Vi ser det også på fagbibliotekfronten der prisene på tidsskrifter har økt samtidig som forlagene presser bibliotekene til å kjøpe store pakker med tidsskrifter av variabel interesse for institusjonen. Dette skjer i en situasjon der universitetenes økonomi er under press.

Dette er ikke et problem bibliotekfolk kan løse hver for seg. Selv ikke Nasjonalbiblioteket vil klare å finne en enkel løsning på forlagenes skrekk for tapte salg pga bibliotekutlån, ønsket om kraftig DRM, foreldede strukturer i bokbransjen etc.

På BetaUB har Ole Husby skrevet noe om fagbibliotekenes situasjon, at veien må gå om Open Access, og at dette må skje i samarbeid med forskerne. Fagbibliotekene har altså en Plan B. Nå gjenstår det en enorm mengde arbeid. Det blir sikkert begått mange feil og korrigeringer i denne prosessen, men fagbibliotekene har iallefall en rimelig god Plan B.

For folkebibliotekene eksisterer ikke en Plan B ennå. Vi har ikke satt oss ned og analysert situasjonen, og sett på utfordringene. Vi har en særdeles variabel gruppe forleggere å forholde oss til. Fra “De tre store”, Gyldendal, Aschehoug, CappelenDamm, til de mange og små med Kagge, Piratforlaget etc. i spissen, felles for de alle er at de er mer eller mindre skeptiske til at bibliotek skal formidle ebøker.

For bibliotek er saken todelt. På den ene siden ønsker vi ebøker til de av våre medlemmer som er interessert, på den andre siden er kopibeskyttelseregimet norske forlag har lagt opp til, og som Biblioteksentralen viderefører gjennom BSweblån, ikke spesielt enkelt å skulle formidle bøker gjennom. Etter å ha veiledet diverse bibliotekfolk som alle var positive, teknologisk rimelig oppegående og ivrige etter å prøve ut ebøker, gjennom en frustrerende registrerings og nedlastingsprosess er jeg langt mer skeptisk til hvordan ebøker vil bli tatt imot hos norske lesere.

På den annen side er jeg imponert over det norske boklesende publikums robuste evne til å takle teknologiske hindre. Det rapporteres at 20.000 ebøker ble kjøpt i 2011. Det er overraskende mange og en god indikasjon på at det er en ganske stor interesse for ebøker på norsk i Norge.

For folkebibliotekfolk er det på tide å tenke på Plan B.

Hva om bibliotekene laget sin egen løsning uten et utall registreringer og innlogginger? Med innhold bibliotekene selv kurerte og bevarte for ettertiden. Hva med en løsning der bøkene var frie og tilgjengelige uten kopibeskyttelse og sperrer? Hva om bibliotekene gikk over fra kunstige begrensninger til det vi egentlig er til for, formidling og organisering?

Jeg tror det er på tide å se på mulighetene istedet for begrensningene. Norske folkebibliotek har idag alt som skal til for å få etablert et troverdig og teknisk oppegående alternativ til den kommersielle ebokløsningen norske lesere idag må forholde seg til.

Det finnes noen spede forsøk som viser at kjernen av kompetanse og vilje fins, noe innenfor biblioteksektoren, som f.eks. bokhylla.no og noe litt utenfor biblioteksektoren som bokselskap.no. Begge deler bærer i seg kimen til det jeg tror må bli biblioteksektorens eget initiativ. Vi må rett og slett bygge opp en felles database med innhold av god kvalitet som er teknisk lett å formidle og som tilfredsstiller alle ønsker om metadata og nye standarder, og legger til rette for enkel og frustrasjonsfri lesing. Vi trenger et “Open Access” prosjekt for folkebibliotek.

Ideelt sett skulle jeg nok ønske at Nasjonalbiblioteket tok tak i dette og fritok oss alle for ansvar, men i realiteten tror jeg det både er mer realistisk og kanskje også best, om alle norske folkebibliotek tok denne saken i egne hender. Utfordringen går derfor til fylkesbiblioteksjefkollegiet, Drammen, Deichman, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø. På tide å jobbe sammen for et prosjekt som vil løfte og engasjere alle norske folkebibliotek.

