Category: Utvikling

Hvem er bibliotekarene?

Det pågår en diskusjon på den åpne epostlista BibliotekNorge. Diskusjonen startet med en reaksjon på Deichmanske bibliotek sin utlysning av fem stillinger på den nye barne- og ungdomsavdelingen på Tøyen, der ingen av stillingene krevde, eller ønsket, bibliotekutdanning i utlysningen og mange tolket det slik at bibliotekutdannede nærmest var uønsket som søkere. Den samme holdningen har mange lest inn i Morgenbladets intervju med biblioteksjefen i Oslo som på mange måter sier det samme: det trengs andre krefter i biblioteket enn bibliotekarer for å oppnå det man ønsker med biblioteket i framtiden. Fagforeningen Bibliotekarforbundet reagerer kraftig på vegne av sine medlemmer, mens andre, som Norsk Bibliotekforenings leder, Mariann Schjeide, utrykker  frykt for at hun ikke lenger kan anbefale ungdom å utdanne seg til bibliotekarer, ettersom en batchelorgrad i bibliotekfag ikke lenger er en ønsket yrkesgruppe i de store bibliotekene. Alt dette er mine tolkninger av diskusjonen slik den har gått i avisspaltene og over skjermen min de siste ukene.

Jeg sitter og tenker, hvem er bibliotekarene? Hvilke tanker har de som har lyst ut stillingene i Oslo gjort seg når de har formulert seg slik de har? Det er tydeligvis en avstand mellom hva mange mener at bibliotekarer kan og vil gjøre, og det bl.a. ledelsen på Deichmanske bibliotek mener det er behov for av kompetanse på Tøyen. Noen i diskusjonen retter skytset mot bibliotekutdanninga i Oslo, mens andre forsvarer den samme utdanninga. Studenter føler seg avvist og er frustrerte. En skikkelig suppe med andre ord. En, etter min mening, nyttig suppe.

For alle som ønsker en innsikt i noen av de prosessene og strukturene som omgir bibliotekarprofesjonen vil jeg anbefale Roma Harris sin bok Librarianship, the erosion of a woman´s professionLibrarianship ble utgitt i 1992 og har dessverre fortsatt gyldighet. Roma Harris sin analyse har mye tilfelles med den diskusjonen som nå pågår på epostlista og beskriver det som ligger under med deprimerende klarhet og framsynthet. Romas feministiske analysemetode har sine svakheter, men forskningen hennes setter fokus på mange av de utfordringene vi fortsatt kjenner igjen, vi som kjemper for at bibliotekaryrket skal anerkjennes som den kunnskapsprofesjonen den er. En kvinnedominert yrkesgruppe som stort sett jobber i det offentlige, som har en grunnleggende rolle i utviklingen samfunnets kulturelle og intellektuelle strukturer.

Jeg vil også gjerne gå litt tilbake i bibliotekhistorien og se på hvordan profesjonen har utviklet seg.

Om vi starter før siste halvdel av det 19 århundrede så var det ingen bibliotekutdanning å få. Da gikk man i lære på et bibliotek og ble bibliotekar når man var ansatt som sådan. Dette var veien for mange pionerer som Melvil Dewey,  S.R. Ranganathan, Haakon Nyhuus og Rikka Deinboll for å gi noen eksempler. Disse samme pionerene var også med å sette rammene for sin tid, og ettertidens, bibliotekutvikling og bibliotekutdanning. Bibliotekarprofesjonen springer ut av praksis og har til enhver tid tilpasset seg samfunnets utvikling. Ingen profesjon som har en tretusenårig historie og som i sin moderne versjon kan trekke tråden flere hundre år tilbake i tid kan sies å være rigid og lite tilpasningsdyktig. Vi har ikke bibliotek fordi bibliotekarene har tviholdt på arbeidsmåter og strukturer som er foreldet. Bibliotekarer var noen av de første til å ta i bruk det som engang ble kalt EDB utenfor romforskningens og universitetenes domener. Det er ikke få av norges befolkning som fikk sitt første møte med informasjonssamfunnet i form av et tastatur og en dataskjerm på et folke- eller fagbibliotek på seksti- og søttitallet.  Bibliotekarer så verdien av video i en tid der den dominerende oppfatning var at video var kulturelt søppel. Dette var det fagutdannede, høyrøstede, oppegående og vidsynte bibliotekarer som gjorde.

Vi har bibliotekutdanninger fordi det er det foreløpig beste svaret på samfunnets behov for bibliotek. Andre yrkesgrupper har alltid hatt en plass i bibliotekene. De siste årene har mange stillinger som litteraturformidlere uten bibliotekutdanning blitt lyst ut. Dette har som oftest vært et svar på at noen (og jeg aner virkelig ikke hvem disse “noen” er) mener bibliotekarene ikke har nok formidlingskompetanse eller fokus. Og det er noe med ordet fokus som vi må snakke om. Bibliotekaryrket er et ekstremt bredt yrke, bibliotekutdanninga reflekterer dette, en som går ut med en batchelorgrad i bibliotekfag kan brukes til utrolig mye forskjellig rett fra start. Fokuset kommer når noen av oss spesialiserer seg gjennom praksis og videreutdanning, mens andre forblir generalister og kan trø til over alt der det trengs. Siden de fleste folkebibliotek er sterkt underbemannet så er generalistene bra på en måte, driften fortsetter uansett, men det undergraver muligheten til å synliggjøre at her er det et stort behov for mer arbeidskraft. Når spesialiststillingene blir utlyst for, og besatt av, folk som ikke har bibliotekutdanning, så er kanskje det en refleksjon av at vi bibliotekarer ikke har synliggjort at mange av oss har spesialiseringen som skal til.

Sånn, nå fikk jeg ut frustrasjonen og tankene mine, og kan puste ut. Eli har skrevet en veldig bra bloggpost om dette med oppfatningen av bibliotekarer.

Vårt nye Mekka

Ungdomsbibliotekarene i Norge har fått et nytt Mekka. Stedet vi alle må reise til for opplysning og inspirasjon. Bergen offentlige Bibliotek har åpnet UROM, den nye ungdomsavdelingen som er tegnet og konstruert av studentene på Bergen Arkitektskole. Jeg kan bare si at det lover godt for framtidens bibliotekinteriørarkitektur at slike talentfulle folk finnes.

Det som først og fremst imponerer er at de har gått bort fra alle firkanter og linjer vi er vant til i et bibliotek. Studentene har brukt tilbakemeldinger fra ungdommer, både de som bruker, og de som ikke bruker biblioteket, for å finne de funksjonene de mener må ha plass og hvordan de skal utformes.

Resultatet er et som en bibliofil hobbit ville ha trivdes svært godt med. Her er det plass til både fredelig lystlesing, spilling, filmvisning, livate arrangement og bare god stemning og plass til mange aktiviteter samtidig.

Selv om det er mange faste installasjoner, har rommet stor fleksibilitet og mange muligheter. Selv ble jeg glad for å se at det var utallige stikkontakter i hele rommet for alle oss med hunger for trådløst nett og dårlig batterikapasitet på våre dingser.

 

Noen detaljer er verdt å merke seg spesielt:

1. Publikum på arrangement sitter ikke i stilt opp i strenge rekker, men sitter på et Minecraftaktig fjell med puter.

Sitteplasser UROM 20140512_104908

 

 

 

 

 

 

 

 

2. Sitteplassene i vinduet. Dette er bokelskerenes drømmeplass. Å sitte i vinduskarmen og lese. Her er dette blitt en utrolig fin plass med lys og utsikt over Lille Lungegårdsvann og parken foran biblioteket. Og ikke snakk om hvor fint det blir å sitte her når Bergensregnet pisker mot vinduene en novemberettermiddag.

 

Vinduskarmleseplass

 

 

 

 

 

 

 

 

3. Hobbithullet, eller inngangen til spill, fabelprosa og manga er en organisk og inviterende åpning under Minecraftfjellet. Her ville hobbiten kose seg og Steve klø seg i hodet.

Hobbithullet UROM

 

 

 

 

 

 

 

 

4. Integrering av skjermer og aktiviteter i hyllene.

Skjerm på hylle UROM Skjerm på hylle UROM

 

Inkludert den fantastiske tribunen for de som vil spille FIFA med tilskuere og god stemning 🙂FIFA-tribune UROM

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg får bare gratulere  Bergen offentlige bibliotek med et fantastisk løft for ungdomsavdelingen. Det blir spennende å se hva slags innhold de vil fylle det nye rommet med.

