Category: Teknologi

AR-spekulasjoner

Har nå prøvd ut Pokemon GO og synes det både er morsomt og interessant. For bibliotek er Augmented Reality (AR) eller utvidet virkelighet som vi kan kalle det på norsk en interessant utvikling.

Her er noen spekulasjoner rundt hvordan AR kan brukes i bibliotek.

  • Digital skilting. Om vi får en standard AR-klient på mobilen kan vi få en situasjon der vi kan legge inn virtuell skilting i biblioteket. Kanskje med flere lag rettet mot forskjellige brukergrupper. Du kommer inn i biblioteket, aktiverer AR-appen og om den er koblet til bibliotekkontoen din får du opp info om bøker til avhenting, anbefalinger med piler som peker ut hvor boka DU synes er interessant er.
  • Markedsføring – Langs hyllene står virtuelle bibliotekarer og forfattere anbefaler bøker. Jon Michelet peker på hylla med bøker om krigsseilere og holder også en lenke til ebøkene om samme tema. Jo Nesbø hopper fram fra krim-hylla og anbefaler en av sine favorittbøker, ikke sine egne. I barneavdelingen vandrer mammuter forbi, Einstein forklarer relativitetsteorien og Anne Cath. Vestly sitter i eventyrkroken og forteller. Filmanbefalinger med klipp dukker opp for filmfansen, Virtuelle bibliotekarer står klare til å fortelle og hjelpe.
  • Spill og moro – du kan fange Pokemon i biblioteket, men også sjørøvere, skyte ned TIE-jagere, utforske pyramider og dykke ned i cellenes indre struktur. Alt ligger der, det er bare å velge hvordan du vil ha det gøy i dag.

Kanskje vi skal gi Google Glass en ny sjanse?

LibraryBox – en lokal digital bokhylle

Endelig har norske folkebibliotek et digitalt tilbud. Ebøker dukker opp i flere og flere bibliotek og tilbudet er i rivende utvikling. Konsortier har løst kostnadsproblemene og mange er glade for endelig å kunne tilby norske ebøker.

Jeg savner den lokale kontrollen og formidlingsaspektet i dagens tilbud. For eksempel er det ikke mulig for et lokalt bibliotek å legge inn egne digitaliserte ebøker, eller lokal litteratur som er gratis tilgjengelig, i bibliotekets eksisterende løsning. Det finnes muligheter for å gjøre dette f.eks. gjennom bibliotekets nettsider og ikke minst gjennom katalogen. Utfordringene er selvsagt å finne gode løsninger for grensesnitt og nedlasting slik at dette er så smertefritt som mulig for leseren.

 

Lindås bibliotek 035Et annet alternativ, som er utviklet i USA, heter LibraryBox. Det er enkelt sagt en lokal digital bokhylle.

LibraryBox består av en liten trådløs sender som du kan koble til en minnepinne som inneholder en nettside og ebøker, filmer, lyd og bilder. Denne boksen lager sin egen trådløse sone som er åpent og fritt tilgjengelig for alle med en trådløs enhet, PC, nettbrett, smarttelefon e.l. kan få tilgang til. LibraryBox er ikke tilkoblet internett, og den som kobler seg på LibraryBox sitt nett får bare tilgang til materialet som er på minnepinnen.

Hva er så kostnadene med å få et slikt tilbud inn i biblioteket? Vel, selve boksen koster 3-500 kr. avhengig av løsning.

MR3020 og 8GB minnepinne – maskinvare til LibraryBox

 En MR3020, som jeg valgte, får du for 350 kr. på Komplett.no f.eks. Du må også ha en minnepinne med minimum 4 GB. Jeg kjøpte en meget enkel og minimal sak med 8 GB for 99 kr. på komplett.  Det fine med en minimal minnepinne er at den ikke stikker så langt utenfor boksen, og dermed minimerer man sjangsen for at den skal få en smell og enten dette ut eller bli bøyd/ødelagt når boksen evt. tar seg en tur fra bord til gulv etc. Kostnadene vil altså ikke knekke selv det minste bibliotekbudsjett. 

Nedlasting av programvare og installasjon er svært enkel og hvem som helst kan følge instruksjonene og få en LibraryBox opp og gå i løpet av en halvtime når maskinvaren er på plass.

Hvordan kan man bruke LibraryBox? Nå som det er åpne trådløse nett i alle bibliotek er det jo ikke direkte behov for en egen liten boks med eget nett? Vel, for min egen del, som farter rundt med bokbåten, så er det situasjoner og steder der vanlig internett ikke er lett tilgjengelig. Da kan det være morsomt å kunne tilby ebøker til de som kommer ombord.

LibraryBox med instruksjoner

En LibraryBox gir deg et trygt miljø der du kan legge ut innhold og gjøre det tilgjengelig for alle uansett hvor dårlig nettet er, eller hvor folk ikke har lyst til å bruke mobilnettet pga kostnader. Du kan dele dedikerte samlinger tilpasset situasjonen du er i, f.eks. kan jeg på bokbåten legge ut fila med den nye bokbåtboka og bilder, presseinformasjon og lignende. Jeg kan tenke meg at festivalbibliotek vil være en type anledning der en LibraryBox vil være et nyttig redskap for bibliotekarer som ønsker å formidle digitalt materiale. På den kjente SXSW-festivalen ble LibraryBox brukt med stor suksess.

Bokbusser og andre bibliotektjenester som beveger seg utenfor bibliotekets konfortsone kan også ha nytte av en LibraryBox. Her er det nok uante muligheter om man bare tenker seg om.

Mitt neste prosjekt blir å oversette grensesnittet til norsk og kanskje omdøpe boksen til BibliotekBoks 🙂

 

 

 

Alt vi trenger er 400 millioner kroner i året

Av og til slår tanken meg. Hva om vi fikk de midlene vi trengte for å få folkebibliotekene opp på et anstendig nivå rent digitalt?  Så jeg tenkte jeg skulle gjøre tankeeksperimentet. Hva ville det koste? Kan vi lage en plan sammen og få på plass alt som må til for at vi skal ha de beste digitale folkebibliotekene i verden? Bare så det er sagt, jeg mener at det er en klar sammenheng mellom et godt fysisk bibliotek og et godt digitalt bibliotek. De to variantene påvirker hverandre og uten aktivitet og gode fysiske tjenester har jeg ikke stor tro på digitale folkebibliotek.

Jeg vil påstå at den viktigste enkeltfaktoren for at vi skal få et vellykket løft for digitale folkebibliotek er bibliotekarer. Og jeg vil ha en i hver kommune. Mange kommuner, spesielt de store, har allerede mange ansatte som jobber med det digitale folkebiblioteket, men i de mellomstore og små er det svært varierende nivå på kompetansen.

Det jeg vil er å spre digital kompetanse og aktivitet likt utover hele landet. Jeg vil at Utsira skal ha like gode muligheter som Askøy. Så, jeg vil altså ansette ca. 400 bibliotekar. Jeg vil gi de et halvt års opplæring i fellesskap både med MOOC læring, fysiske samlinger og individuellt prosjektarbeid i det lokale biblioteket. Jeg vil skape et tett nettverk av mennesker som er innstilt på å jobbe sammen og løfte i lag for å få alle folkebibliotek opp på det beste nivået. Disse bibliotekarene skal jobbe sammen og utvikle digitale tjenester på folkebibliotekenes og bibliotekmedlemmenes vilkår. Fokus skal være på fri og åpen programvare, opplæring og lokal spredning av  kunnskap og kompetanse. Ikke minst vil jeg at vi sammen skal utvikle et system for formidling av ebøker som er fritt tilgjengelig og lar seg integrere med alle biblioteksystem som ønsker det og som kan formidle alle ebokformat, også de som forlagene insisterer på skal være infisert av DRM.