Jeg savner allerede biblioteklaboratoriet, som nok burde vært den naturlige instans for den tekniske siden av et slikt initiativ.

Innholdet er det alle sin plikt å gjøre noe med. Alle bibliotek sitter på små lokalsamlinger og materiale som enten har falt i det fri, eller som det er mulig å få tillatelse til å digitalisere fra rettighetshaverene. Om alle norske folkebibliotek digitaliserte ET dokument hver, ville det allerede være flere ebøker enn det som er tilgjengelig gjennom det eneste reelle ebok i bibliotek-tilbudet idag, nemlig Drammen sitt forsøksprosjekt.

Bare så det er sagt, jeg har ingenting imot CappelenDamm og BSweblån. Begge forsøk på modeller for ebokformidling er viktige for å få populære og aktuelle ebøker ut i bibliotekene og jeg synes vi skal kjøpe inn eksemplarer og formidle etter beste evne og økonomi, men folkebibliotekenes ansvar ligger også i alt som ellers ikke vil bli tilgjengelig og som må ha en kompetent formidler for å nå sine lesere.

Jeg vil avslutte med å minne om Ranganathans fem lover for bibliotek:

1. Bøker er til for bruk
2. Hver leser sin bok
3. Hver bok sin leser
4. Spar tid for leseren
5. Biblioteket er en voksende organisme

Kibano leseplate

Vi kjøpte inn Kibano på biblioteket så snart den var i handelen. Den første vi fikk inn fikk vi noen tekniske problemer med, men den ble byttet uten noe kluss og den andre vi fikk fungerte som den skulle.

Vi har også kjøpt inn to bøker på digikort.

Førsteinntrykket fra Kibano er at dette er en “billig-leseplate” – ganske høy plastikkfølelse. Samtidig er den akkurat passe stor og lett nok til at den har god “putte i vesken” faktor.

Dette er et hybrid lesebrett som både håndterer rent digitale filer som andre lesebrett og ebøker og lydbøker på digikort.

Skjermen er eblekk og har god oppløsning. Sammenlgnet med Kindle og andre leseplater holder den mål. Den store forskjellen er det store hullet på baksiden til digikortet.

Det er svært lett å sette inn og ta ut digikortet, samtidig som det sitter fast og det føles ikke ut som det er fare for at kortet skal falle ut selv om brettet er i aktiv bruk.

Vi prøde også en lydbok på digikort, og det fungerte utmerket. Kibano har innebygget høytaler som ikke gir noe enormt bra lyd, men det fungerer til nød om man ikke har headset. Med headset blir kvaliteten som i en vanlig digikortspiller eller lydbok på CD.

Når man slår på maskinen så tar den sin tid å starte opp. Deretter fungerer den rimelig greit, men sammenlignet med andre Android-enheter virker den treg. Det tok sin tid før jeg ble vant til hvor raskt den reagerte og det ble noen dobbelttrykk på funksjoner og ikoner som igjen medførte lang ventetid før jeg igjen kunne gjøre noe.

Åpningsskjermen er femdelt. Øverst er det to felt ved siden av hverandre. Kort – der man får opp forside og tittel på digikortet man evt. har i maskinen, 0og Bibliotek, der de bøkene som er lagret på enheten ligger.

Under disse to feltene har du to brede felt som går tvers over skjermen. Øverst ligger Butikk med et utvalg bøker som kan kjøpes online om man er koblet til trådløst nett. Nederst ligger et felt med ikoner for wikipedia, søk, nettleser, oppgradering, innstillinger, FM-sender (kan brukes til å overføre lydbok til bilradio) og Adobe Reader for lesing av PDF-filer.

De to øverste feltene er helt greie. Om man trykker på digikortet kommer man til en ny side der man enten kan sette igang med lesingen eller overføre boken fra digikortet til biblioteket. Dette en svært enkelt, men jeg er usikker på hvor mange ganger man kan kopiere et digikort.

Bibliotektet har oversikt over de bøkene man evt. har lagt til enten ved kjøp online, eller overført fra digikort. Ved trykk på en boktittel åpner boken umiddelbart. Det er tre bøker på åpningsskjermen, for å finne resten må man gå til “vis alle” og få oversikt der.

