Category: Norsk Digitalt Bibliotek

På tide å brette opp ermene

Etter den sure skuffelsen kommer den søte kreativiteten.

Bibliotekmeldingen er her. En første gjennomlesning var overveldende og full av spørsmålstegn og ikke minst skuffelse. Buen hadde blitt spent så høyt, Giske hadde lovet så mye, diskusjonene hadde skapt så store forventninger at det var umulig å ikke bli skuffa. Så kom meldingen, og setningen

“Det er i alle høve ein føresetnad at dei mål, strategiar og tiltak som det vert gjort framlegg om i denne meldinga, skal kunne dekkjast innanfor dei gjeldande budsjettrammer.”

landet som en våt klut over alle som forventet at nå skulle Giske trå til som han hadde gjort for filmen, rocken og andre.  “Det er jo ikke i stortingsmeldingene at pengene kommer, de kommer i budsjettene”  har jeg hørt diverse steder i helgen. Samtidig så er det lite trolig at Giske ville klart å holde tett om midler som kom om han hadde noen planer for et pengedryss. Kanskje er meningen i Kulturdepartementet at bibliotekene faktisk har nok midler og at vi bruker dem for dårlig? Det er vanskelig å være enig med det standpunktet når vi ser til våre nordiske naboland. Så den er jeg ikke med på. Norske bibliotek er underfinansiert og må få mer. En stortingsmelding som IKKE berører dette emnet og skisserer løsninger på denne helt grunnleggende problemstillingen er ikke mye verdt som arbeidsredskap for en framtidig bibliotekutvikling.

MEN dette er meldingen vi får og da får vi bruke den etter beste evne.  Jeg tror det er deler av meldingen som gjør det mulig å gjøre noe som er bra for norske bibliotek og som kan bringe oss framover. Så får resten av meldingen vente på andre krefter, utredningner og penger som sannsynligvis ikke kommer.

Innkjøpsordning for e-bøker – dette er et viktig tiltak av flere grunner. Med en slik ordning må man finne løsninger som idag ikke eksisterer på distribusjons og formidlingsfronten. Modellen som en innkjøpsordning for e-bøker velger vil bli førende for hvordan bibliotek formidler e-bøker i nær framtid. Jeg håper at det vil bli gjort et grundig arbeid, at man har fleksibilitet og endringsvilje innarbeidet i løsningen, og at bibliotekene får et ord med i laget når ordningen skal etableres.  Denne ordningen vil også være en  fot inn i døra på folkebibliotekene når det gjelder e-bøker. Her MÅ bibliotekene forholde seg til e-bøker enten de vil eller ikke.  Jeg ser nå bort fra at prinisipielt sett så kan en innkjøpsordning for e-bøker hoppe bukk over bibliotekene og tilby litteraturen direkte til brukerene. Kanskje administrert av nasjonalbiblioteket, men uten at folkebibliotekene blir sett på som et relevant formidlingsledd.  Bøkene vil jo være tilgjengelig også på biblioteket på datamaskiner etc. Fra et brukerståsted er det vel ønskelig, men for forlagsbransjen vil man kanskje heller insistere på at man MÅ være fysisk på et bibliotek for å få laste ned/lese en kulturfondebok.

Modellbibliotek – Dette er noe jeg har ivret for i mange år. Å gjøre noen bibliotek til modeller for andre har sine sterke og svake sider. Den svakeste er nok at utvelgelsen og tidshorisonten lett kommer i utakt med samtiden. Idag velger vi våre modellbibliotek etter fotavtrykkprinsippet. Dit mange går er det verdt å gå. For noen år siden ville alle til Tønsberg, idag er det Papirbredden i Drammen alle vil til og i morgen ligger nok Tromsø bibliotek godt an på folkebiblioteksiden. Fagbibliotekene reiser ofte litt ut av landet, men både BI og nye bibliotek på universitetene får sine skarer av turister.  Så utvelgelsen av modellbibliotek må være fleksibel og skiftende.