 

LibraryBox – en lokal digital bokhylle

Endelig har norske folkebibliotek et digitalt tilbud. Ebøker dukker opp i flere og flere bibliotek og tilbudet er i rivende utvikling. Konsortier har løst kostnadsproblemene og mange er glade for endelig å kunne tilby norske ebøker.

Jeg savner den lokale kontrollen og formidlingsaspektet i dagens tilbud. For eksempel er det ikke mulig for et lokalt bibliotek å legge inn egne digitaliserte ebøker, eller lokal litteratur som er gratis tilgjengelig, i bibliotekets eksisterende løsning. Det finnes muligheter for å gjøre dette f.eks. gjennom bibliotekets nettsider og ikke minst gjennom katalogen. Utfordringene er selvsagt å finne gode løsninger for grensesnitt og nedlasting slik at dette er så smertefritt som mulig for leseren.

 

Lindås bibliotek 035Et annet alternativ, som er utviklet i USA, heter LibraryBox. Det er enkelt sagt en lokal digital bokhylle.

LibraryBox består av en liten trådløs sender som du kan koble til en minnepinne som inneholder en nettside og ebøker, filmer, lyd og bilder. Denne boksen lager sin egen trådløse sone som er åpent og fritt tilgjengelig for alle med en trådløs enhet, PC, nettbrett, smarttelefon e.l. kan få tilgang til. LibraryBox er ikke tilkoblet internett, og den som kobler seg på LibraryBox sitt nett får bare tilgang til materialet som er på minnepinnen.

Hva er så kostnadene med å få et slikt tilbud inn i biblioteket? Vel, selve boksen koster 3-500 kr. avhengig av løsning.

MR3020 og 8GB minnepinne – maskinvare til LibraryBox

 En MR3020, som jeg valgte, får du for 350 kr. på Komplett.no f.eks. Du må også ha en minnepinne med minimum 4 GB. Jeg kjøpte en meget enkel og minimal sak med 8 GB for 99 kr. på komplett.  Det fine med en minimal minnepinne er at den ikke stikker så langt utenfor boksen, og dermed minimerer man sjangsen for at den skal få en smell og enten dette ut eller bli bøyd/ødelagt når boksen evt. tar seg en tur fra bord til gulv etc. Kostnadene vil altså ikke knekke selv det minste bibliotekbudsjett. 

Nedlasting av programvare og installasjon er svært enkel og hvem som helst kan følge instruksjonene og få en LibraryBox opp og gå i løpet av en halvtime når maskinvaren er på plass.

Hvordan kan man bruke LibraryBox? Nå som det er åpne trådløse nett i alle bibliotek er det jo ikke direkte behov for en egen liten boks med eget nett? Vel, for min egen del, som farter rundt med bokbåten, så er det situasjoner og steder der vanlig internett ikke er lett tilgjengelig. Da kan det være morsomt å kunne tilby ebøker til de som kommer ombord.

LibraryBox med instruksjoner

En LibraryBox gir deg et trygt miljø der du kan legge ut innhold og gjøre det tilgjengelig for alle uansett hvor dårlig nettet er, eller hvor folk ikke har lyst til å bruke mobilnettet pga kostnader. Du kan dele dedikerte samlinger tilpasset situasjonen du er i, f.eks. kan jeg på bokbåten legge ut fila med den nye bokbåtboka og bilder, presseinformasjon og lignende. Jeg kan tenke meg at festivalbibliotek vil være en type anledning der en LibraryBox vil være et nyttig redskap for bibliotekarer som ønsker å formidle digitalt materiale. På den kjente SXSW-festivalen ble LibraryBox brukt med stor suksess.

Bokbusser og andre bibliotektjenester som beveger seg utenfor bibliotekets konfortsone kan også ha nytte av en LibraryBox. Her er det nok uante muligheter om man bare tenker seg om.

Mitt neste prosjekt blir å oversette grensesnittet til norsk og kanskje omdøpe boksen til BibliotekBoks 🙂

 

 

 

Alt vi trenger er 400 millioner kroner i året

Av og til slår tanken meg. Hva om vi fikk de midlene vi trengte for å få folkebibliotekene opp på et anstendig nivå rent digitalt?  Så jeg tenkte jeg skulle gjøre tankeeksperimentet. Hva ville det koste? Kan vi lage en plan sammen og få på plass alt som må til for at vi skal ha de beste digitale folkebibliotekene i verden? Bare så det er sagt, jeg mener at det er en klar sammenheng mellom et godt fysisk bibliotek og et godt digitalt bibliotek. De to variantene påvirker hverandre og uten aktivitet og gode fysiske tjenester har jeg ikke stor tro på digitale folkebibliotek.

Jeg vil påstå at den viktigste enkeltfaktoren for at vi skal få et vellykket løft for digitale folkebibliotek er bibliotekarer. Og jeg vil ha en i hver kommune. Mange kommuner, spesielt de store, har allerede mange ansatte som jobber med det digitale folkebiblioteket, men i de mellomstore og små er det svært varierende nivå på kompetansen.

Det jeg vil er å spre digital kompetanse og aktivitet likt utover hele landet. Jeg vil at Utsira skal ha like gode muligheter som Askøy. Så, jeg vil altså ansette ca. 400 bibliotekar. Jeg vil gi de et halvt års opplæring i fellesskap både med MOOC læring, fysiske samlinger og individuellt prosjektarbeid i det lokale biblioteket. Jeg vil skape et tett nettverk av mennesker som er innstilt på å jobbe sammen og løfte i lag for å få alle folkebibliotek opp på det beste nivået. Disse bibliotekarene skal jobbe sammen og utvikle digitale tjenester på folkebibliotekenes og bibliotekmedlemmenes vilkår. Fokus skal være på fri og åpen programvare, opplæring og lokal spredning av  kunnskap og kompetanse. Ikke minst vil jeg at vi sammen skal utvikle et system for formidling av ebøker som er fritt tilgjengelig og lar seg integrere med alle biblioteksystem som ønsker det og som kan formidle alle ebokformat, også de som forlagene insisterer på skal være infisert av DRM.

Sammen skal vi lage opplegg for å lære opp unge i programmering, gamle i nettbruk og alle i nettvett. Disse bibliotekarene vil ta de digitale tjenestene ut av biblioteket, også fysisk, gjennom å være til stede på skoler og barnehager, aldershjem, sykehus og NAV-kontor. Alle steder der bibliotekarer kan bidra med sin kompetanse til å gjøre livet litt bedre for de som trenger det.

Et nettverk av bibliotekarer med digital kompetanse vil kunne få alle folkebibliotek opp på et nivå som gjør at biblioteka står sammen og fast mot forlagenes urimelige krav til hvordan bibliotek skal kunne formidle ebøker. Et nettverk av bibliotekarer som lager lokale verksteder for å skape digitalt. Med enkle midler kan alle komme inn i biblioteket og lære seg alt fra digital publisering av tekster, bilde-, lyd- og videoredigering og ikke minst det å skape kulturuttrykk selv istedet for å konsumere.

Alt vi trenger er ca. 400 millioner kroner i året. Fast.

Hva får vi ellers for 400 millioner kroner?

1/3 F35 kampfly

Litt under 1 Nasjonalbibliotek

1 NH90 helikopter

1/855 del av Facebook

Småpenger med andre ord 🙂

Noe annet vi trenger å bruke penger på? Jeg synes generelt at biblioteka i Norge burde få ca. 1. milliard mer i året. Direkte fra staten. Noen gode forslag til hva vi kan bruke de resterende 600 millionene på?

 

 

 

 

 

 

eBokBib

Nå har jeg prøvd ut eBokBib mer i dybden. Jeg har fått tilgang til bibliotekbokbasen og har dermed fått prøvd ut den funksjonaliteten. Selv om det er kort tid (tre dager) så har jeg nok gjort meg opp en klar mening om eBokBib. Det blir en del sammenligninger med Amazon sin Kindle-app, som må betraktes som gull-standarden for ebokapper.