Sammen skal vi lage opplegg for å lære opp unge i programmering, gamle i nettbruk og alle i nettvett. Disse bibliotekarene vil ta de digitale tjenestene ut av biblioteket, også fysisk, gjennom å være til stede på skoler og barnehager, aldershjem, sykehus og NAV-kontor. Alle steder der bibliotekarer kan bidra med sin kompetanse til å gjøre livet litt bedre for de som trenger det.

Et nettverk av bibliotekarer med digital kompetanse vil kunne få alle folkebibliotek opp på et nivå som gjør at biblioteka står sammen og fast mot forlagenes urimelige krav til hvordan bibliotek skal kunne formidle ebøker. Et nettverk av bibliotekarer som lager lokale verksteder for å skape digitalt. Med enkle midler kan alle komme inn i biblioteket og lære seg alt fra digital publisering av tekster, bilde-, lyd- og videoredigering og ikke minst det å skape kulturuttrykk selv istedet for å konsumere.

Alt vi trenger er ca. 400 millioner kroner i året. Fast.

Hva får vi ellers for 400 millioner kroner?

1/3 F35 kampfly

Litt under 1 Nasjonalbibliotek

1 NH90 helikopter

1/855 del av Facebook

Småpenger med andre ord 🙂

Noe annet vi trenger å bruke penger på? Jeg synes generelt at biblioteka i Norge burde få ca. 1. milliard mer i året. Direkte fra staten. Noen gode forslag til hva vi kan bruke de resterende 600 millionene på?

 

 

 

 

 

 

Den nye formidlingen – “ebøker er mer en en forside i jpg”

Vi har i Norge endelig kommet til det punktet hvor utvalgte bibliotek får formidle ebøker til det lesende publikum. Gleden er stor, men nå melder det seg spørsmål om neste steg i utviklingen mot et digitalt folkebibliotek.

 

Hvordan formidler vi  ebøkene? Idag er dette helt overlatt til programutviklerne, enten de sitter i Tyskland og utvikler DiViBib, som på norsk har fått det klingende navnet BSweblån, eller de sitter i Larvik og koder fram den utmerkede ebokappen eBokBib. I Kristiansand har de importert EBSCO sitt eboktilbud med engelskspråklinge bøker. Felles for de alle er at bøkene vises fram med en forside, en tittel og forfatternavn. Som førsteinntrykk er dette altså ikke det minste bedre eller dårligere enn det vi ser i de fleste nettbokhandler.

Hvor er bibliotekarenes innsats og faglige foredling av disse for offentlige midler innkjøpte digitale ressursene? Den ser ut til å strekke seg til innkjøpssiden, valg av system og synliggjøring på bibliotekets nettsider. Ingenting av dette involverer noe av det de fleste av oss har brukt tre til fire år med utdanning på høyskole- og universitetsnivå og et varierende, men anselig, antall års erfaring og faglig utvikling til å skaffe oss. Et faglig ståsted som bibliotekarer, det bibliotekariske blikk, som en dansk kollega uttrykte det.  Hvor er det bibliotekariske blikket innimellom alle jpg-filer med bilder av bokens forside?

Her tror jeg vi må kjenne vår faglige besøkelsestid og ta tak i problemstillingen. Hva skal skille bibliotekenes eboktilbud fra en vanlig nettbokhandel?

Først og fremst er bibliotekenes styrke den verdiøkningen vi gir vår formidling gjennom kunnskapen bibliotekarene har og hvordan vi finner rett bok til rett person. (Ranganathans andre lov) og selvsagt vår iver etter å formidle og skape nye lesere med rett person til rett bok (Ranganathans tredje lov). Hvordan skal vi gjøre dette i alle ebokgrensesnitt vi nå får å forholde oss til?

1. Finn fram bibliotekaren og erstatt bokens forside med bibliotekarens formidling. Det kan være i form av tekst, lydfil eller en video. Kanskje til og med bibliotekarens egne bilder kan erstatte bokens forside om det kan fremme formidlingen. Det er ikke uten grunn at trenden med “Blind date med en bok”  har blitt populær.

2. Organiser! Idag er ikke folkebibliotekenes eboktilbud organisert ut over de vanlige sorteringskriteriene, alfabetisk på tittel, alfabetisk på forfatter, evt. utgivelsesår/anskaffelsesdato og om vi er veldig heldige, popularitet. De systemene som forsøker å sortere på relevans svikter pga. et dårlig grunnlag og utilstrekkelige metadata. Hvordan kan bibliotekarene gjøre det bedre? Vi kan organisere slik vi gjør i det fysiske biblioteket. Vi kan lage temautstillinger like lett på nettet som i det fysiske biblioteket. Vvi kan velge ut og fremheve glemte eller undervurderte perler.  Vi kan sette opp søk som gir trefflister som er relevante for studenter og skoleelever. I det hele tatt, mulighetene er uendelige…

om vi får tilgang til og plass på ebokplatformens forside og metadata.

Og der har vi selve utfordringen. Når utviklerne ikke er bibliotekarer, ikke sitter nært et bibliotek (med unntak av de hyggelige folka i Larvik), så må vi stille  tydelige krav og komme med ønsker. De ønskene bør vi ha klart for oss, og de bør vi komme fram til i fellesskap og diskusjon i den nære framtiden. Det var ikke murerne som bygde bibliotekene som bestemte hvordan papir bøkene skulle formidles.

Kommentarfeltet står til dere leseres disposisjon!

Siste nytt på ebokfronten – ebokapp for bibliotek!

Siste utgave av tidsskriftet Bibliotekaren fra Bibliotekarforbundet dumpet ned i postkassa idag. Som alltid betyr det at ungene får litt senere middag og at far har nesa ned i en papirpublikasjon istedet for å ignorere verden til fordel for skjermen på mobilen.

I denne utgaven av Bibliotekaren var det en annonse som fanget interessen. På en helside står det: Nyhet! Nå kan du låne ebøker fra biblioteket med eBokBib.

Som den ihuga ebokentusiast og nysgjerrigper jeg er så plukket jeg straks opp min gamle iPad og lastet ned appen. Det var en totalt anderledes opplevelse enn det vi har måttet takle av opplevelser med ebøker i Norge hittil.

Her er det tenkt riktig på flere måter! For det første er selve registreringsprosessen så enkel som den kan være. En stor og lesevennlig skjerm der man kun skal skrive inn lånekortnummer og pinkode. Ingen unødvendig informasjon, ingen visuelle distraksjoner. (Her har noen lest Hitch-hikers guide to the galaxy og fått med Store Vennlige Bokstaver)

Innloggingsbilde fra eBokBib

Etter innlogging er det rett til en skjerm der man får oversikt over eksisterende lån. Om man ikke har noen er det enkelt å klikke seg over til “Finn eBøker” nederst på skjermen. Så får man beskjed om at biblioteket man er registrert ved ikke har utlån av ebøker 🙁 MEN! Man kan få tilgang til et stort knippe gratis ebøker. Du får altså lesestoff umiddelbart uansett lokalt tilbud. Dette har jeg ivret for i eveigheter og det er en stor glede å se at noen tar dette grepet. De gratis ebøkene består stort sett av ebøker fra Bokhylla.no som er konvertert til epub av Bokselskap.no (Anbefales på det sterkeste) pluss noen små ekstrating som offentlige dokumenter (Kulturutredningen 2014 og Rapporten fra 22. juli kommisjonen (Begge NOUer))

Om man klikker på en eboktittel får man opp en “hent”-knapp og nedlastingen starter umiddelbart. Jeg har ikke fått testet løsningen på DRM-hemmede nyere ebøker, så jeg vet ikke om opplevelsen er den samme for disse, men det virker sannsynlig. Her har det vært mye god brukergrensesnitttenkning.