Så kan vi se på de sterke sidene ved en slik ordning.  Det kan gi støtte til enda bedre utvikling ved de utvalgte bibliotek. Om man organiserer hospitantstillinger ved modellbibliotekene, eller gjestebibliotekarordninger, slik at folk fra andre bibliotek kan være en del av organisasjonen og forhåpentligvis ta med seg både gode ideer og endringskultur tilbake til sitt bibliotek så vil mye være gjort. Det MÅ følge midler/ressurser med en slik ordning slik det gjør for universiteter og forskningssentre. 

Resten av utfordringene finner jeg utenfor bibliotekmeldinga og forholder meg heller til diskusjonen på NRKBeta og andre steder hvor medier, informasjon og bruk blir diskutert av kompetente fagfolk utenfor biblioteket.

Redd filialer?

Overskriften til denne posten skulle iallefall ha en dobbel betydning. Jeg har lenge ønsket å kommentere ABM-utviklings bibliotekutredning Bibliotekreform 2014 og har gjort mange forsøk på altomfattende oppsummeringer. Til nå har jeg kommet på alt for mange innganger og mulige vinklinger som både spriker og er til tider motstridende, så nå vil jeg heller prøve å skrive litt om hovedinntrykkene mine og heller kommentere enkelttiltak og saker senere.

Mitt første inntrykk etter å ha lest både del 1 og del 2 er at dette er en bibliotekutredning av, for og med bibliotekarer. Utredningen besvarer og omfavner veldig mange av de utfordringene som har fulgt norsk bibliotekvesen de 18 år jeg har vært bibliotekar. Her er mange viktige fanesaker fra de siste tiårene hevet opp og tiltakene er i stor grad rettet mot å løse strukturelle og faglige utfordringer for norsk bibliotekvesen.

Dette er utredningen og tiltakene vi skulle ha hatt i 1996, ikke 2006, men slik er det vel ofte med utredninger og statlige innsatser, de møter og søker å løse etablerte og forståtte utfordringer. Men jeg vil helt umiddelbart si at det er utrolig bra at utredningen tar opp de faglige utfordringene og setter dem inn i en helhet.

Del 1 av utredningen er på mange måter den læreboken vi burde hatt på bibliotekutdanningen
i forrige årtusen. Den gir et overblikk og innsikt jeg savnet dengang jeg prøvde meg som bibliotekstudent.

Del 2 er en flott ønskeliste for alle bibliotekarer med mer enn 5 års fartstid i bransjen. Her er alle de problemene og frustrasjonene vi føler i vårt faglige virke adressert, og selv om det er uenighet om tiltakene er det ingen diskusjon om utvalget av utfordringer. Det bekymrer meg.

Dette er en utredning der brukerene i svært liten grad har spilt noen rolle, ikke som medspillere i prosessen, ikke som fokus for utredningen i del en og ikke som fokus for tiltakene i del to. Jovisst, alt vi gjør er jo for brukerenes beste…, men har vi virkelig spurt dem? Scenarioprossen som gikk forut for utredningen var skapt av et konsulentfirma, ikke av en bred og stor spørreundersøkelse rundt bibliotekbruk, eller med henvisninger til andre store undersøkelser som OCLCs environmental scan.

Vi mangler en god del kunnskap om bibliotekbrukere og ikke minst en god del kompetanse på hvordan vi skal tolke den kunnskapen. Uten dette tror jeg vi får et stort legitimitetsproblem i forhold til tiltak som i stor grad er rettet mot bibliotekenes bevarelse og ikke mot å levere de tjenester det er behov for i befolkningen. Spesielt når utredningen i svært liten grad stiller det grunnleggende spørsmålet om hvorfor vi har bibliotek og hvordan behovet i dag er for de oppgavene bibliotekene tradisjonelt har utført eller hvilke utfordringer bibliotek (om vi nå skal ha dem) skal være svaret på.