1. Brukergrensesnittet – Her er enkelhet og brukervennlighet satt øverst. Jeg er imponert over hvor intuitivt og enkelt hele opplevelsen av appen er. Dette gir et godt inntrykk. Valgene er ikke mange, men de som er tilgjengelige er nettopp de viktigste.

eBokBib grensesnitt for lån fra biblioteket

Selve låneopplevelsen er også enkel. Du får oversikt over bøkene i et enkelt grensesnitt der forsiden av bøkene er vist og du klikker på en bok for å låne. Da får du opp et svart vindu med hvit skrift hvor du får litt mer informasjon om boken (jeg håper at i framtiden kan biblioteket legge inn en omtale i dette vinduet) og en knapp med “Lån”. Om du trykker på låneknappen starter nedlastingen umiddelbart (det tar omtrent like lang tid som å laste ned en ebok fra Amazon på Kindle-appen). Så må du gå til oversikten over dine lån der du både får oversikten over bøkene du har lånt og hvor langt du har lest i respektive.  Det er også et STORT pluss at man kan levere inn boken før lånetiden går ut om man ønsker. Et enkelt sveip over den aktuelle boken i oversikten så får man opp to valg: “Forny” eller “Lever.” Enklere kan det ikke gjøres! Den innleverte boken er umiddelbart tilgjengelig i bibliotekets oversikt.

 

 

Leseopplevelsen er etter min mening utmerket. Man kan velge skriftstørrelse både ved å zoome direkte på skjermen med to fingre, eller via verktøyknappen og en enkel + eller – knapp. Man kan velge mellom tre skrifttyper og tre bakgrunnsfarger. Det er interessant hvor forskjellig en tekst oppleves i de forskjellige kombinasjonene av skrifttype og bakgrunnsfarge. Det er et lite minus at man ikke får teksten delt opp i to tekstkolonner slik man er vant til fra f.eks. Kindle-appen når man legger iPad´en på siden for å lese i breddeformat.

Konklusjonen blir at dette er en app som konkurrerer med Kindle-appen i brukervennlighet og strømlinjeformet  “kjøpsopplevelse.”

2. Et par kommentarer på forrige bloggpost viser at ikke alle har en like strømlinjeformet og smertefri opplevelse som meg, men jeg håper at de problemene folk støter på ikke er større enn at de lar seg ordne.

3. En kommentar til eBokBib av Torstein Viddal i Nye Meninger viser at den almenne oppfatningen av hva som er bibliotekenes handlingsrom i forhold til ebøker ikke helt stemmer overens med virkeligheten. Utvalget av ebøker i f.eks. Deichmans tilbud er ikke et uttrykk for at dette er bibliotekets utvalgte, men at det er dette biblioteket fikk tilgang til fra forlaget. Om flere forlag vil starte salg av ebøker til bibliotek vil utvalget utvides betraktelig. Om biblioteket får lov til også å kjøpe lisenser på nyere og mer populær litteratur vil selvsagt også den dukke opp i samlingen. Slik det er nå er det ikke biblioteket som styrer bokvalgspolitikken.

4. Noen tanker om veien videre. Dette er et langt skritt framover i forhold til hvordan bibliotek  framstår i eboksammenheng. Nå gjenstår utfordringen: Hvordan gjør vi ebøkene og ebokformidling til en naturlig del av bibliotekenes tilbud og hvordan gjør vi eBokBib og andre tilbud til våre egne? Lokal tilhørighet og formidlingskompetanse må være i sentrum når vi ser på hvordan bibliotekarer kan øke verdien av ebøkene vi tilbyr. For eBokBib sin del ser jeg allerede noen små åpninger for lokal tilpasning. Det første blir å legge til egne omtaler av bøkene som tilbys i vinduet som åpnes når du klikker på en bok. Dette kan bli en egen genre i biblioteksammenheng.  Hvordan kan vi formidle i skriftlig form den formidlingssamtalen vi ofte har ute i biblioteket?

Et annet ønske er at bibliotekarene får mulighet til å lage små samlinger, f.eks. med tema, genre, aktuelle hendelser og tilpasninger til spesielle brukergrupper. Disse samlingene kan f.eks. tilbys under egen fane i bibliotekoversikten. Jeg tenker at integrering mot informasjon på nettet også er en interessant vei å gå. Deichmans prosjekt Aktive Hyller viser nettopp veien mot integrering av ekstern informasjon i bibliotekets formidlingsarbeid og ebøker bør med i denne sammenhengen.

 

Siste nytt på ebokfronten – ebokapp for bibliotek!

Siste utgave av tidsskriftet Bibliotekaren fra Bibliotekarforbundet dumpet ned i postkassa idag. Som alltid betyr det at ungene får litt senere middag og at far har nesa ned i en papirpublikasjon istedet for å ignorere verden til fordel for skjermen på mobilen.

I denne utgaven av Bibliotekaren var det en annonse som fanget interessen. På en helside står det: Nyhet! Nå kan du låne ebøker fra biblioteket med eBokBib.

Som den ihuga ebokentusiast og nysgjerrigper jeg er så plukket jeg straks opp min gamle iPad og lastet ned appen. Det var en totalt anderledes opplevelse enn det vi har måttet takle av opplevelser med ebøker i Norge hittil.

Her er det tenkt riktig på flere måter! For det første er selve registreringsprosessen så enkel som den kan være. En stor og lesevennlig skjerm der man kun skal skrive inn lånekortnummer og pinkode. Ingen unødvendig informasjon, ingen visuelle distraksjoner. (Her har noen lest Hitch-hikers guide to the galaxy og fått med Store Vennlige Bokstaver)

Innloggingsbilde fra eBokBib

Etter innlogging er det rett til en skjerm der man får oversikt over eksisterende lån. Om man ikke har noen er det enkelt å klikke seg over til “Finn eBøker” nederst på skjermen. Så får man beskjed om at biblioteket man er registrert ved ikke har utlån av ebøker 🙁 MEN! Man kan få tilgang til et stort knippe gratis ebøker. Du får altså lesestoff umiddelbart uansett lokalt tilbud. Dette har jeg ivret for i eveigheter og det er en stor glede å se at noen tar dette grepet. De gratis ebøkene består stort sett av ebøker fra Bokhylla.no som er konvertert til epub av Bokselskap.no (Anbefales på det sterkeste) pluss noen små ekstrating som offentlige dokumenter (Kulturutredningen 2014 og Rapporten fra 22. juli kommisjonen (Begge NOUer))

Om man klikker på en eboktittel får man opp en “hent”-knapp og nedlastingen starter umiddelbart. Jeg har ikke fått testet løsningen på DRM-hemmede nyere ebøker, så jeg vet ikke om opplevelsen er den samme for disse, men det virker sannsynlig. Her har det vært mye god brukergrensesnitttenkning.

Dette er en iOS-app, dvs kun for iPad, iPhone og iPod touch. Det betyr at appen har et begrenset nedslagsfelt i en verden der Android tar stadig større markedsandeler. Arbeid med en androidapp er på gang.

Alle med lesebrett har akkurat blitt låst ut av ebokbiblioteket 🙁 Et forståelig, men etter min mening feil, grep. Det vil si at det utelukker de mest ihuga leserne (som allerede har tatt steget over til engelsk, men som sikkert kunne prøvd vannet med norske ebøker fra biblioteket.)

Jeg applauderer Biblioteksystemer sitt grep for å få ebøker ut i alle bibliotek og mener at dette er den beste ebokopplevelsen som den norske bokverden tilbyr for øyeblikket.

 

 

Ebøker et blindspor?

Dn pågående frustrasjonen rundt ebøker flytter oppmerksomhet og energi vekk fra det som burde være det sentrale, nemlig  alle typer digital informasjon.

Det er klart at praktiske hensyn gjør at vi må forholde oss til de rådende forhold respektive forlag/forfattere og systemer for digital rettighetskontroll. Jeg er ikke begeistret for det siste. Det vi gjør i denne situasjonen er å få det beste ut av en nesten umulig mellomposisjon. Denne situasjonen vil neppe vare spesielt lenge. I likhet med musikkindustrien må bokindustrien innse at den digitale katten er ute av sekken og nye modeller for salg og inntekter må finnes. Det snakkes mye om ebokens spotify og flere selskap jobber med å finne en god løsning for dette. Jeg tror ikke noe særlig på å modellere seg etter Spotify, Wimp, Beat eller andre musikktjenester. Vi får første en god modell når noen setter seg ned og ser på hvordan folk leser, hva de betaler for når de kjøper en bok, og hvordan de ønsker å oppleve en bok uansett format. Først når dette er gjort kan vi begynne å spekulere i hvordan dette kan gjøres. Inntil videre får vi leve med overgangsløsninger, som de ebokutlånmodeller bibliotekene blir tvunget av leverandørene til å godta. Inntil videre…

Det som jeg tror kan bidra til store endringer er når vi frigjør oss fra eboken som et særlig format som igjen skal behandles anderledes enn annet digitalt innhold, bilder, film, lyd etc. Når alle typer digitalt innhold er likestilt, da først kan vi jobbe med modeller som passer for den som skal bruke innholdet. Dvs. kontrollen må flyttes fra avsender til mottaker. Det burde være likegyldig for forlag/forfatter/bokhandel/bibliotek hvordan en leser vil forholde seg til en tekst, om det er på papir, som lyd, på skjerm eller skrevet i barnåler på skogsbunnen. Det viktigste et bibliotek kan gjøre er å skape gode veier til innholdet som passer for den enkelte. Og disse veiene skal være av høy kvalitet, inneholde nok informasjon til at leseren kan gjøre seg opp en mening om hva innholdet er og  hvilken måte hun vil ha tilgang.