Dette er en iOS-app, dvs kun for iPad, iPhone og iPod touch. Det betyr at appen har et begrenset nedslagsfelt i en verden der Android tar stadig større markedsandeler. Arbeid med en androidapp er på gang.

Alle med lesebrett har akkurat blitt låst ut av ebokbiblioteket 🙁 Et forståelig, men etter min mening feil, grep. Det vil si at det utelukker de mest ihuga leserne (som allerede har tatt steget over til engelsk, men som sikkert kunne prøvd vannet med norske ebøker fra biblioteket.)

Jeg applauderer Biblioteksystemer sitt grep for å få ebøker ut i alle bibliotek og mener at dette er den beste ebokopplevelsen som den norske bokverden tilbyr for øyeblikket.

 

 

Ebøker et blindspor?

Dn pågående frustrasjonen rundt ebøker flytter oppmerksomhet og energi vekk fra det som burde være det sentrale, nemlig  alle typer digital informasjon.

Det er klart at praktiske hensyn gjør at vi må forholde oss til de rådende forhold respektive forlag/forfattere og systemer for digital rettighetskontroll. Jeg er ikke begeistret for det siste. Det vi gjør i denne situasjonen er å få det beste ut av en nesten umulig mellomposisjon. Denne situasjonen vil neppe vare spesielt lenge. I likhet med musikkindustrien må bokindustrien innse at den digitale katten er ute av sekken og nye modeller for salg og inntekter må finnes. Det snakkes mye om ebokens spotify og flere selskap jobber med å finne en god løsning for dette. Jeg tror ikke noe særlig på å modellere seg etter Spotify, Wimp, Beat eller andre musikktjenester. Vi får første en god modell når noen setter seg ned og ser på hvordan folk leser, hva de betaler for når de kjøper en bok, og hvordan de ønsker å oppleve en bok uansett format. Først når dette er gjort kan vi begynne å spekulere i hvordan dette kan gjøres. Inntil videre får vi leve med overgangsløsninger, som de ebokutlånmodeller bibliotekene blir tvunget av leverandørene til å godta. Inntil videre…

Det som jeg tror kan bidra til store endringer er når vi frigjør oss fra eboken som et særlig format som igjen skal behandles anderledes enn annet digitalt innhold, bilder, film, lyd etc. Når alle typer digitalt innhold er likestilt, da først kan vi jobbe med modeller som passer for den som skal bruke innholdet. Dvs. kontrollen må flyttes fra avsender til mottaker. Det burde være likegyldig for forlag/forfatter/bokhandel/bibliotek hvordan en leser vil forholde seg til en tekst, om det er på papir, som lyd, på skjerm eller skrevet i barnåler på skogsbunnen. Det viktigste et bibliotek kan gjøre er å skape gode veier til innholdet som passer for den enkelte. Og disse veiene skal være av høy kvalitet, inneholde nok informasjon til at leseren kan gjøre seg opp en mening om hva innholdet er og  hvilken måte hun vil ha tilgang.

Først når dette er på plass kan vi bibliotekarer si at vi gjør jobben vår. Idag, hvor BSweblån er på trappene og andre aktører også beveger seg mot å lansere egne ebokutlånssystem, hvor bibliotek i Danmark nettopp har mistet store deler av det digitale innholdet bibliotekene tilbyr sine medlemmer, er det på sin plass å ikke miste målet av syne. Vi må ikke henge oss for mye opp i den rådende situasjonen, men se framover og jobbe videre for bedre løsninger, for egen kontroll av innhold vi betaler for, og et bedre tilbud til bibliotekets medlemmer. Å fortsette å bare fokusere på ebøker slik situasjonen er akkurat nå vil være et blindspor. Jeg applauderer Norsk Bibliotekforenings innsats for å bevege denne diskusjonen videre.

 

Bibliotekarappen, hvordan ser den ut?

Etter å ha brukt Mikromarc 3 sitt publikumsgrensesnitt for å søke i bibliotekets katalog på min iPad har jeg ettervert blitt veldig oppmerksom på hvordan dette grensesnittet ikke fungerer på en tavlePC og hvordan jeg skulle ønske at det var. Magnus Enger spurte i en kommentar til forrige post:

Det har vært en del snakk om å begynne å tilpasse deler av Koha til bruk på “mobile enheter”. Hvilke funksjoner ville du prioritert? Hvilke interne funksjoner er det du har savnet mest på iPad’en?

 

Dette er jo et aktuelt og viktig spørsmål i forhold til alle biblioteksystemer, så jeg skal prøve å skrive en generell kommentar. Jeg er ikke i tvil om at Koha kommer til å være det biblioteksystemet som kommer med mobilenhet-funksjonalitet raskest, og kanskje også best. Det blir spennende å se om de andre systemleverandørene tar utfordringen.

1. Fingervennlig grensesnitt.

Dette er den største frustrasjonen med dagens løsning. Jeg må enten zoome ut og inn, eller risikere å trykke på feil lenke. Det er selvsagt mine tykke pølsefingre som er hovedproblemet her, men ettersom evolusjonen hittil ikke har løst dette problemet må jeg sende utfordringen videre til systemleverandørene. Lag tydelige store ikoner, større tekst og mobil/tavle-vennlig format på sidene. Mindre unødvendig informasjon er også et ønske.

2. Bibliotekargrensesnitt

Det vil si et grensesnitt med funksjoner slik vi trenger i hverdagen.

a. Katalog – kunne gå inn og endre katalogdata og eksemplardata. F.eks. har jeg ofte med meg iPad når jeg oppdager at et eksemplar ikke er på hylla. Det hadde vært veldig greit om jeg kunne der og da merke eksemplaret med “savnet”.

b. Reservere – å kunne reservere et utlånt eksemplar mens man står å snakker med bibliotekmedlemmet er god service og tilfredsstiller Ranganathans femte lov: Spar tid for leseren

c. Sjekke status for bibliotekmedlem – ofte så kommer folk og spør om hvilke bøker de har, om vi kan fornye bøkene de har etc. Veldig greit å kunne gjøre det uansett hvor jeg er i biblioteket.

d. Utlån – å kunne sjekke ut en bok på stående for er igjen god service og sparer tid for folk som bruker biblioteket. Dog har ikke dette høyeste prioritet for meg i mitt bibliotek ettersom de fleste nå er godt vant med selvbetjeningsautomaten. Det ville være veldig greit å ha denne på bokbussen og ute på skolebesøk, så det er absolutt en funksjon jeg vil ha med.