Så tilbake til tittelen på dette innlegget. Et av de mest kontroversielle punktene i utredningen var den såkalte strukturendringen eller sammenslåingen av bibliotek til faglig sterke enheter. Mange har vært urolige for hva dette egentlig vil bety for små bibliotek i utkantstrøk eller filialer i alle fasonger og størrelser. Strukturendringen eller konsolidiriseringen er en del av en herskende tankegang i store deler av det ledende biblioteksfaglige miljøet.

Det kan virke som mange er redde for filialene, og ser de som en ressursslukende
del av strukturen. Samtidig har man ikke gjort forsøk på å utrede alternativ, f.eks. at filialer og små avdelinger kan drives på andre måter enn dagens “2 timer åpningstid i uka”-løsninger.
Dagens teknologiske muligheter gir anledning til mange nye måter å drive filialer på.

Et alternativ jeg ville tenkt på idag om jeg var biblioteksjef i en liten kommune med mange filialer var å legge opp til betjening av filialen fra hovedbiblioteket med videokommunikasjon via nettet og nettbaserte løsninger for alt fra veiledning til utlån. Dette vil være mulig mange steder der den sosiale kontrollen er bedre enn i storbyer der kontroll og beskyttelse av bibliotekets lokale og ressurser må stå mer i sentrum. Her er det andre muligheter, som spesialisering (Serieteket på Grünerløkka filial av Deichmanske bibliotek er et godt eksempel) eller en sterkere integrering i eksisterende virksomheter som bibliotek-i-butikk og andre alternativ som ikke har vært utredet som alternativ til den faglige “samling i bånn” som utredningen ser ut til å ha som formål med strukturendringsforslagene.

Så, som tidligere biblioteksjef i en liten, grisgrendt og svært spredt befolket distriktskommune vil jeg derfor heve fanen for den andre betydningen av tittelen på dette innlegget: REDD FILIALER! Det er gode grunner til å se på alternative driftsformer framfor den sentraliseringen som faktisk vil fjerne biblioteket fra brukerene. Det er ikke noe fokus på bedre brukertjenester, bare bedre situasjon for bibliotekarene (Noe jeg ikke er imot, men som ikke må være førsteprioritet i en slik utredning).

Jeg vil avslutte med å sitere Svein Arne Tinnesand på bloggen Politisk kalender:

I folkebiblioteka er folk er viktigare enn bibliotek og bibliotek viktigare enn bibliotekarar.

Et skritt nærmere bibliotekblogg.no?

En av mine gamle drømmer om å sette opp et nettsted for bibliotekblogger har kommet et skritt nærmere. WordPress, for tiden det beste bloggprogrammet har fått en multippelbrukerversjon som gjør det mulig å sette opp MANGE blogger på en server enkelt og greit (se wordpress.com). Så da er det bare å sette igang, få på plass en stor server, installere wordpressMU og invitere bibliotekene til blogging i stor skala og på eget domene. Noen som føler seg kallet? OM det blir noe av Biblab så er dette en prioritert oppgave etter min mening. En tjeneste som Norsk Digitalt Bibliotek kunne sette igang med. Noen som sa nytteverdi og digitalisering av bibliotekene?

Et biblioteklaboratorium?

Morten Skogly skrev et interessant svar på en epost om Bibliotek 2.0 i mai i år.

Det vi burde ha er en norsk bibliotekslab, hvor alle resultater og løsninger var open source, samt at alle prosjektmidler gitt til enkeltstående prosjekter som Låtlån og andre ypperlige eksperimenter blir gitt under forutsetning av at alt fra erfaringer til kildekode blir gjort fritt tilgjengelig for bibliotekssfæren, eller for den saks skyld for hvem som helst. Laben kunne også fungere som kurssenter for eksperimenteringsglade bibliotekarer. Alle foredrag og kurs gjøres gratis tilgjengelig som video / lyd / tekst slik at man får økt kunnskapsdelingen. Og kanskje bør også organisere dette i en ren idebank, slik at en nyansatt bibliotekssjef i en liten kommune kan gå inn og feks hente ut markedsføringsideer og erfaringer fra andre bibliotek, sette dem i drift, og så gå og ta seg av kundene sine istedet for å rote rundt på kontoret.