Først når dette er på plass kan vi bibliotekarer si at vi gjør jobben vår. Idag, hvor BSweblån er på trappene og andre aktører også beveger seg mot å lansere egne ebokutlånssystem, hvor bibliotek i Danmark nettopp har mistet store deler av det digitale innholdet bibliotekene tilbyr sine medlemmer, er det på sin plass å ikke miste målet av syne. Vi må ikke henge oss for mye opp i den rådende situasjonen, men se framover og jobbe videre for bedre løsninger, for egen kontroll av innhold vi betaler for, og et bedre tilbud til bibliotekets medlemmer. Å fortsette å bare fokusere på ebøker slik situasjonen er akkurat nå vil være et blindspor. Jeg applauderer Norsk Bibliotekforenings innsats for å bevege denne diskusjonen videre.

 

Hvordan bruker jeg iPad i biblioteket?

Bilde tatt av Erling Bergan i forbindelse med reportasje i tidsskriftet Bibliotekaren
Foto: Erling Bergan, publisert i Bibliotekaren

Jeg har nå hatt en iPad på armen (obs! PDF-fil), mens jeg jobber ute i biblioteket, i trekvart år. Iløpet av denne tiden har det utkrystallisert seg noen mønstre jeg synes det er interessant å se på.

1. Oppslag – det er utrolig greit å bruke iPad til å søke i egen katalog for å verifisere. Dessverre får vi ikke tilgang til biblotekargrensesnittet i Mikromarc 3 på iPad, så jeg må bruke publikumskatalogen. Det er bra nok til å verifisere og sjekke tilgjengelige titler og om titler er inne.

2. Informasjonssøking  – det er særlig to nettsteder som har vært til stor nytte og glede i denne sammenheng. Bokhylla.no har i særklasse vært nyttig når studenter og andre kommer inn og skal ha bøker til oppgaver innen pedagogikk og sykepleie, som er tema vi får mye spørsmål om her i Lindås. Bokhylla har mange av bøkene de trenger som støttelitteratur i semesteroppgaver etc. og mange foretrekker umiddelbar tilgang til webgrensesnittet på bokhylla framfor en bok i handa via fjernlån i løpet av en uke. Spesielt når de bare trenger et kapittel eller en mindre del av en bok.

Jeg har og søkt mye i IMDB.com (Internet Movie DataBase) for å finne filmer som folk bare har vage erindringer om, eller bare husker en skuespiller, eller til og med bare navnet på en rolle i filmen. IMDB er uovertruffen til dette  formålet. Jeg foretrekker IMDBs webgrensenitt framfor IMDB-appen for iPad.

3. Faglitteratur – min egen lesing av faglitteratur har tatt seg opp vesentlig etter at jeg fikk meg iPad. Jeg leser fagtidsskrifter på web, og via Zinio (Bok og Bibliotek) og fagbøker via iBooks og Kindle-appen. Mye litteratur innenfor bibliotekfaget ligger åpent tilgjengelig og kan lasts ned i diverse format (PDF er tydligvis foretrukket) og kan lett legges inn i iBooks eller andre leseapper. Inn i faglitteratur regner jeg også populærkulturelle tidsskrift som SFX og Wired.

Disse erfaringene mener jeg har forbedret min arbeidssituasjon vesentlig. Samtidig ser jeg at det er utfordringer ved det å bruke nettopp iPad i bibliotek. En ren fysisk dimensjon er at selv om  iPad er svært lett, så veier den på armen når du har noen timer på føttene i aktiv vandring rundt i bibliotekrommet. Jeg kunne nok tenke meg en litt mindre versjon som var lettere å få med seg. Det hadde vært interessant å prøve ut et 7″ android nettbrett, eller f.eks. Samsung Note som nok må kalles en hybrid mobil/nettbrett. Håper andre har anledning til å prøve disse ut og kan dele sine erfaringer.

Plan B

De siste ti årene har ebokutviklingen sakte men sikkert utviklet seg til et stort og aktuelt tema. Det eneste som har vært konstant i denne utviklingen er at bibliotekene har sittet i baksetet. Vi har vært prisgitt forlagenes nokså variable velvilje og tildels merkelige krumspring. Dette har vi sett tydeligst i USA hvor siste utfall er forlaget Harper Collins sitt ønske om å begrense bibliotekenes formidling av ebøker til 26 ganger før ny kopi må kjøpes.

Vi ser det også på fagbibliotekfronten der prisene på tidsskrifter har økt samtidig som forlagene presser bibliotekene til å kjøpe store pakker med tidsskrifter av variabel interesse for institusjonen. Dette skjer i en situasjon der universitetenes økonomi er under press.

Dette er ikke et problem bibliotekfolk kan løse hver for seg. Selv ikke Nasjonalbiblioteket vil klare å finne en enkel løsning på forlagenes skrekk for tapte salg pga bibliotekutlån, ønsket om kraftig DRM, foreldede strukturer i bokbransjen etc.

På BetaUB har Ole Husby skrevet noe om fagbibliotekenes situasjon, at veien må gå om Open Access, og at dette må skje i samarbeid med forskerne. Fagbibliotekene har altså en Plan B. Nå gjenstår det en enorm mengde arbeid. Det blir sikkert begått mange feil og korrigeringer i denne prosessen, men fagbibliotekene har iallefall en rimelig god Plan B.

For folkebibliotekene eksisterer ikke en Plan B ennå. Vi har ikke satt oss ned og analysert situasjonen, og sett på utfordringene. Vi har en særdeles variabel gruppe forleggere å forholde oss til. Fra “De tre store”, Gyldendal, Aschehoug, CappelenDamm, til de mange og små med Kagge, Piratforlaget etc. i spissen, felles for de alle er at de er mer eller mindre skeptiske til at bibliotek skal formidle ebøker.

For bibliotek er saken todelt. På den ene siden ønsker vi ebøker til de av våre medlemmer som er interessert, på den andre siden er kopibeskyttelseregimet norske forlag har lagt opp til, og som Biblioteksentralen viderefører gjennom BSweblån, ikke spesielt enkelt å skulle formidle bøker gjennom. Etter å ha veiledet diverse bibliotekfolk som alle var positive, teknologisk rimelig oppegående og ivrige etter å prøve ut ebøker, gjennom en frustrerende registrerings og nedlastingsprosess er jeg langt mer skeptisk til hvordan ebøker vil bli tatt imot hos norske lesere.

På den annen side er jeg imponert over det norske boklesende publikums robuste evne til å takle teknologiske hindre. Det rapporteres at 20.000 ebøker ble kjøpt i 2011. Det er overraskende mange og en god indikasjon på at det er en ganske stor interesse for ebøker på norsk i Norge.

For folkebibliotekfolk er det på tide å tenke på Plan B.

Hva om bibliotekene laget sin egen løsning uten et utall registreringer og innlogginger? Med innhold bibliotekene selv kurerte og bevarte for ettertiden. Hva med en løsning der bøkene var frie og tilgjengelige uten kopibeskyttelse og sperrer? Hva om bibliotekene gikk over fra kunstige begrensninger til det vi egentlig er til for, formidling og organisering?

Jeg tror det er på tide å se på mulighetene istedet for begrensningene. Norske folkebibliotek har idag alt som skal til for å få etablert et troverdig og teknisk oppegående alternativ til den kommersielle ebokløsningen norske lesere idag må forholde seg til.

Det finnes noen spede forsøk som viser at kjernen av kompetanse og vilje fins, noe innenfor biblioteksektoren, som f.eks. bokhylla.no og noe litt utenfor biblioteksektoren som bokselskap.no. Begge deler bærer i seg kimen til det jeg tror må bli biblioteksektorens eget initiativ. Vi må rett og slett bygge opp en felles database med innhold av god kvalitet som er teknisk lett å formidle og som tilfredsstiller alle ønsker om metadata og nye standarder, og legger til rette for enkel og frustrasjonsfri lesing. Vi trenger et “Open Access” prosjekt for folkebibliotek.