4. Skalerbart – selv om iPad klart er den mest populære tavlemaskinen i dag så er det mange alternativer med forskjellige skjermstørrelser og operativsystem, så en mobil-orientert bibliotekar-app må være fokusert på å fungere på alle skjermstørrelser, inkludert mobiltelefoner, og alle operativsystem. En god kandidat for å få dette til er vel HTML5, men det finnes vel folk som har bedre greie på dette enn meg som vil kunne si hva som kan fungere best.

Jeg vil iallefall slå fast at tavle-maskiner er definitivt gode verktøy for bibliotek med et stort potensiale for å lette arbeidsdagen for mange. Det som nok også gjenstår er å finne gode løsninger for å få med seg tavlen rundt om i biblioteket uten å glemme den på bord (slik jeg har en tendens til å gjøre) eller bli for sliten i armene. Her har diskusjonen rundt lunsjbordet gått i retning av skuldervesker, forkle med stor frontlomme, verktøybelte og en liten tralle. Her tror jeg det er viktig at folk får velge løsning selv. Vi har forskjellige behov, kropper og arbeidsformer, og løsningene bør tilpasses dette.

Jeg håper dette kan være med på å dra utviklingen i riktig retning, og ser fram til å diskutere disse spørsmålene med systemleverandørene på Bibliotekmøtet i Stavanger i neste uke.

Hvordan bruker jeg iPad i biblioteket?

Bilde tatt av Erling Bergan i forbindelse med reportasje i tidsskriftet Bibliotekaren
Foto: Erling Bergan, publisert i Bibliotekaren

Jeg har nå hatt en iPad på armen (obs! PDF-fil), mens jeg jobber ute i biblioteket, i trekvart år. Iløpet av denne tiden har det utkrystallisert seg noen mønstre jeg synes det er interessant å se på.

1. Oppslag – det er utrolig greit å bruke iPad til å søke i egen katalog for å verifisere. Dessverre får vi ikke tilgang til biblotekargrensesnittet i Mikromarc 3 på iPad, så jeg må bruke publikumskatalogen. Det er bra nok til å verifisere og sjekke tilgjengelige titler og om titler er inne.

2. Informasjonssøking  – det er særlig to nettsteder som har vært til stor nytte og glede i denne sammenheng. Bokhylla.no har i særklasse vært nyttig når studenter og andre kommer inn og skal ha bøker til oppgaver innen pedagogikk og sykepleie, som er tema vi får mye spørsmål om her i Lindås. Bokhylla har mange av bøkene de trenger som støttelitteratur i semesteroppgaver etc. og mange foretrekker umiddelbar tilgang til webgrensesnittet på bokhylla framfor en bok i handa via fjernlån i løpet av en uke. Spesielt når de bare trenger et kapittel eller en mindre del av en bok.

Jeg har og søkt mye i IMDB.com (Internet Movie DataBase) for å finne filmer som folk bare har vage erindringer om, eller bare husker en skuespiller, eller til og med bare navnet på en rolle i filmen. IMDB er uovertruffen til dette  formålet. Jeg foretrekker IMDBs webgrensenitt framfor IMDB-appen for iPad.

3. Faglitteratur – min egen lesing av faglitteratur har tatt seg opp vesentlig etter at jeg fikk meg iPad. Jeg leser fagtidsskrifter på web, og via Zinio (Bok og Bibliotek) og fagbøker via iBooks og Kindle-appen. Mye litteratur innenfor bibliotekfaget ligger åpent tilgjengelig og kan lasts ned i diverse format (PDF er tydligvis foretrukket) og kan lett legges inn i iBooks eller andre leseapper. Inn i faglitteratur regner jeg også populærkulturelle tidsskrift som SFX og Wired.

Disse erfaringene mener jeg har forbedret min arbeidssituasjon vesentlig. Samtidig ser jeg at det er utfordringer ved det å bruke nettopp iPad i bibliotek. En ren fysisk dimensjon er at selv om  iPad er svært lett, så veier den på armen når du har noen timer på føttene i aktiv vandring rundt i bibliotekrommet. Jeg kunne nok tenke meg en litt mindre versjon som var lettere å få med seg. Det hadde vært interessant å prøve ut et 7″ android nettbrett, eller f.eks. Samsung Note som nok må kalles en hybrid mobil/nettbrett. Håper andre har anledning til å prøve disse ut og kan dele sine erfaringer.

Plan B

De siste ti årene har ebokutviklingen sakte men sikkert utviklet seg til et stort og aktuelt tema. Det eneste som har vært konstant i denne utviklingen er at bibliotekene har sittet i baksetet. Vi har vært prisgitt forlagenes nokså variable velvilje og tildels merkelige krumspring. Dette har vi sett tydeligst i USA hvor siste utfall er forlaget Harper Collins sitt ønske om å begrense bibliotekenes formidling av ebøker til 26 ganger før ny kopi må kjøpes.

Vi ser det også på fagbibliotekfronten der prisene på tidsskrifter har økt samtidig som forlagene presser bibliotekene til å kjøpe store pakker med tidsskrifter av variabel interesse for institusjonen. Dette skjer i en situasjon der universitetenes økonomi er under press.

Dette er ikke et problem bibliotekfolk kan løse hver for seg. Selv ikke Nasjonalbiblioteket vil klare å finne en enkel løsning på forlagenes skrekk for tapte salg pga bibliotekutlån, ønsket om kraftig DRM, foreldede strukturer i bokbransjen etc.

På BetaUB har Ole Husby skrevet noe om fagbibliotekenes situasjon, at veien må gå om Open Access, og at dette må skje i samarbeid med forskerne. Fagbibliotekene har altså en Plan B. Nå gjenstår det en enorm mengde arbeid. Det blir sikkert begått mange feil og korrigeringer i denne prosessen, men fagbibliotekene har iallefall en rimelig god Plan B.

For folkebibliotekene eksisterer ikke en Plan B ennå. Vi har ikke satt oss ned og analysert situasjonen, og sett på utfordringene. Vi har en særdeles variabel gruppe forleggere å forholde oss til. Fra “De tre store”, Gyldendal, Aschehoug, CappelenDamm, til de mange og små med Kagge, Piratforlaget etc. i spissen, felles for de alle er at de er mer eller mindre skeptiske til at bibliotek skal formidle ebøker.

For bibliotek er saken todelt. På den ene siden ønsker vi ebøker til de av våre medlemmer som er interessert, på den andre siden er kopibeskyttelseregimet norske forlag har lagt opp til, og som Biblioteksentralen viderefører gjennom BSweblån, ikke spesielt enkelt å skulle formidle bøker gjennom. Etter å ha veiledet diverse bibliotekfolk som alle var positive, teknologisk rimelig oppegående og ivrige etter å prøve ut ebøker, gjennom en frustrerende registrerings og nedlastingsprosess er jeg langt mer skeptisk til hvordan ebøker vil bli tatt imot hos norske lesere.

På den annen side er jeg imponert over det norske boklesende publikums robuste evne til å takle teknologiske hindre. Det rapporteres at 20.000 ebøker ble kjøpt i 2011. Det er overraskende mange og en god indikasjon på at det er en ganske stor interesse for ebøker på norsk i Norge.

For folkebibliotekfolk er det på tide å tenke på Plan B.

Hva om bibliotekene laget sin egen løsning uten et utall registreringer og innlogginger? Med innhold bibliotekene selv kurerte og bevarte for ettertiden. Hva med en løsning der bøkene var frie og tilgjengelige uten kopibeskyttelse og sperrer? Hva om bibliotekene gikk over fra kunstige begrensninger til det vi egentlig er til for, formidling og organisering?