Butikken er vel kanskje denne leseplatens svakeste side. Det er enkelt å handle, men man må legge inn kredittkortinformasjonen en gang, og så lagres den, uten at det gjøres oppmerksom på dette, og uten at man får anledning til å reservere seg. Det vil si at hvem som helst som har platen kan kjøpe bøker uten begrensninger. Noe jeg ikke synes er veldig heldig.  Når man så har bestemt seg for en bok får man spørsmål om man vil kjøpe den. Så er kjøpet gjennomført, og man går til biblioteket for å finne boken, som så må lastes ned. Diverse feilmeldinger underveis inngir ikke tillit til systemet, og jeg opplever nedlastingen som svært treg. Ikke akkurat opp til gullstandarden for nettbokhandler, nemlig Amazon sin Kindle store. Det inngir heller ikke tillit at kvitteringen man får fra bokhandelen er fra en gmail.com adresse. Egentlig burde det vel være helt greit, mange bedrifter og institusjoner har tatt i bruk gmail som løsning, men da har de som regel en egen institusjonsadresse. Litt pirkete kanskje, men det er med på å skape et litt lite profesjonelt inntrykk.

Den største overraskelsen var at man kan lagre ebøker uten DRM på magnetkortet. Ved hjelp av ebokadministasjonsprogrammet Calibre kunne jeg enkelt overføre en bok både til lesebrettets eget minne, og til det digikortet jeg hadde stående i lesebrettet. Det vil si en ekstra side av digikortets funkjsonalitet.

Totalinntrykket er ikke overveldende positivt. Kibano er treigere og har mindre intuitive prosesser enn andre lesebrett. Digikortløsningen er enkel, men om man først går inn i en bokhandel for å kjøpe et digikort, hvorfor ikke kjøpe en papirbok? Jeg tror ikke jeg ville basert mitt lesebrettkjøp på at andre kan gi meg en fysisk ebok som gave, eller at jeg kan låne bort digikort til andre.

Det gjenstår å se hvor populær Kibano blir. Jeg spurte den lokale Libris-bokhandelen hvor mange Kibano de hadde solgt, og det hadde faktisk solgt 7 stykker i løpet av de to siste ukene av desember 2011. Det vil si at det i utgangspunktet kommer til å være en liten etterspørsel etter ebøker på digikort i vår kommune. Et kjapt regnestykke viser at 7 Kibano fordelt på 14.000 innbyggere blir  0,5 promille. Skulle dette ekstrapoleres til den norske befolkning er det nå 2.500 kibano lesebrett rundt om i befolkningen. Ikke akkurat overveldende og ikke nok til å starte noe stort skred. Det kan jo tenkes at Kibano har solgt vesentlig bedre andre steder. Jeg ser at den er utsolgt i Norli og Libris sin nettbutikk, men at det fremdeles er mulig å kjøpe i bokhandlene. Det står ca. 10 stykker i Libris i Knarvik om noen føler behovet.

Vi valgte å gi alle som jobbet mot publikum i biblioteket, bibliotekarer og andre, en iPad hver og fokusere på at de ansatte skal være online og tilgjengelige uansett hvor de er i lokalet.

- Frittgående bibliotekarer
Hovedtanken bak å gi alle som jobber ute i biblioteket iPad var at vi ønsket å være mer “frittgående” og slippe være låst til skranken for å ha tilgang på vårt viktigste verktøy, søk i katalogen og på nettet generelt. I motsetning til bærbare PCer så lar en tavlePC av typen iPad seg holde og bruke uten at det blir klumpete og vanskelig. Takket være trådløst nettverk i hele bibliotekrommet har vi alltid tilgang uansett hvor vi er. Vi ønsket også å berede grunnen for lesing av ebøker blant personalet i biblioteket. Vi ønsket erfaring både med leseopplevelsen og det tekniske med installering og nedlasting. iPad er den mest utbredte platformen for ebøker av multifunksjontavlemaskiner.