Ideelt sett skulle jeg nok ønske at Nasjonalbiblioteket tok tak i dette og fritok oss alle for ansvar, men i realiteten tror jeg det både er mer realistisk og kanskje også best, om alle norske folkebibliotek tok denne saken i egne hender. Utfordringen går derfor til fylkesbiblioteksjefkollegiet, Drammen, Deichman, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø. På tide å jobbe sammen for et prosjekt som vil løfte og engasjere alle norske folkebibliotek.

Jeg savner allerede biblioteklaboratoriet, som nok burde vært den naturlige instans for den tekniske siden av et slikt initiativ.

Innholdet er det alle sin plikt å gjøre noe med. Alle bibliotek sitter på små lokalsamlinger og materiale som enten har falt i det fri, eller som det er mulig å få tillatelse til å digitalisere fra rettighetshaverene. Om alle norske folkebibliotek digitaliserte ET dokument hver, ville det allerede være flere ebøker enn det som er tilgjengelig gjennom det eneste reelle ebok i bibliotek-tilbudet idag, nemlig Drammen sitt forsøksprosjekt.

Bare så det er sagt, jeg har ingenting imot CappelenDamm og BSweblån. Begge forsøk på modeller for ebokformidling er viktige for å få populære og aktuelle ebøker ut i bibliotekene og jeg synes vi skal kjøpe inn eksemplarer og formidle etter beste evne og økonomi, men folkebibliotekenes ansvar ligger også i alt som ellers ikke vil bli tilgjengelig og som må ha en kompetent formidler for å nå sine lesere.

Jeg vil avslutte med å minne om Ranganathans fem lover for bibliotek:

  1. Bøker er til for bruk
  2. Hver leser sin bok
  3. Hver bok sin leser
  4. Spar tid for leseren
  5. Biblioteket er en voksende organisme

 

Om å bevare ebøker

For to år siden ga Samlaget ut boken Veslebror ser deg av forfatteren Cory Doctorow. Cory har den svært hyggelige innstillingen at alle tekstene han skriver også gis ut som ebøker under en creative commons lisens som gjør at alle som ønsker det kan laste ned og lese bøkene gratis. Dette ser i og for seg ikke ut til å ha skadet salget av bøkene hans, og han har garantert skaffet seg svært mange lesere på denne måten.

Samlaget, ved forlagsredaktør Ragnfrid Trohaug, var svært modige og på oppfordring fra Cory ga de samtidig ut både papirboken for salg i bokhandler og en gratis ebok. Eboken var ikke like tilgjengelig som Corys bøker vanligvis er. Man måtte laste ned en del og sende en epost til forlage for å få resten av boka. Fullt forståelig at de ønsket å få en oversikt over interessen. Nervøsiteten i den norske bokbransjen rundt ebøker er stor og man ønsket nok å sikre seg. Jeg aner ikke hvor stort salget var i Norge, eller hvor stor nedlastingen var, men uansett var det et interessant forsøk fra Samlaget sin side.

Så kommer den litt triste delen av denne historien. Da boken kom ut fikk den et nettsted, en blogg, som skulle engasjere brukerne. Der kunne man også laste ned første del av boka. Veslebrorserdeg.com er i dag domene-nappet av en domenepirat, og går til en svært tvilsom blogg med lenker til porno etc. Ganske ubehagelig for Samlaget, men det ser ikke ut til at oppmerksomheten der i gården er rettet mot fjorårets bøker.

Så nå er det ikke lenger mulig å laste ned eboken fra et offisiellt Samlag-eid domene. Eboka er borte for alle som måtte ønske å enkelt laste den ned. Dette er såvidt jeg vet den første ungdomseboka på nynorsk fra et etablert norsk forlag. Derfor er det også et stykke forlags- og bokhistorie vi snakker om her. Det har altså forsvunnet. Jeg er så heldig å ha hele ebokfilen (PDF) og har nå lagt den ut på denne bloggen. Men dette er heller ikke en permanent løsning, og selvfølgelig burde denne boka ligge i Nasjonalbibliotekets Bokhylla.no, eller på andre måter bli tatt vare på i et langsiktig perspektiv. Om  tid og krefter tillater vil jeg og prøve å konvertere boken til epub-format som er mer leseplatevennlig.

Her ser vi konturene av framtidens bokbransje og problemstillinger som angår bibliotek. Hvem skal ta vare på de “tapte” ebokfilene? Hvem skal konvertere når formatene blir fornyet og gammel leseteknologi faller fra? Nasjonalbiblioteket er et selvsagt svar på alle disse spørsmålene. Det gjenstår bare et spørsmål, hvem skal formidle disse “tapte” bøkene? Dette er ikke en oppgave Nasjonalbiblioteket virker ivrig til å ta, og vi har jo faktisk institusjoner i hver eneste kommune her i landet som kan ta denne jobben. OM materialet som skal formidles er tilgjengelig over en lenger periode enn to år.

 

Ebøker i bibliotek – et lite skritt videre

Norsk Bibliotekforenings utvalg for ebøker har lagt fram et forslag til prinsipper for ebøker i bibliotek. Dette initiativet applauderer jeg på det sterkeste. Endelig har vi et grunnlag for en diskusjon med bokbransjen. Prinsippene:

  1. Ingen forskjeller mellom utvalget som er til salgs og utvalget som er til låns. Ebøker ment for allmennmarkedet kan også kjøpes inn av bibliotek.
  2. Ingen karantenetid. Når e-boka er til salgs skal den også kunne lånes ut.
  3. Valgfrihet. Bibliotekene må få selv få prioritere hvilke bøker de ønsker å tilby sine lånere.
  4. Plattformuavhengighet. Ebøkene som bibliotekene tilbyr må etterstrebe å kunne leses på så mange tilgjengelige plattformer som mulig.
  5. Biblioteket skal tilfredsstille bokbransjens standardkrav til kopibeskyttelse.
  6. Ebøker som er innkjøpt i perioden bokavtalen gjelder må kunne lånes ut til en låner av gangen et ubegrenset antall ganger.

NBFs utvalg for ebøker i bibliotek, Oslo, september 2011

For mange i bibioteksektoren kan nok dette føles som selvfølgeligheter, men om man ser seg rundt i Norsk bokbransje og i den store verden, så ser man tydelig at disse prinsippene er under kraftig press. Nå sist fra Amazon sitt forsøk på å starte et abonnementsbibliotek inspirert av Spotify sin forretningsmodell.

Jeg venter i spenning på reaksjonene i bokbransjen på disse prinsippene.

iPad i biblioteket

Lindås bibliotek er et veldig spennende sted å jobbe nå for tiden. Biblioteksjef Marit Gro Berge leder prosjektet Det skrankelause bibliotek og har fokus på litteraturformidling og et bibliotek som møter brukerne på en ny og mer inkluderende måte. I den forbindelse har jeg fått jobben med å finne teknologi som kan støtte opp under prosjektet.

Vi valgte å gi alle som jobbet mot publikum i biblioteket, bibliotekarer og andre, en iPad hver og fokusere på at de ansatte skal være online og tilgjengelige uansett hvor de er i lokalet.

– Frittgående bibliotekarer
Hovedtanken bak å gi alle som jobber ute i biblioteket iPad var at vi ønsket å være mer “frittgående” og slippe være låst til skranken for å ha tilgang på vårt viktigste verktøy, søk i katalogen og på nettet generelt. I motsetning til bærbare PCer så lar en tavlePC av typen iPad seg holde og bruke uten at det blir klumpete og vanskelig. Takket være trådløst nettverk i hele bibliotekrommet har vi alltid tilgang uansett hvor vi er. Vi ønsket også å berede grunnen for lesing av ebøker blant personalet i biblioteket. Vi ønsket erfaring både med leseopplevelsen og det tekniske med installering og nedlasting. iPad er den mest utbredte platformen for ebøker av multifunksjontavlemaskiner.