Jeg tror det er på tide å se på mulighetene istedet for begrensningene. Norske folkebibliotek har idag alt som skal til for å få etablert et troverdig og teknisk oppegående alternativ til den kommersielle ebokløsningen norske lesere idag må forholde seg til.

Det finnes noen spede forsøk som viser at kjernen av kompetanse og vilje fins, noe innenfor biblioteksektoren, som f.eks. bokhylla.no og noe litt utenfor biblioteksektoren som bokselskap.no. Begge deler bærer i seg kimen til det jeg tror må bli biblioteksektorens eget initiativ. Vi må rett og slett bygge opp en felles database med innhold av god kvalitet som er teknisk lett å formidle og som tilfredsstiller alle ønsker om metadata og nye standarder, og legger til rette for enkel og frustrasjonsfri lesing. Vi trenger et “Open Access” prosjekt for folkebibliotek.

Ideelt sett skulle jeg nok ønske at Nasjonalbiblioteket tok tak i dette og fritok oss alle for ansvar, men i realiteten tror jeg det både er mer realistisk og kanskje også best, om alle norske folkebibliotek tok denne saken i egne hender. Utfordringen går derfor til fylkesbiblioteksjefkollegiet, Drammen, Deichman, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø. På tide å jobbe sammen for et prosjekt som vil løfte og engasjere alle norske folkebibliotek.

Jeg savner allerede biblioteklaboratoriet, som nok burde vært den naturlige instans for den tekniske siden av et slikt initiativ.

Innholdet er det alle sin plikt å gjøre noe med. Alle bibliotek sitter på små lokalsamlinger og materiale som enten har falt i det fri, eller som det er mulig å få tillatelse til å digitalisere fra rettighetshaverene. Om alle norske folkebibliotek digitaliserte ET dokument hver, ville det allerede være flere ebøker enn det som er tilgjengelig gjennom det eneste reelle ebok i bibliotek-tilbudet idag, nemlig Drammen sitt forsøksprosjekt.

Bare så det er sagt, jeg har ingenting imot CappelenDamm og BSweblån. Begge forsøk på modeller for ebokformidling er viktige for å få populære og aktuelle ebøker ut i bibliotekene og jeg synes vi skal kjøpe inn eksemplarer og formidle etter beste evne og økonomi, men folkebibliotekenes ansvar ligger også i alt som ellers ikke vil bli tilgjengelig og som må ha en kompetent formidler for å nå sine lesere.

Jeg vil avslutte med å minne om Ranganathans fem lover for bibliotek:

  1. Bøker er til for bruk
  2. Hver leser sin bok
  3. Hver bok sin leser
  4. Spar tid for leseren
  5. Biblioteket er en voksende organisme

 

Kibano – den nye norske ebokleseplaten

Kibano ebokleseplate
Kibano leseplate

Vi kjøpte inn Kibano på biblioteket så snart den var i handelen. Den første vi fikk inn fikk vi noen tekniske problemer med, men den ble byttet uten noe kluss og den andre vi fikk fungerte som den skulle.

Vi har også kjøpt inn to bøker på digikort.

Førsteinntrykket fra Kibano er at dette er en “billig-leseplate” – ganske høy plastikkfølelse. Samtidig er den akkurat passe stor og lett nok til at den har god “putte i vesken” faktor.

Dette er et hybrid lesebrett som både håndterer rent digitale filer som andre lesebrett og ebøker og lydbøker på digikort.

Skjermen er eblekk og har god oppløsning. Sammenlgnet med Kindle og andre leseplater holder den mål. Den store forskjellen er det store hullet på baksiden til digikortet.

Det er svært lett å sette inn og ta ut digikortet, samtidig som det sitter fast og det føles ikke ut som det er fare for at kortet skal falle ut selv om brettet er i aktiv bruk.

Vi prøde også en lydbok på digikort, og det fungerte utmerket. Kibano har innebygget høytaler som ikke gir noe enormt bra lyd, men det fungerer til nød om man ikke har headset. Med headset blir kvaliteten som i en vanlig digikortspiller eller lydbok på CD.

Når man slår på maskinen så tar den sin tid å starte opp. Deretter fungerer den rimelig greit, men sammenlignet med andre Android-enheter virker den treg. Det tok sin tid før jeg ble vant til hvor raskt den reagerte og det ble noen dobbelttrykk på funksjoner og ikoner som igjen medførte lang ventetid før jeg igjen kunne gjøre noe.

Åpningsskjermen er femdelt. Øverst er det to felt ved siden av hverandre. Kort – der man får opp forside og tittel på digikortet man evt. har i maskinen, 0og Bibliotek, der de bøkene som er lagret på enheten ligger.

Under disse to feltene har du to brede felt som går tvers over skjermen. Øverst ligger Butikk med et utvalg bøker som kan kjøpes online om man er koblet til trådløst nett. Nederst ligger et felt med ikoner for wikipedia, søk, nettleser, oppgradering, innstillinger, FM-sender (kan brukes til å overføre lydbok til bilradio) og Adobe Reader for lesing av PDF-filer.

De to øverste feltene er helt greie. Om man trykker på digikortet kommer man til en ny side der man enten kan sette igang med lesingen eller overføre boken fra digikortet til biblioteket. Dette en svært enkelt, men jeg er usikker på hvor mange ganger man kan kopiere et digikort.

Bibliotektet har oversikt over de bøkene man evt. har lagt til enten ved kjøp online, eller overført fra digikort. Ved trykk på en boktittel åpner boken umiddelbart. Det er tre bøker på åpningsskjermen, for å finne resten må man gå til “vis alle” og få oversikt der.

Butikken er vel kanskje denne leseplatens svakeste side. Det er enkelt å handle, men man må legge inn kredittkortinformasjonen en gang, og så lagres den, uten at det gjøres oppmerksom på dette, og uten at man får anledning til å reservere seg. Det vil si at hvem som helst som har platen kan kjøpe bøker uten begrensninger. Noe jeg ikke synes er veldig heldig.  Når man så har bestemt seg for en bok får man spørsmål om man vil kjøpe den. Så er kjøpet gjennomført, og man går til biblioteket for å finne boken, som så må lastes ned. Diverse feilmeldinger underveis inngir ikke tillit til systemet, og jeg opplever nedlastingen som svært treg. Ikke akkurat opp til gullstandarden for nettbokhandler, nemlig Amazon sin Kindle store. Det inngir heller ikke tillit at kvitteringen man får fra bokhandelen er fra en gmail.com adresse. Egentlig burde det vel være helt greit, mange bedrifter og institusjoner har tatt i bruk gmail som løsning, men da har de som regel en egen institusjonsadresse. Litt pirkete kanskje, men det er med på å skape et litt lite profesjonelt inntrykk.

Den største overraskelsen var at man kan lagre ebøker uten DRM på magnetkortet. Ved hjelp av ebokadministasjonsprogrammet Calibre kunne jeg enkelt overføre en bok både til lesebrettets eget minne, og til det digikortet jeg hadde stående i lesebrettet. Det vil si en ekstra side av digikortets funkjsonalitet.