- Valg av teknisk løsning – iPad2
Vi valgte iPad2 ut fra en serie med vurderinger. Den første var rett og slett hvilken type maskinvare som passet best til å være med rundt i biblioteket. BærparePCer med tastatur, inkludert nettbøker, ble droppet pga at de i liten grad er mulige å bruke uten å sette seg ned eller ha en flate å sette maskinen på. Når vi først hadde kommet fram til at tavlePCer var løsningen hadde vi valget mellom iPad, Androidbaserte tavlePCer som GalaxyPad og windowsbaserte maskiner som Fujitsu Stylistic. Ettersom jeg har prøvd ut alle tre typer på min forrige arbeidsplass kunne jeg uttale meg om fordeler og ulemper med alle tre. Først eleminerte vi windowsbaserte maskiner som for kompliserte i forhold til behovet og at de var mindre egnet som eboklesere. Så sto det mellom iPad2 og GalaxyTab. Vi ønsket et operativsystem som var trygt og ga personale med mindre erfaring med teknologi muligheten til å prøve seg uten form høye krav om teknisk kunnskap. Jeg mener at Apples iOS leverer dette. For folk med ønske om høyere teknisk kontroll vil kanskje Android være et bedre valg. Den høyeste terskelen var at hver enkelt måtte installere iTunes privat på egen PC og selv opprette konto og legge inn personlig- og kredittkortinformasjon. Vi diskuterte dette på forhånd og det var ingen motstand mot dette. I andre institusjoner kan man enten finne andre løsninger, eller velge f.eks. Android. Vi har og valgt å holde iPad’ene helt utenfor det kommunale nettverket. Disse maskinene logges kun på det åpne trådløse nettverket på biblioteket.

- Installering og opplæring
Vi fikk maskinene første uke i august og har brukt tiden på å lære opp de ansatte i bruk og valg av applikasjoner (apps) vi mener passer best til vår bruk. I første omgang har vi konsentrert oss om å finne nettsider vi trenger å ha rask tilgang til og legge disse som ikoner på hjemmeskjermen. Vi har også begynt å se på ebokapplikasjoner og har lagt inn gratis PDF-baserte bøker i iBooks for å få erfaring med det. Vi startet med Det Leservennlige bibliotek som er utgitt av Nasjonalbiblioteket.

- Praktisk erfaring så langt
Jeg har hatt med meg iPad på to informasjonsvakter til nå. Det har fungert over all forventning. Noen av de som kommer inn på biblioteket tar det tydligvis som en selvfølge at bibliotekaren har informasjonen klar på armen uansett hvor han er i biblioteket, mens andre (spesielt yngre) synes det er kult og kommenterer positivt om at dette var kult. Det har vært befriende å vandre rundt for å finne litteratur og hele tiden ha katalogen tilgjengelig, kunne følge spor og justere underveis, og ikke minst innhente informasjon om tema som ikke er dekket i vår egen samling.
Mange av de ansatte er fortsatt på utprøvingsstadiet når det gjelder å bruke iPad’en mens de er ute i bibliotekrommet, men alle er positive og jobber med opplæring og utprøving. Jeg har vært overrasket over hvor godt egnet iPad har vært i forhold til de behovene jeg opplever som mest tydelige i referansearbeidet.

- Veien videre
Neste steg blir å finne nyttige applikasjoner. Allerede har vi oppdaget at Google Maps er ypperlig til å vise veien når folk kommer for å spørre om hvor institusjoner og adresser er i nærområdet.
Jeg ser og at vi kan bruke iPad’ene aktivt når vi skal formidle ebøker når det engang måtte komme. Da kan vi iallefall vise fram bøkene til de nysgjerrige.
Vi skal ogå skifte biblioteksystem i oktober, fra Aleph til Mikromarc 3. Dette ser vi på som en mulighet til å tilpasse katalogen til mer tavle-vennlig format. Håper vi får en god dialog med BibITS om dette.

Konklusjonen etter to uker er utelukkende positive. Det eneste ankepunktet man godt kan ha til iPad er at hver maskin blir knyttet til en ansatt om man ikke kan opprette institusjonelle kontoer på iTunes. Jeg ser egentlig positivt på dette ettersom det gir de ansatte et sterkere eierforhold til maskinene.

For bibliotek tror jeg det på mange måter vil være på samme måte. Om norske bibliotek skal satse på BS-weblån, men må betale full pris fra første ord kan det bli en forsiktig og nølende start for det som skal bli den norske bibliotekebokeventyret.  Hva med å fylle BS-weblån med gratis bøker? Det er nok å ta av. Prosjekt Runeberg og Bokhylla.no er fulle av eldre tekster det er mulig å bruke.