– Valg av teknisk løsning – iPad2
Vi valgte iPad2 ut fra en serie med vurderinger. Den første var rett og slett hvilken type maskinvare som passet best til å være med rundt i biblioteket. BærparePCer med tastatur, inkludert nettbøker, ble droppet pga at de i liten grad er mulige å bruke uten å sette seg ned eller ha en flate å sette maskinen på. Når vi først hadde kommet fram til at tavlePCer var løsningen hadde vi valget mellom iPad, Androidbaserte tavlePCer som GalaxyPad og windowsbaserte maskiner som Fujitsu Stylistic. Ettersom jeg har prøvd ut alle tre typer på min forrige arbeidsplass kunne jeg uttale meg om fordeler og ulemper med alle tre. Først eleminerte vi windowsbaserte maskiner som for kompliserte i forhold til behovet og at de var mindre egnet som eboklesere. Så sto det mellom iPad2 og GalaxyTab. Vi ønsket et operativsystem som var trygt og ga personale med mindre erfaring med teknologi muligheten til å prøve seg uten form høye krav om teknisk kunnskap. Jeg mener at Apples iOS leverer dette. For folk med ønske om høyere teknisk kontroll vil kanskje Android være et bedre valg. Den høyeste terskelen var at hver enkelt måtte installere iTunes privat på egen PC og selv opprette konto og legge inn personlig- og kredittkortinformasjon. Vi diskuterte dette på forhånd og det var ingen motstand mot dette. I andre institusjoner kan man enten finne andre løsninger, eller velge f.eks. Android. Vi har og valgt å holde iPad’ene helt utenfor det kommunale nettverket. Disse maskinene logges kun på det åpne trådløse nettverket på biblioteket.

– Installering og opplæring
Vi fikk maskinene første uke i august og har brukt tiden på å lære opp de ansatte i bruk og valg av applikasjoner (apps) vi mener passer best til vår bruk. I første omgang har vi konsentrert oss om å finne nettsider vi trenger å ha rask tilgang til og legge disse som ikoner på hjemmeskjermen. Vi har også begynt å se på ebokapplikasjoner og har lagt inn gratis PDF-baserte bøker i iBooks for å få erfaring med det. Vi startet med Det Leservennlige bibliotek som er utgitt av Nasjonalbiblioteket.

– Praktisk erfaring så langt
Jeg har hatt med meg iPad på to informasjonsvakter til nå. Det har fungert over all forventning. Noen av de som kommer inn på biblioteket tar det tydligvis som en selvfølge at bibliotekaren har informasjonen klar på armen uansett hvor han er i biblioteket, mens andre (spesielt yngre) synes det er kult og kommenterer positivt om at dette var kult. Det har vært befriende å vandre rundt for å finne litteratur og hele tiden ha katalogen tilgjengelig, kunne følge spor og justere underveis, og ikke minst innhente informasjon om tema som ikke er dekket i vår egen samling.
Mange av de ansatte er fortsatt på utprøvingsstadiet når det gjelder å bruke iPad’en mens de er ute i bibliotekrommet, men alle er positive og jobber med opplæring og utprøving. Jeg har vært overrasket over hvor godt egnet iPad har vært i forhold til de behovene jeg opplever som mest tydelige i referansearbeidet.

– Veien videre
Neste steg blir å finne nyttige applikasjoner. Allerede har vi oppdaget at Google Maps er ypperlig til å vise veien når folk kommer for å spørre om hvor institusjoner og adresser er i nærområdet.
Jeg ser og at vi kan bruke iPad’ene aktivt når vi skal formidle ebøker når det engang måtte komme. Da kan vi iallefall vise fram bøkene til de nysgjerrige.
Vi skal ogå skifte biblioteksystem i oktober, fra Aleph til Mikromarc 3. Dette ser vi på som en mulighet til å tilpasse katalogen til mer tavle-vennlig format. Håper vi får en god dialog med BibITS om dette.

Konklusjonen etter to uker er utelukkende positive. Det eneste ankepunktet man godt kan ha til iPad er at hver maskin blir knyttet til en ansatt om man ikke kan opprette institusjonelle kontoer på iTunes. Jeg ser egentlig positivt på dette ettersom det gir de ansatte et sterkere eierforhold til maskinene.

E-bøker og bibliotek

Når jeg ser diskusjonen som pågår rundt e-bøker og spesielt e-bøker i bibliotek blir jeg litt bekymret for bibliotekenes framtid. Ikke fordi jeg ikke tror at bibliotek har en stor og viktig plass å spille i framtiden, men fordi diskusjonen domineres fullstendig av det jeg vil kalle “eksemplartankegangen“. Idag er det en generell bekymring for at bibliotek ikke har noen modell for utlån av dokumenter til f.eks. Kindle.

I motsetning til forlag, forfattere og bokhandlere er ikke bibliotek i bokbransjen. Bibliotek er bygd opp rundt bøker fordi det engang var den beste teknologien for informasjonsformidling, bevaring og organisering. Idag er dette ikke tilfelle. Tror ikke mange bibliotek idag bruker mye energi på å vurdere bokleksikon når innkjøpsbudsjettet skal settes opp. Verden er i endring når det gjelder måten informasjon og rekreasjonsaktiviteter formidles. Mange av disse prosessene er digitale og mange er uten fysiske objekter i formidlingsfasen. Dette gjør at bibliotek som fysiske formidlingssentraler ikke lenger er nødvendig.

Når en innkjøpsordning for e-bøker vurderes er det interessant å tenke seg at det overhode ikke trengs noe bibliotek som formidlingsledd. Bibliotek har hittil vært parkeringsplassen for kulturfondinnkjøpsbøker (med et lønnlig formidlingshåp), men hvorfor skulle en digital innkjøpsordning overhode ha noe med bibliotek å gjøre? Forlagene kan sette opp en sentral der formidlingsmodellen velges, f.eks. at man lar brukere lese og laste ned, men bare for et begrenset tidsrom, eller et begrenset antall, og så må man kjøpe om man vil ha det for alltid, eller lignende.

Det er sannsynlig at i en ikke alt for fjern framtid vil de fleste mennesker ha en skjerm for lesing av tekst til disposisjon, utlånsmodeller for eboklesere er derfor en blindvei, i beste fall en kort periode der bibliotek er kanaler for å bli kjent med lesetavleteknologien, før alle får en skjerm i en eller annen form der de ønsker å lese tekster. Lesetavler er neppe det endelige svaret, men det er viktig å følge med og forstå teknologien ettersom den utvilsomt er grunnlaget for framtidens løsninger. Kindle er mer interessant som distribusjonsmodell og et skrekkens eksempel på låste løsninger enn som duppeditt.

Vi kan anta at det i framtiden vil være like enkelt å finne en tekst å lese som det idag er å kjøpe en låt på iTunes eller høre på den på Spotify. Så hva trenger man da et bibliotek til? Iallefall ikke til å formidle fysiske eksemplarer… eller…? Jeg tror at fysiske bøker kommer til å eksistere som formidlingsobjekter en stund til, men det gjør det ikke mulig for bibliotek å lene seg tilbake og fortsette som om ingenting har hendt. Den digitale formidlingsmodellen av dokumenter eller tekster vil øke og bli den dominerende, sannsynligvis like raskt som for musikkformidling. Da er et overdrevent fokus på formidling av eksemplarer en skummel vei å gå.

Så, samtidig som vi undersøker leseplatene, e-bøkene, og tilliggende herligheter med prosjektstøtte fra ABM-utvikling, hva med å undersøke bibliotekenes rolle utenfor eksemplarformidlingen og se om den er like viktig, nødvendig og grunnleggende. For om bibliotek har en rolle å spille utenfor eksemplarformidling, så  vil det være lurt å få satt den på agendaen og vist den fram for politikere og folk flest. Ikke gjennom markedsføring, prosjekt og stunt, men gjennom å sikre at bibliotekene viser fram denne siden av sin virksomhet og kanskje nedprioriterer eksemplarformidlingen i sin utforming, aktivitetsprioritering etc. Dette er et langsiktig arbeid. Hvordan ser nye bibliotek ut, blir bibliotek utformet rundt boken som eksemplar, eller aktiviteter rundt tekster og dokumenter uansett format? Svaret er heldigvis JA! Hurra for biblioteket i Tromsø og nye Deichman. Det er nok lettere å få dette til når man bygger nytt, spesielt om man får en nytenkende arktitekt med på laget, men hva med majoriteten av norske folke- og fagbibliotek? De er ikke i nybygg, og vil kanskje ikke komme dit heller, de har de lokalene de har hatt og vil ha, hvordan skal de utformes for å tilrettelegge for denne overgangen vi ser fra fysisk eksemplarformidling til aktiviteter rundt tekster og dokumenter. Og kanskje vi skal begynne å definere hvilke aktiviteter dette er?