Totalinntrykket er ikke overveldende positivt. Kibano er treigere og har mindre intuitive prosesser enn andre lesebrett. Digikortløsningen er enkel, men om man først går inn i en bokhandel for å kjøpe et digikort, hvorfor ikke kjøpe en papirbok? Jeg tror ikke jeg ville basert mitt lesebrettkjøp på at andre kan gi meg en fysisk ebok som gave, eller at jeg kan låne bort digikort til andre.

Det gjenstår å se hvor populær Kibano blir. Jeg spurte den lokale Libris-bokhandelen hvor mange Kibano de hadde solgt, og det hadde faktisk solgt 7 stykker i løpet av de to siste ukene av desember 2011. Det vil si at det i utgangspunktet kommer til å være en liten etterspørsel etter ebøker på digikort i vår kommune. Et kjapt regnestykke viser at 7 Kibano fordelt på 14.000 innbyggere blir  0,5 promille. Skulle dette ekstrapoleres til den norske befolkning er det nå 2.500 kibano lesebrett rundt om i befolkningen. Ikke akkurat overveldende og ikke nok til å starte noe stort skred. Det kan jo tenkes at Kibano har solgt vesentlig bedre andre steder. Jeg ser at den er utsolgt i Norli og Libris sin nettbutikk, men at det fremdeles er mulig å kjøpe i bokhandlene. Det står ca. 10 stykker i Libris i Knarvik om noen føler behovet.

 

 

 

iPad i biblioteket

Lindås bibliotek er et veldig spennende sted å jobbe nå for tiden. Biblioteksjef Marit Gro Berge leder prosjektet Det skrankelause bibliotek og har fokus på litteraturformidling og et bibliotek som møter brukerne på en ny og mer inkluderende måte. I den forbindelse har jeg fått jobben med å finne teknologi som kan støtte opp under prosjektet.

Vi valgte å gi alle som jobbet mot publikum i biblioteket, bibliotekarer og andre, en iPad hver og fokusere på at de ansatte skal være online og tilgjengelige uansett hvor de er i lokalet.

– Frittgående bibliotekarer
Hovedtanken bak å gi alle som jobber ute i biblioteket iPad var at vi ønsket å være mer “frittgående” og slippe være låst til skranken for å ha tilgang på vårt viktigste verktøy, søk i katalogen og på nettet generelt. I motsetning til bærbare PCer så lar en tavlePC av typen iPad seg holde og bruke uten at det blir klumpete og vanskelig. Takket være trådløst nettverk i hele bibliotekrommet har vi alltid tilgang uansett hvor vi er. Vi ønsket også å berede grunnen for lesing av ebøker blant personalet i biblioteket. Vi ønsket erfaring både med leseopplevelsen og det tekniske med installering og nedlasting. iPad er den mest utbredte platformen for ebøker av multifunksjontavlemaskiner.

– Valg av teknisk løsning – iPad2
Vi valgte iPad2 ut fra en serie med vurderinger. Den første var rett og slett hvilken type maskinvare som passet best til å være med rundt i biblioteket. BærparePCer med tastatur, inkludert nettbøker, ble droppet pga at de i liten grad er mulige å bruke uten å sette seg ned eller ha en flate å sette maskinen på. Når vi først hadde kommet fram til at tavlePCer var løsningen hadde vi valget mellom iPad, Androidbaserte tavlePCer som GalaxyPad og windowsbaserte maskiner som Fujitsu Stylistic. Ettersom jeg har prøvd ut alle tre typer på min forrige arbeidsplass kunne jeg uttale meg om fordeler og ulemper med alle tre. Først eleminerte vi windowsbaserte maskiner som for kompliserte i forhold til behovet og at de var mindre egnet som eboklesere. Så sto det mellom iPad2 og GalaxyTab. Vi ønsket et operativsystem som var trygt og ga personale med mindre erfaring med teknologi muligheten til å prøve seg uten form høye krav om teknisk kunnskap. Jeg mener at Apples iOS leverer dette. For folk med ønske om høyere teknisk kontroll vil kanskje Android være et bedre valg. Den høyeste terskelen var at hver enkelt måtte installere iTunes privat på egen PC og selv opprette konto og legge inn personlig- og kredittkortinformasjon. Vi diskuterte dette på forhånd og det var ingen motstand mot dette. I andre institusjoner kan man enten finne andre løsninger, eller velge f.eks. Android. Vi har og valgt å holde iPad’ene helt utenfor det kommunale nettverket. Disse maskinene logges kun på det åpne trådløse nettverket på biblioteket.

– Installering og opplæring
Vi fikk maskinene første uke i august og har brukt tiden på å lære opp de ansatte i bruk og valg av applikasjoner (apps) vi mener passer best til vår bruk. I første omgang har vi konsentrert oss om å finne nettsider vi trenger å ha rask tilgang til og legge disse som ikoner på hjemmeskjermen. Vi har også begynt å se på ebokapplikasjoner og har lagt inn gratis PDF-baserte bøker i iBooks for å få erfaring med det. Vi startet med Det Leservennlige bibliotek som er utgitt av Nasjonalbiblioteket.

– Praktisk erfaring så langt
Jeg har hatt med meg iPad på to informasjonsvakter til nå. Det har fungert over all forventning. Noen av de som kommer inn på biblioteket tar det tydligvis som en selvfølge at bibliotekaren har informasjonen klar på armen uansett hvor han er i biblioteket, mens andre (spesielt yngre) synes det er kult og kommenterer positivt om at dette var kult. Det har vært befriende å vandre rundt for å finne litteratur og hele tiden ha katalogen tilgjengelig, kunne følge spor og justere underveis, og ikke minst innhente informasjon om tema som ikke er dekket i vår egen samling.
Mange av de ansatte er fortsatt på utprøvingsstadiet når det gjelder å bruke iPad’en mens de er ute i bibliotekrommet, men alle er positive og jobber med opplæring og utprøving. Jeg har vært overrasket over hvor godt egnet iPad har vært i forhold til de behovene jeg opplever som mest tydelige i referansearbeidet.

– Veien videre
Neste steg blir å finne nyttige applikasjoner. Allerede har vi oppdaget at Google Maps er ypperlig til å vise veien når folk kommer for å spørre om hvor institusjoner og adresser er i nærområdet.
Jeg ser og at vi kan bruke iPad’ene aktivt når vi skal formidle ebøker når det engang måtte komme. Da kan vi iallefall vise fram bøkene til de nysgjerrige.
Vi skal ogå skifte biblioteksystem i oktober, fra Aleph til Mikromarc 3. Dette ser vi på som en mulighet til å tilpasse katalogen til mer tavle-vennlig format. Håper vi får en god dialog med BibITS om dette.

Konklusjonen etter to uker er utelukkende positive. Det eneste ankepunktet man godt kan ha til iPad er at hver maskin blir knyttet til en ansatt om man ikke kan opprette institusjonelle kontoer på iTunes. Jeg ser egentlig positivt på dette ettersom det gir de ansatte et sterkere eierforhold til maskinene.

Ebøker i bibliotek – på tide å starte?

Biblioteksentralen venter med å lansere BS-weblån til de kan fylle tilbudet med bøker fra norske forlag og bokskya. Det er en fullt forståelig vurdering, men jeg lurer på om Biblioteksentralen burde tenke om. En av grunnene til at ebøker har blitt en suksess i den engelskspråklige verden er at det finnes veldig mye gratis materiale som en leser kan fylle sitt ebokleseapparat med og dermed få mulighet til å prøve ut uten å risikere så veldig mye. Veien fra å venne seg til å lese på skjerm til å kjøpe ebøker er deretter ganske kort.

