På Bok og Bibliotek sitt nettsted skriver Morten Harry Olsen om overdrevet kundefokus og faren ved å anta et behov for ebøker som ennå ikke er der, eller slik tolker jeg iallefall Morten. Jeg fikk mange tanker i hodet samtidig når jeg leste dette innlegget. Såvidt jeg husker var det få eller ingen som hevdet at det var et stort behov for film på biblioteket dengang, på sent nittenåttitall, da to bibliotek startet utlån av de første filmene på VHS. Dette var en satsing på en trend visjonære bibliotekarer så i samfunnet rundt seg. Det kom stadig flere videospillere i hjemmene, og det var et stadig økende tilbud av videofilmer. Noen tok ansvaret, slik biblioteklovens paragraf en krever, og utvidet bibliotekets tilbud med aktualitet og kvalitet. Dengang var det mange som mente det samme som Morten, det er ikke nødvendig å satse på film, det er usannsynlig at det blir noe stort behov for film i bibliotekene. Idag er det få eller ingen som hevder at film ikke er en del av et godt bibliotektilbud.
Reaksjon nummer to var å tenke på hvem Morten Harry Olsen egentlig taler for. Han har de etablerte og publiserte forfatternes interesser som hovedmotivasjon for det han skriver. Han har egentlig ingen interesse av at bibliotekene blir en del av den nye medieøkologien som nå ser ut til å vokse fram. Bevaring av etablerte strukturer og støtteordninger er forlagene og forfatterenes felles kamprop.
Hvor skal bibliotekene stå oppe i alt dette? Vi har en svært viktig rolle. Vi må gjøre som de visjonære på åttitallet og studere utviklingen, som peker i retning av at stadig flere leseinnretninger blir kjøpt og kommer på markedet. Morten mener at iPad og Kindle ikke er noen massefenomen, det er etter min mening alt for tidlig å si noe om dette, men uansett er mobiltelefonen definitivt et massefenomen. Mobiltelefonen er også en leseinnretning. Det kommer også stadig flere elektroniske tekster på markedet. Jeg ser iallefall en klar trend det er lurt å studere og prøve ut løsninger for.
Morten sørger over forfallet i kvalitet og mener tydeligvis at kun et forlag kan supplere kvalitet i tekster. Her blir det selvsagt spekulasjon fra min side, men det ser ut til at på stadig flere områder kommer kvalitetskontrollen fra en stor masse framfor fra enkelte eksperter. Det vil si at en bok i framtiden kan bli til i en dialog med en større masse lesere framfor i dialog med en enkelt forlagsredaktør. Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre, og resultatene vil bli forskjellige, men å hevde at det ikke finns flere veier til gode tekster er etter min mening sneversynt.
Bibliotekenes primære jobb i årene framover blir å sørge for at de som ønsker å få tilgang til informasjon og kulturuttrykk finner det de leter etter, får veiledning i å både finne og bruke når de trenger det og kan konsumere det de ønsker uten unødvendige hindringer og begrensninger pålagt av en tredjepart som setter egne økonomiske hensyn framfor kulturbrukerens tilgang. Selvsagt er de i sin fulle rett til å sette sin egen agenda og hevde sine interesser. Men da må de også tåle at bibliotekene hevder bibliotekbrukernes interesser.
Ved å hevde at bibliotekene må passe seg for å kaste seg over en “trend” som kanskje ikke kommer til å bli så stor gjør Morten seg til talsmann for de som ønsker å stikke hodet i sanden og helst foretrekker at alt dette nye går over av seg selv. Jeg skal være enig med Morten i en ting. Majoriteten av de som idag kjøper bøker, bedrestilte, bedreutdannede, bedrebemidlede kvinner over 40 neppe er de som er primærmålgruppen for ebøker, og siden majoriteten av norske forfattere har nettopp denne gruppen som hovedinntektskilde, så er det vel ingenting å si på at de føler seg temmelig trygge på at papirboken fortsetter sitt hegemoni en god stund framover. Så, om målet for forfattergjerningen er trygghet og en stadig krympende leserkrets, så er det vel bare å si takk for følget og lykke til videre. Vi i bibliotekene har tenkt å ta en annen vei.