Kjære Biblioteksentralen. Lag en prøveløsning med mulighet til å laste ned ebøker og prøve ut i biblioteket. Da blir det en lavere terskel for bibliotekene å ta det i bruk og det blir lettere å eksperimentere og skaffe seg erfaringern for bibliotekansatte rundt om i landet.

.

Jeg bestilte den nye Kindle DX (den store) en tirsdag morgen, med beskjed om at den ville ankomme i løpet av 5-10 dager. To dager senere hadde den ankommet mitt ringe bosted. Selve oppakningen var en glede i seg selv. Som gammel apple-fan har jeg vendt meg til at det å pakke opp et nytt produkt skal være en estetisk opplevelse i seg selv. Det var også oppakningen av Kindle´n. (Skulle ønske vi fant et godt norsk navn som ligger bedre i munnen).

Da den vel var pakket opp og beundret, matt grå farge og aluminiumsrygg og vesentlig penere enn de gamle beige kindlene, var det på tide å starte vidunderet for å prøve ut skjerm og funksjoner. Hovedinntrykket er svært positivt. Kindle´n var allerede satt opp med min amazon.com konto rett fra esken og jeg kunne gå rett igang med å kjøpe bøker. Ettersom jeg allerede hadde kjøpt kindlebøker for lesing på min android-mobiltelefon og iPod touch kunne jeg laste ned disse direkte uten å kjøpe noe nytt innhold. Den innebygde mobilnettforbindelsen var rask og det var ingen lang ventetid før jeg satt og koste meg med mitt siste innkjøp.

Etter to dager med lesing var det på tide å prøve ut hvilke andre typer innhold enn Amazon sine egne format jeg kunne lese. Det første jeg prøvde var å laste ned en PDF fra bokhylla.no, dvs. en norsk bok scannet av nasjonalbiblioteket. Nedlasting og oveføring var så enkelt at jeg nesten ble litt overrasket. Jeg lastet ned Sven Moren, Den store tømmerdrifta, og var positivt overrasket over hvor bra den boken så ut på skjermen. Både skrift og illustrasjoner var behagelig å lese. Det var også mulig å søke i teksten.

Jeg prøvde så ut forskjellige dokumenttyper, PDF går rett inn og blir tilgjengelig, mens epub-filer må konverteres, jeg bruker ebokprogrammet Calibre og er svært fornøyd med hvor enkelt det fungerte. I tillegg til vanlige ebøker har jeg lastet ned tidsskrift i PDF og lydbøker. En lydbok fra Audible lot seg lett legge inn og ble uten problemer avspilt. Jeg måtte bekrefte min audible-konto og så var den saken klar. Høytalerene på Kindle´n er helt brukbare til å høre lydbok, men det sluker batteri og jeg mistenker at avspilling via høretelefoner vil fungere bedre.

Noe som virkelig vekket min nysgjerrighet var den berømte/beryktede text-to-speech funksjonen som gjør det mulig å høre tekster lest av en datagenert stemme. Det fungerte over all forventning. En smule mekanisk stemme leste opp teksten (kun på engelsk) og det var helt forståelig om noe monotont. Jeg oppdaget fort at enkelte av bøkene jeg hadde kjøpt var sperret for denne funksjonen, men det er jo forleggere og forfattere sin sak.

Etter en måned med Kindle i sekken er konklusjonen fra min side helt klar. Dette blir et fast inventar i mitt tekniske oppsett av nødvendige dingser for reise og jobb. Og jeg har erfart noe som de fleste Kindleeiere har, man kjøper flere bøker når de er SÅ lett tilgjengelige. Det er kanskje tilfeldig, men flere av mine favorittforfattere utgir nye bøker i høst, og nå er ventetiden på en ny bok redusert til sekunder framfor uker.