For bibliotek tror jeg det på mange måter vil være på samme måte. Om norske bibliotek skal satse på BS-weblån, men må betale full pris fra første ord kan det bli en forsiktig og nølende start for det som skal bli den norske bibliotekebokeventyret.  Hva med å fylle BS-weblån med gratis bøker? Det er nok å ta av. Prosjekt Runeberg og Bokhylla.no er fulle av eldre tekster det er mulig å bruke.

Kjære Biblioteksentralen. Lag en prøveløsning med mulighet til å laste ned ebøker og prøve ut i biblioteket. Da blir det en lavere terskel for bibliotekene å ta det i bruk og det blir lettere å eksperimentere og skaffe seg erfaringern for bibliotekansatte rundt om i landet.

En Kindle i huset

For en måned siden fikk jeg en Kindle i huset. Den kom på plass takket være min arbeidsgiver og jobben min blir å bruke, evaluere og legge fram en vurdering i løpet av høsten. Det kan spares mye penger og miljøkostnader  på trykksaker om en leseplate kan erstatte kompendier og lærerutdelte kopier

.

Jeg bestilte den nye Kindle DX (den store) en tirsdag morgen, med beskjed om at den ville ankomme i løpet av 5-10 dager. To dager senere hadde den ankommet mitt ringe bosted. Selve oppakningen var en glede i seg selv. Som gammel apple-fan har jeg vendt meg til at det å pakke opp et nytt produkt skal være en estetisk opplevelse i seg selv. Det var også oppakningen av Kindle´n. (Skulle ønske vi fant et godt norsk navn som ligger bedre i munnen).

Da den vel var pakket opp og beundret, matt grå farge og aluminiumsrygg og vesentlig penere enn de gamle beige kindlene, var det på tide å starte vidunderet for å prøve ut skjerm og funksjoner. Hovedinntrykket er svært positivt. Kindle´n var allerede satt opp med min amazon.com konto rett fra esken og jeg kunne gå rett igang med å kjøpe bøker. Ettersom jeg allerede hadde kjøpt kindlebøker for lesing på min android-mobiltelefon og iPod touch kunne jeg laste ned disse direkte uten å kjøpe noe nytt innhold. Den innebygde mobilnettforbindelsen var rask og det var ingen lang ventetid før jeg satt og koste meg med mitt siste innkjøp.

Etter to dager med lesing var det på tide å prøve ut hvilke andre typer innhold enn Amazon sine egne format jeg kunne lese. Det første jeg prøvde var å laste ned en PDF fra bokhylla.no, dvs. en norsk bok scannet av nasjonalbiblioteket. Nedlasting og oveføring var så enkelt at jeg nesten ble litt overrasket. Jeg lastet ned Sven Moren, Den store tømmerdrifta, og var positivt overrasket over hvor bra den boken så ut på skjermen. Både skrift og illustrasjoner var behagelig å lese. Det var også mulig å søke i teksten.

Jeg prøvde så ut forskjellige dokumenttyper, PDF går rett inn og blir tilgjengelig, mens epub-filer må konverteres, jeg bruker ebokprogrammet Calibre og er svært fornøyd med hvor enkelt det fungerte. I tillegg til vanlige ebøker har jeg lastet ned tidsskrift i PDF og lydbøker. En lydbok fra Audible lot seg lett legge inn og ble uten problemer avspilt. Jeg måtte bekrefte min audible-konto og så var den saken klar. Høytalerene på Kindle´n er helt brukbare til å høre lydbok, men det sluker batteri og jeg mistenker at avspilling via høretelefoner vil fungere bedre.

Noe som virkelig vekket min nysgjerrighet var den berømte/beryktede text-to-speech funksjonen som gjør det mulig å høre tekster lest av en datagenert stemme. Det fungerte over all forventning. En smule mekanisk stemme leste opp teksten (kun på engelsk) og det var helt forståelig om noe monotont. Jeg oppdaget fort at enkelte av bøkene jeg hadde kjøpt var sperret for denne funksjonen, men det er jo forleggere og forfattere sin sak.

Etter en måned med Kindle i sekken er konklusjonen fra min side helt klar. Dette blir et fast inventar i mitt tekniske oppsett av nødvendige dingser for reise og jobb. Og jeg har erfart noe som de fleste Kindleeiere har, man kjøper flere bøker når de er SÅ lett tilgjengelige. Det er kanskje tilfeldig, men flere av mine favorittforfattere utgir nye bøker i høst, og nå er ventetiden på en ny bok redusert til sekunder framfor uker.

På tide å brette opp ermene

Etter den sure skuffelsen kommer den søte kreativiteten.

Bibliotekmeldingen er her. En første gjennomlesning var overveldende og full av spørsmålstegn og ikke minst skuffelse. Buen hadde blitt spent så høyt, Giske hadde lovet så mye, diskusjonene hadde skapt så store forventninger at det var umulig å ikke bli skuffa. Så kom meldingen, og setningen

“Det er i alle høve ein føresetnad at dei mål, strategiar og tiltak som det vert gjort framlegg om i denne meldinga, skal kunne dekkjast innanfor dei gjeldande budsjettrammer.”

landet som en våt klut over alle som forventet at nå skulle Giske trå til som han hadde gjort for filmen, rocken og andre.  “Det er jo ikke i stortingsmeldingene at pengene kommer, de kommer i budsjettene”  har jeg hørt diverse steder i helgen. Samtidig så er det lite trolig at Giske ville klart å holde tett om midler som kom om han hadde noen planer for et pengedryss. Kanskje er meningen i Kulturdepartementet at bibliotekene faktisk har nok midler og at vi bruker dem for dårlig? Det er vanskelig å være enig med det standpunktet når vi ser til våre nordiske naboland. Så den er jeg ikke med på. Norske bibliotek er underfinansiert og må få mer. En stortingsmelding som IKKE berører dette emnet og skisserer løsninger på denne helt grunnleggende problemstillingen er ikke mye verdt som arbeidsredskap for en framtidig bibliotekutvikling.

MEN dette er meldingen vi får og da får vi bruke den etter beste evne.  Jeg tror det er deler av meldingen som gjør det mulig å gjøre noe som er bra for norske bibliotek og som kan bringe oss framover. Så får resten av meldingen vente på andre krefter, utredningner og penger som sannsynligvis ikke kommer.

Innkjøpsordning for e-bøker – dette er et viktig tiltak av flere grunner. Med en slik ordning må man finne løsninger som idag ikke eksisterer på distribusjons og formidlingsfronten. Modellen som en innkjøpsordning for e-bøker velger vil bli førende for hvordan bibliotek formidler e-bøker i nær framtid. Jeg håper at det vil bli gjort et grundig arbeid, at man har fleksibilitet og endringsvilje innarbeidet i løsningen, og at bibliotekene får et ord med i laget når ordningen skal etableres.  Denne ordningen vil også være en  fot inn i døra på folkebibliotekene når det gjelder e-bøker. Her MÅ bibliotekene forholde seg til e-bøker enten de vil eller ikke.  Jeg ser nå bort fra at prinisipielt sett så kan en innkjøpsordning for e-bøker hoppe bukk over bibliotekene og tilby litteraturen direkte til brukerene. Kanskje administrert av nasjonalbiblioteket, men uten at folkebibliotekene blir sett på som et relevant formidlingsledd.  Bøkene vil jo være tilgjengelig også på biblioteket på datamaskiner etc. Fra et brukerståsted er det vel ønskelig, men for forlagsbransjen vil man kanskje heller insistere på at man MÅ være fysisk på et bibliotek for å få laste ned/lese en kulturfondebok.