Bibliotek er ikke i bokbransjen

En artikkel i Bok og Samfunn omtaler det etterhvert svært kontroversielle e-bokprosjektet i Buskerud.

Ikke så veldig overraskende at både forlag, forfattere og Biblioteksentralen føler seg lettere truet av støtten ABM-utvikling har gitt til dette prosjeket. Det er lett å glemme, når man ser stappfulle bokyller i landets bibliotek, at bibliotek IKKE er i bokbransjen. Boken er det medium bibliotekene har brukt til kjernevirksomheten, å koble mennesker med relevant og kvalitetssikret informasjon til faglig eller rekreasjonell bruk. På mange måter har bokens hegemoni gjort bibliotekarstanden litt slapp i de faglige musklene. Systemet har vært så etablert og ryddig at det ikke har vært så vanskelig å nettopp kvalitetssikre informasjonen. Så når nettet og digital informasjon nå skyller over oss tviholder bokbransjen på den gamle forretningsmodellen med eksemplarer og forhåndsbetaling, mens E-bokprosjektet ser framover og har fingeren på pulsen til hva som er forventningene til alle lesere rundt om i de tusen PCer. De ser at kunstige begrensninger som eksemplar, ventelister og DRM er forbrukerfientlig, i utakt med tiden.

Vi bibliotekarer må nå ta vårt ansvar på alvor og finne lønsninger som er i bibliotekbrukerenes interesse, ikke i bokbransjens. Igjen må vi, som for 100 år siden se på hvilke modeller og strukturer som trengs for å lage de beste bibliotekene for norges befolkning. Det innebærer å se med åpne øyne på hva som tjener leserene best, ikke hva forlagene og forfatterene tjener best på. Bibliotek er ikke til for å skape et marked for forlagene og forfatterene. Bibliotek må framover se formatfritt på hva slags innhold det skal være i biblioteket og selv utvikle systemer som passer til behovene, ikke la (som vi i alt for lang tid har gjort) de kommersielle interessene få avgjøre hvordan løsningene skal se ut.

Hva om forlagsbransjen, forfatterene og Biblioteksentralen brukte ressursene og sin ikke helt ubetydelige intelektuelle kraft på å finne nye forretningsmodeller for e-boka? Å forsøke å bringe fortidens forretningsmodell gjennom et paradigmeskifte har en tendens til å mislykkes, så jeg skal ikke engang forsøke å spå hva som blir skjebnen til Biblioteksentralens BS-weblån om de ikke snur rundt. Buskerudmodellen er langt mer attraktiv for både brukere og bibliotek. Jeg er sikker på at bokbransjen kunne lære mye, om de var villige til å høre, av erfaringene fra Buskerudprosjektet.

Grunn til bekymring

Innlegget under er en kommentar jeg skrev til et innlegg på Norsk Bibliotekforenings nettside om statsbudsjettets satsing på bibliotek og at mye av midlene gikk til Nasjonalbiblioteket.

Grunn til bekymring.

Å gå løs på prioriteringene i Statsbudsjettet med utgangspunkt i at Nasjonalbiblioteket (NB) får for mye er etter min mening å skyte seg selv i foten. Et av særtrekkene til den norsk bibliotekdiskusjonen ser ut til å være at det er lettere å være misunnelig på de som får til noe enn å prøve å få noe til selv.
Jeg blir flau over at norske bibliotekfolk angriper et av de mest ambisiøse digitaliseringsprosjektene i verden. Vi burde juble over at den ene institusjonen som faktisk har muskler til å klare et slikt prosjekt setter seg så store og høye mål, og ikke minst får noe til. Jeg er uenig i Tord Høivik sine tanker om at trafikktelling og statistikk skal avgjøre hva som skal digitaliseres. NB har et ansvar for hele den norske teksten, og det de nå gjør er å føre dette ansvaret inn i framtiden. Det er ingen tvil om at dette vil bli satt pris på i lang tid framover, når helheten i den norske teksten framstår i digitalisert form. I et folkebibliotek er det viktig å se på trafikk og tilpasse seg reell bruk. For NB bør det være andre prioriteringer, og ikke minst må det helhetlige ansvaret NB har for hele tekst
NB er også de eneste som har fått til en avtale med rettighetshaverene. Javisst er den dyr, men den er et skritt fram, ikke et hopp på stedet. NB har faktisk brutt gjennom en mur som hittil har stoppet det norske bibliotekvesen fullstendig. Det er også viktig å tenke på at digitaliseringen NB nå gjennomfører kommer resten av det norske bibliotekvesen til gode. Kanskje en mer konstruktiv vinkling ville være å se på hvordan NB sitt arbeid kan brukes i alle norske bibliotek? Det ville f.eks. være fantastisk om det digitaliserte materiale som i dag kun er tilgjengelig i NBs lokaler i Oslo, f.eks. også kunne være tilgjengelig i samtlige norske bibliotek.
Jeg har vært kritisk til NB av mange grunner, først og fremst for manglende vilje til kommunikasjon og dialog med resten av bibliotekvesenet. Men når jeg ser kommentarene her så forstår jeg bedre  hvorfor NB holder igjen.
NB får det de får fordi de er flinke! Det burde vi i andre deler av biblioteklandskapet glede oss over og kanskje prøve å kopiere.
Jeg blir bekymret over at norske bibliotekfolk ikke ser framover mot neste budsjett og ikke fokuserer på hva vi vil ha og hvordan vi skal få det til. Store hårete prosjekt som NBs digitaliseringsprosjekt er det få av, men vi får alle nytte og glede av det i lang tid framover. Kan vi si noe lignende om mange andre prosjekt i biblioteksektoren?
Jeg vil også si at alle som setter sin lit til at statsbudsjettet skal redde en skakkjørt folkebiblioteksektor bør ta en liten realitetssjekk. Med mindre folkebibliotekene blir nasjonalisert (noe jeg egentlig er veldig for) så ligger ansvaret pulverisert og drysset ut over det ganske land og de mange kommunebudsjett. Samtidig er det helt klart at nye teknologiske løsninger og muligheter legger til rette for flere tjenester på nasjonalt nivå, som Ønskebok og Biblioteksvar. Men før de får de midlene de fortjener MÅ en samlet sektor gå til stortinget og departementet og SI klart å tydelig at det er dette vi vil ha.

Darienuttalelsene

I lys av dagens uttalelse fra FrPs nestleder Per Sandberg og forslaget til FrPs program i NRKs kulturnytt blir det viktig å tenke på hva bibliotekets egentlige funksjon og ansvar er. Dette har noen bibliotekarer fra USA og Australia satt seg ned og tenkt gode tanker om.

Noen ganger dukker det opp uttalelser og tanker som senere blir sett på som tidsskiller.  Vi oppdager den monumentale betydningen lenge etter  selvfølgelig, men av og til får man følelsen av at dette er stort med en gang. Denne følelsen har jeg akkurat nå når jeg leser The Darien Statements som er resultatet av en idedugnad mellom tre bibliotekfolk jeg respekterer svært høyt  Kathryn Greenhill fra Australia,  John Blyberg og Cindy Trainor. Disse tre satte seg ned og tok opp de store spørsmålene, hva er meningen med biblioteket, hvorfor har vi bibliotek og hvordan skal bibliotek møte framtiden? Resultatet var altså Darienuttalelsene. De er utgitt under en CC-lisens. Og jeg synes disse uttalelsene er så viktige og er et så utrolig godt grunnlag for en diskusjon om bibliotek, som nå pågår her i Norge , at jeg har satt igang med en oversettelse. De som mener jeg har oversatt feil får gjerne kommentere eller lage sine egne oversettelser:-)

The Darien Statements – Norsk versjon

Bibliotekets formål er å bevare sivilisasjonens integritet

Biblioteket har en moralsk forpliktelse til å opprettholde sitt formål til tross for sosial, økonomisk, miljømessige eller politisk påvirkning. Bibliotekts formål vil aldri endre seg.

Biblioteket er uendelig i sin evne til å holde, koble og formidle kunnskap; bibliotekarer er menneskelige og kortvarige, derfor må vi arbeide sammen for å sikre at biblioteket består.

Individuelle bibliotek tjener formålet til sin organisasjon og styrende organ, men bibliotekes formål  har forrang om det oppstår en konflikt mellom de to.

Hvorfor vi gjør ting vil ikke endre seg, men hvordan vi gjør dem vil.

En klar forståelse av bibliotekets formål, rolle og bibliotekarenes rolle er nødvendig for å bevare biblioteket.