Bibliotekmeldingen er her. En første gjennomlesning var overveldende og full av spørsmålstegn og ikke minst skuffelse. Buen hadde blitt spent så høyt, Giske hadde lovet så mye, diskusjonene hadde skapt så store forventninger at det var umulig å ikke bli skuffa. Så kom meldingen, og setningen

“Det er i alle høve ein føresetnad at dei mål, strategiar og tiltak som det vert gjort framlegg om i denne meldinga, skal kunne dekkjast innanfor dei gjeldande budsjettrammer.”

landet som en våt klut over alle som forventet at nå skulle Giske trå til som han hadde gjort for filmen, rocken og andre.  ”Det er jo ikke i stortingsmeldingene at pengene kommer, de kommer i budsjettene”  har jeg hørt diverse steder i helgen. Samtidig så er det lite trolig at Giske ville klart å holde tett om midler som kom om han hadde noen planer for et pengedryss. Kanskje er meningen i Kulturdepartementet at bibliotekene faktisk har nok midler og at vi bruker dem for dårlig? Det er vanskelig å være enig med det standpunktet når vi ser til våre nordiske naboland. Så den er jeg ikke med på. Norske bibliotek er underfinansiert og må få mer. En stortingsmelding som IKKE berører dette emnet og skisserer løsninger på denne helt grunnleggende problemstillingen er ikke mye verdt som arbeidsredskap for en framtidig bibliotekutvikling.

MEN dette er meldingen vi får og da får vi bruke den etter beste evne.  Jeg tror det er deler av meldingen som gjør det mulig å gjøre noe som er bra for norske bibliotek og som kan bringe oss framover. Så får resten av meldingen vente på andre krefter, utredningner og penger som sannsynligvis ikke kommer.

Innkjøpsordning for e-bøker - dette er et viktig tiltak av flere grunner. Med en slik ordning må man finne løsninger som idag ikke eksisterer på distribusjons og formidlingsfronten. Modellen som en innkjøpsordning for e-bøker velger vil bli førende for hvordan bibliotek formidler e-bøker i nær framtid. Jeg håper at det vil bli gjort et grundig arbeid, at man har fleksibilitet og endringsvilje innarbeidet i løsningen, og at bibliotekene får et ord med i laget når ordningen skal etableres.  Denne ordningen vil også være en  fot inn i døra på folkebibliotekene når det gjelder e-bøker. Her MÅ bibliotekene forholde seg til e-bøker enten de vil eller ikke.  Jeg ser nå bort fra at prinisipielt sett så kan en innkjøpsordning for e-bøker hoppe bukk over bibliotekene og tilby litteraturen direkte til brukerene. Kanskje administrert av nasjonalbiblioteket, men uten at folkebibliotekene blir sett på som et relevant formidlingsledd.  Bøkene vil jo være tilgjengelig også på biblioteket på datamaskiner etc. Fra et brukerståsted er det vel ønskelig, men for forlagsbransjen vil man kanskje heller insistere på at man MÅ være fysisk på et bibliotek for å få laste ned/lese en kulturfondebok.

Modellbibliotek - Dette er noe jeg har ivret for i mange år. Å gjøre noen bibliotek til modeller for andre har sine sterke og svake sider. Den svakeste er nok at utvelgelsen og tidshorisonten lett kommer i utakt med samtiden. Idag velger vi våre modellbibliotek etter fotavtrykkprinsippet. Dit mange går er det verdt å gå. For noen år siden ville alle til Tønsberg, idag er det Papirbredden i Drammen alle vil til og i morgen ligger nok Tromsø bibliotek godt an på folkebiblioteksiden. Fagbibliotekene reiser ofte litt ut av landet, men både BI og nye bibliotek på universitetene får sine skarer av turister.  Så utvelgelsen av modellbibliotek må være fleksibel og skiftende.

Så kan vi se på de sterke sidene ved en slik ordning.  Det kan gi støtte til enda bedre utvikling ved de utvalgte bibliotek. Om man organiserer hospitantstillinger ved modellbibliotekene, eller gjestebibliotekarordninger, slik at folk fra andre bibliotek kan være en del av organisasjonen og forhåpentligvis ta med seg både gode ideer og endringskultur tilbake til sitt bibliotek så vil mye være gjort. Det MÅ følge midler/ressurser med en slik ordning slik det gjør for universiteter og forskningssentre. 

Resten av utfordringene finner jeg utenfor bibliotekmeldinga og forholder meg heller til diskusjonen på NRKBeta og andre steder hvor medier, informasjon og bruk blir diskutert av kompetente fagfolk utenfor biblioteket.