Modellbibliotek – Dette er noe jeg har ivret for i mange år. Å gjøre noen bibliotek til modeller for andre har sine sterke og svake sider. Den svakeste er nok at utvelgelsen og tidshorisonten lett kommer i utakt med samtiden. Idag velger vi våre modellbibliotek etter fotavtrykkprinsippet. Dit mange går er det verdt å gå. For noen år siden ville alle til Tønsberg, idag er det Papirbredden i Drammen alle vil til og i morgen ligger nok Tromsø bibliotek godt an på folkebiblioteksiden. Fagbibliotekene reiser ofte litt ut av landet, men både BI og nye bibliotek på universitetene får sine skarer av turister.  Så utvelgelsen av modellbibliotek må være fleksibel og skiftende.

Så kan vi se på de sterke sidene ved en slik ordning.  Det kan gi støtte til enda bedre utvikling ved de utvalgte bibliotek. Om man organiserer hospitantstillinger ved modellbibliotekene, eller gjestebibliotekarordninger, slik at folk fra andre bibliotek kan være en del av organisasjonen og forhåpentligvis ta med seg både gode ideer og endringskultur tilbake til sitt bibliotek så vil mye være gjort. Det MÅ følge midler/ressurser med en slik ordning slik det gjør for universiteter og forskningssentre. 

Resten av utfordringene finner jeg utenfor bibliotekmeldinga og forholder meg heller til diskusjonen på NRKBeta og andre steder hvor medier, informasjon og bruk blir diskutert av kompetente fagfolk utenfor biblioteket.

BIBSYS-rapporten er ute

http://www.bibsys.no/behovsanalysen

Det leses ivrig og førsteinntrykket er at man har såvidt vært innom open source, men droppet å ta det med i den videre diskusjonen. I vedlegget er en kort oversikt over biblioteksystem og der er både Koha og Evergreen omtalt, men vesentlig kortere enn andre system. Jeg kan heller ikke se at OCLCs NetLibrary er med i oversikten over e-bokleverandører, noe jeg stusser på. Det blir grundigere kommentarer når jeg får lest helheten og tenkt igjennom hva denne rapporten egentlig innebærer.

BIBSYS til skrothaugen eller…

Bok og Bibliotek omtaler en rapport om BIBSYS sin framtid. Her er det eneste alternativet som skisseres å droppe egenutviklet kode og kjøpe et kommersielt produkt.

(må bare ta et par dype pust før jeg fortsetter… dette er så provoserende at jeg nesten ikke kan sitte stille!)

Hovedproblemet ser ut til å være at BIBSYS ikke følger med i tia (det kan diskuteres, jeg får stadig tilbakemeldinger fra utenlandske studenter og forskere som elsker BIBSYS vesentlig høyere enn andre biblioteksystem de har brukt) og at tiden er moden for utskifting.

En konsekvens av å kjøpe kommersielle systemer er at de midlene som i dag brukes på BIBSYS og utvikling vil gå rett i lomma på aksjonærer istedet for tilbake til brukerene. BIBSYS sin styrke har nettopp vært fokuset på bibliotek og bruker, og selv om jeg ofte har vært uenig i veivalg og utvkling av BIBSYS, har jeg aldri trodd  at det har vært kommersielle hensyn og profittmotiv bak valgene.

Det som provoserer meg aller mest er at man hopper fullstendig bukk over to store alternativ til et kommersiellt system.

1. Gjør BIBSYS til open source. Som åpent kildekodesystem ville man kunne skape et internasjonalt utviklermiljø og få samarbeidspartnere som kunne bidra til utviklingen. Det er mange frustrerte brukere der ute i verden som er møkk lei de kommersielle systemene og måten de skal tyne profitt ut av hver minste lille endring i systemet. DIsse bibliotekene ville juble om det dukket opp et åpent system de kunne være med på og utvikle i den retning de selv ønsker. Hvor mange programmerere kan du ansette for det et så stort kommersiellt system koster i året?

2. Se på alternativer til kommersielle system. Det utvikles stadig bibliotesystemer som er basert på åpen kildekode. BIBSYS-bibliotekenes behov er såpass store at det i dag neppe er et system som enkelt kan ta over jobben, men det er det vel ikke så mange kommersielle systemer som kan heller. Evergreen er et åpent biblioteksystem som er tilpasset mange avdelinger. Open Library Environment (OLE) har fått midler til å utvkile et åpent biblioteksystem for akademiske bibliotek. Hva med å dytte BIBSYS inn i en slik utvilkling? Den kompetansen og forståelsen for norske universitets- og høyskolebiblioteks behov som BIBSYS besitter er unik og bør kunne utnyttes til å tilpasse et åpent system til norske behov og forhold. Da ville utviklingen være spredd på mange og vi ville nyte godt av gode ideer andre steder i verden uten å måtte bruke egne midler på å finne opp hjulet på nytt.

SKUFFA! Over utvalget, SKUFFA over Hans Martin Fagerli sin “Dette sa jeg for 30 år siden” og SKUFFA over kommentarene som fokuserer på grensesnitt og “google-effekten”.

Forvaltning og befolkning på hver sin side av den digitale kløften

I Ukebrevet Mandag Morgen er det en artikkel om hvordan den digitale kløften har gitt seg et uventet utslag. Det handler ikke om fattige og rike, eller velutdannede og analfabeter, nei det handler om vanlige folk og deres “tjenere” den kommunale forvaltning.

Norske kommuner og deres innbyggere befinner seg i hver sin tidsalder når det gjelder bruk av internett og elektroniske verktøy. Kommunene mangler kompetanse og tro på egne kunnskaper, mens et stort flertall av innbyggerne er mer enn klare for å forholde seg til statlige og kommunale etater via internett.

Dette sitatet er innledningen til en artikkel om en undersøkelse ukebrevet Mandag Morgen har fått gjennomført. Min første reaksjon var at dette var en ny variant av den digitale kløften og en svært bekymringsfull en. Norske folkebibliotek er en del av den kommunale forvaltningen, og ikke minst er de på mange måter en digital spydspiss i sin utvikling av tjenster på nettet. Samtidig går det tregt med å utvikle nye og nyttige tjenester. Og her her historien den samme som i resten av kommunenorge, manglende tro og kompetanse…

Europeana.eu!

Det europeiske kulturnettstedet Europeana.eu har dukket opp i demoversjon. Europeana presenterer den digitaliserte europeiske kulturarv i bilder, film, lyd og gjenstander i digitalisert format.

Etter demogjennomgangen kan du svare på en spørreundersøkelse om ditt inntrykk og på den måten være med på å bedre nettstedet før den store lanseringen.

Selv fikk jeg et godt inntrykk ved første demogjennomgang. Her var det mange gode løsninger, spesielt den visuelt attraktive tidslinjen likte jeg godt. Europeana har en god løsning på søkebildet og kategoriseringsmulighetene og subinndelingene er gode og rimelig intiutive. Selv likte jeg også godt fanene øverst på siden: Where, When og Who & What.

Kanskje finnbarhet har gjort et lite skritt framover med dette nettstedet?