Biblioteket

Gir anledning til personlig opplysning

Oppmuntrer til kjærlighet til læring

Gjør folk i stand til å utføre sine plikter i sivilsamfunnet

Legger til rette for menneskelige koblinger

Ivaretar og stiller materiale til disposisjon

Inspirerer og viderefører håp

Bibliotekarer

Er bibliotekets forvalter

Kobler mennsker med riktig informasjon

Hjelper folk til å skape egne menneske- og informasjonsnettverk

Velger, organiserer og legger til rette for å skape innhold

Beskytter tilgang til innhold og bevarer friheten til informasjonstilgang og uttrykk

Forutser, identifiserer og møter behovene i bibliotekets virkeområde

Å bevare biblioteket

Arbeidsmetodene våre må raskt endres for å møte den enorme virkningen informasjonsteknologien har på mennsekelig kontakt og formidling og forbruk av kunnskap.

Om biblioteket skal oppfylle formålet i framtiden må bibliotekarer forplikte seg til en kultur for evig endring i arbeidsmåter og metoder, akseptere risiko og usikkerhet som nøkkelbegreper i profesjonen og ha service rettet mot brukerene som den mest verdifulle retningsnor.

Som bibliotekarer må vi:

Fremme åpenhet, medmenneskelighet og gjennomsiktighet mellom bibliotekarer og brukere

Eliminere terskler som hindrer samarbeid mellom bibliotek og andre personer, institusjoner og enheter i og utenfor biblioteket.

Velge klokt hva vi må slutte å gjøre.

Bevare og fostre koblingene mellom brukerene og biblioteket.

Bruke distribuert ekspertise til å lære og bruke nye redksap for å skape en mer robust vei mot kunnskap.

Engasjere i aktivisme på vegne av biblitoeket om intergriteten er truet utenfra.

Bare fremme prosedyrer om de viser bibliotekarer eller brukere veien mot høy standard.Identifisere og implementere de mest menneskevennlige og effektive metoder, verktøy, standarder og praksis.

Ta i bruk teknologi som holder data åpne og frie, forlate teknologi som som ikke gjør det.

Være villige og ha ekspertisen til å gjøre radikale endringer ofte

Ansette de beste og la dem gjøre jobben sin. Fjerne ansatte som ikke vil eller kan.

Stole på hverandre og stole på brukerene

Vi har tro på at innbyggerene i våre samfunn vil fortsette å oppfylle sitt samfunnsansvar ved å bevare biblioteket.

Oversatt av Thomas Brevik – CC-lisens

På tide å brette opp ermene

Etter den sure skuffelsen kommer den søte kreativiteten.

Bibliotekmeldingen er her. En første gjennomlesning var overveldende og full av spørsmålstegn og ikke minst skuffelse. Buen hadde blitt spent så høyt, Giske hadde lovet så mye, diskusjonene hadde skapt så store forventninger at det var umulig å ikke bli skuffa. Så kom meldingen, og setningen

“Det er i alle høve ein føresetnad at dei mål, strategiar og tiltak som det vert gjort framlegg om i denne meldinga, skal kunne dekkjast innanfor dei gjeldande budsjettrammer.”

landet som en våt klut over alle som forventet at nå skulle Giske trå til som han hadde gjort for filmen, rocken og andre.  “Det er jo ikke i stortingsmeldingene at pengene kommer, de kommer i budsjettene”  har jeg hørt diverse steder i helgen. Samtidig så er det lite trolig at Giske ville klart å holde tett om midler som kom om han hadde noen planer for et pengedryss. Kanskje er meningen i Kulturdepartementet at bibliotekene faktisk har nok midler og at vi bruker dem for dårlig? Det er vanskelig å være enig med det standpunktet når vi ser til våre nordiske naboland. Så den er jeg ikke med på. Norske bibliotek er underfinansiert og må få mer. En stortingsmelding som IKKE berører dette emnet og skisserer løsninger på denne helt grunnleggende problemstillingen er ikke mye verdt som arbeidsredskap for en framtidig bibliotekutvikling.

MEN dette er meldingen vi får og da får vi bruke den etter beste evne.  Jeg tror det er deler av meldingen som gjør det mulig å gjøre noe som er bra for norske bibliotek og som kan bringe oss framover. Så får resten av meldingen vente på andre krefter, utredningner og penger som sannsynligvis ikke kommer.

Innkjøpsordning for e-bøker – dette er et viktig tiltak av flere grunner. Med en slik ordning må man finne løsninger som idag ikke eksisterer på distribusjons og formidlingsfronten. Modellen som en innkjøpsordning for e-bøker velger vil bli førende for hvordan bibliotek formidler e-bøker i nær framtid. Jeg håper at det vil bli gjort et grundig arbeid, at man har fleksibilitet og endringsvilje innarbeidet i løsningen, og at bibliotekene får et ord med i laget når ordningen skal etableres.  Denne ordningen vil også være en  fot inn i døra på folkebibliotekene når det gjelder e-bøker. Her MÅ bibliotekene forholde seg til e-bøker enten de vil eller ikke.  Jeg ser nå bort fra at prinisipielt sett så kan en innkjøpsordning for e-bøker hoppe bukk over bibliotekene og tilby litteraturen direkte til brukerene. Kanskje administrert av nasjonalbiblioteket, men uten at folkebibliotekene blir sett på som et relevant formidlingsledd.  Bøkene vil jo være tilgjengelig også på biblioteket på datamaskiner etc. Fra et brukerståsted er det vel ønskelig, men for forlagsbransjen vil man kanskje heller insistere på at man MÅ være fysisk på et bibliotek for å få laste ned/lese en kulturfondebok.

Modellbibliotek – Dette er noe jeg har ivret for i mange år. Å gjøre noen bibliotek til modeller for andre har sine sterke og svake sider. Den svakeste er nok at utvelgelsen og tidshorisonten lett kommer i utakt med samtiden. Idag velger vi våre modellbibliotek etter fotavtrykkprinsippet. Dit mange går er det verdt å gå. For noen år siden ville alle til Tønsberg, idag er det Papirbredden i Drammen alle vil til og i morgen ligger nok Tromsø bibliotek godt an på folkebiblioteksiden. Fagbibliotekene reiser ofte litt ut av landet, men både BI og nye bibliotek på universitetene får sine skarer av turister.  Så utvelgelsen av modellbibliotek må være fleksibel og skiftende.

Så kan vi se på de sterke sidene ved en slik ordning.  Det kan gi støtte til enda bedre utvikling ved de utvalgte bibliotek. Om man organiserer hospitantstillinger ved modellbibliotekene, eller gjestebibliotekarordninger, slik at folk fra andre bibliotek kan være en del av organisasjonen og forhåpentligvis ta med seg både gode ideer og endringskultur tilbake til sitt bibliotek så vil mye være gjort. Det MÅ følge midler/ressurser med en slik ordning slik det gjør for universiteter og forskningssentre. 

Resten av utfordringene finner jeg utenfor bibliotekmeldinga og forholder meg heller til diskusjonen på NRKBeta og andre steder hvor medier, informasjon og bruk blir diskutert av kompetente fagfolk utenfor biblioteket.

BIBSYS behovsanalyse på høring

Denne meldingen dumpet inn i e-posten idag:

BIBSYS styre har bestemt å sende behovsanalyserapporten ut på høring. Det er mulig for alle å komme med en høringsuttalelse selv om man ikke står på listen over høringsinstanser. Høringsfristen er satt til 15. mars og BIBSYS oppfordrer alle som ønsker det å komme med en høringsuttalelse.

Les mer om høringen og les høringsbrevet på: http://www.bibsys.no/hoering

MVH
BIBSYS

Dette er strålende og viser at BIBSYS tar resten av biblioteknorge på alvor. Vi får håpe på mange og gode høringsuttalelser. Jeg gratulerer BIBSYS-styret med en åpen og lyttende holdning. Om nå bare andre deler av biblioteknorge ville være like åpne!

BIBSYS-rapporten er ute

http://www.bibsys.no/behovsanalysen

Det leses ivrig og førsteinntrykket er at man har såvidt vært innom open source, men droppet å ta det med i den videre diskusjonen. I vedlegget er en kort oversikt over biblioteksystem og der er både Koha og Evergreen omtalt, men vesentlig kortere enn andre system. Jeg kan heller ikke se at OCLCs NetLibrary er med i oversikten over e-bokleverandører, noe jeg stusser på. Det blir grundigere kommentarer når jeg får lest helheten og tenkt igjennom hva denne rapporten egentlig innebærer.