Fra et KOHA bibliotek!

Det leses ivrig og førsteinntrykket er at man har såvidt vært innom open source, men droppet å ta det med i den videre diskusjonen. I vedlegget er en kort oversikt over biblioteksystem og der er både Koha og Evergreen omtalt, men vesentlig kortere enn andre system. Jeg kan heller ikke se at OCLCs NetLibrary er med i oversikten over e-bokleverandører, noe jeg stusser på. Det blir grundigere kommentarer når jeg får lest helheten og tenkt igjennom hva denne rapporten egentlig innebærer.

(må bare ta et par dype pust før jeg fortsetter… dette er så provoserende at jeg nesten ikke kan sitte stille!)

Hovedproblemet ser ut til å være at BIBSYS ikke følger med i tia (det kan diskuteres, jeg får stadig tilbakemeldinger fra utenlandske studenter og forskere som elsker BIBSYS vesentlig høyere enn andre biblioteksystem de har brukt) og at tiden er moden for utskifting.

En konsekvens av å kjøpe kommersielle systemer er at de midlene som i dag brukes på BIBSYS og utvikling vil gå rett i lomma på aksjonærer istedet for tilbake til brukerene. BIBSYS sin styrke har nettopp vært fokuset på bibliotek og bruker, og selv om jeg ofte har vært uenig i veivalg og utvkling av BIBSYS, har jeg aldri trodd  at det har vært kommersielle hensyn og profittmotiv bak valgene.

Det som provoserer meg aller mest er at man hopper fullstendig bukk over to store alternativ til et kommersiellt system.

1. Gjør BIBSYS til open source. Som åpent kildekodesystem ville man kunne skape et internasjonalt utviklermiljø og få samarbeidspartnere som kunne bidra til utviklingen. Det er mange frustrerte brukere der ute i verden som er møkk lei de kommersielle systemene og måten de skal tyne profitt ut av hver minste lille endring i systemet. DIsse bibliotekene ville juble om det dukket opp et åpent system de kunne være med på og utvikle i den retning de selv ønsker. Hvor mange programmerere kan du ansette for det et så stort kommersiellt system koster i året?

2. Se på alternativer til kommersielle system. Det utvikles stadig bibliotesystemer som er basert på åpen kildekode. BIBSYS-bibliotekenes behov er såpass store at det i dag neppe er et system som enkelt kan ta over jobben, men det er det vel ikke så mange kommersielle systemer som kan heller. Evergreen er et åpent biblioteksystem som er tilpasset mange avdelinger. Open Library Environment (OLE) har fått midler til å utvkile et åpent biblioteksystem for akademiske bibliotek. Hva med å dytte BIBSYS inn i en slik utvilkling? Den kompetansen og forståelsen for norske universitets- og høyskolebiblioteks behov som BIBSYS besitter er unik og bør kunne utnyttes til å tilpasse et åpent system til norske behov og forhold. Da ville utviklingen være spredd på mange og vi ville nyte godt av gode ideer andre steder i verden uten å måtte bruke egne midler på å finne opp hjulet på nytt.

SKUFFA! Over utvalget, SKUFFA over Hans Martin Fagerli sin “Dette sa jeg for 30 år siden” og SKUFFA over kommentarene som fokuserer på grensesnitt og “google-effekten”.

Norske kommuner og deres innbyggere befinner seg i hver sin tidsalder når det gjelder bruk av internett og elektroniske verktøy. Kommunene mangler kompetanse og tro på egne kunnskaper, mens et stort flertall av innbyggerne er mer enn klare for å forholde seg til statlige og kommunale etater via internett.

Dette sitatet er innledningen til en artikkel om en undersøkelse ukebrevet Mandag Morgen har fått gjennomført. Min første reaksjon var at dette var en ny variant av den digitale kløften og en svært bekymringsfull en. Norske folkebibliotek er en del av den kommunale forvaltningen, og ikke minst er de på mange måter en digital spydspiss i sin utvikling av tjenster på nettet. Samtidig går det tregt med å utvikle nye og nyttige tjenester. Og her her historien den samme som i resten av kommunenorge, manglende tro og kompetanse…