Se så! Kjør debatt 🙂

Tidligere hadde Jorunn D. Newth sendt ut en oppfordring til Bibliotekhackerene:

28/9/2005
Hvor er de norske bibliotekhackerne?

LibraryThing er kul. Det er også Library Lookup. Ingen av dem er laget av amerikanske biblioteker, men av bok- og bibliotekentusiaster. Hvem hacker de norske bibliotekene?

Thomas har skrevet smarte ting om at Norsk digitalt bibliotek heller bør være en samling tjenester og verktøy som kan brukes der folk trenger dem, enn den ørtende norske portalen. Jeg er helt enig!

Men skal vi, i mellomtida, sitte og vente på institusjonenes utredninger? Verken LibraryLookup eller Library Thing kom fra bibliotekinstitusjoner. Og det er da nok av it-kyndige bibliotekarer og bibliotekvenner til at vi selv burde kunne komme i gang med å hacke biblioteket på vårt eget lille vis.

Jeg etterlyser små, snedige triks og løsninger som gjør livet lettere for bibliotekbrukere.

Min egen forsiktige begynnelse, siden jeg ikke er så stiv i skripting, er et par tilpasninger av Jon Udells LibraryLookup for norske biblioteker. De virker først og fremst med Amazon, og det er dessverre ingen norske nettbokhandlere som bruker ISBN i nettadressene sine. Jeg prøvde å få til en bokmerkesnutt for Deichman, men å lure en ordentlig søke-url ut av bibliofilløsningen var ikke enkelt, jeg tar gjerne et vink!

Kort bruksanvisning for uinnvidde: Dra pekeren til en av verktøylinjene i nettleseren. Klikk på knappen neste gang du finner noe interessant på Amazon og se om boka finnes hos et norsk Bibsys-bibliotek. Bibsys, Stavanger folkebibliotek og Kristiansand

Jeg pønsker på mer og oppfordrer alle nerdete bibliotekarer og bibliotekvenner til å gjøre det samme.

Begge disse setter fokus på et stort hull i norsk bibliotekvesen, de små “hackene” som skaper et variert og spennende bibliotek 2.0 på nettet. Vi har flere eksempler på at dette skjer i USA, Danmark og Storbritannia, men her hjemmer ser det ut til at bilbiotekhackerene holder seg i ro.

Jeg tente såpass på ideen til Morten om et Biblioteklab at jeg sitter i skrivende stund med et prosjektforslag som jeg skal levere til ABM-utvikling/Norsk Digital Bibliotek om ikke så  lenge. Tanken er å skape et nettverk av folk som ønsker å skape små
tilpassede program eller tjenester som bruker de mulighetene web 2.0 skaper på bibliotektjenester. Samtidig ønsker jeg at norske bibliotek lett skal finne fram til gode program og tjenester de lett kan integrere i sine egne nettjenester. Neste punkt på ønskelisten er en serie med kurs/verksteder der bibliotekfolk kan bli oppdatert på web 2.0, få prøve det ut i praksis og få kompetanse på hva som passer til eget bibliotek.

Er det andre ting som bør med i et biblioteklab? Send meg en melding eller legg inn en kommentar her.

Thomas

Engagedpatron – engasjer brukerene!

Engagedpatron er et nettsted for bibliotek hvor de kan sette opp blogger og andre Web 2.0 funksjonalitet som RSS og integrere dette i eksisterende nettsider. Terskelen er lav, og det er gratis for små folkebibliotek. Et absolutt alternativ til f.eks. Blogger og WordPress.com for de som tenker på å prøve ut blogging og online funksjoner som programannonsering, påmelding til arrangement og andre nyttige ting.

Mitt største ønske for tiden er at en lignende tjeneste kan bli en del av Norsk Digitalt Bibliotek. Et tilbud som er til direkte nytte for det enkelte bibliotek, som tar vekk behovet for teknisk kompetanse på det enkelte bibliotek, som er mulig å integrere med bibliotekets eksisterende nettsider og tilbud, og som ikke minst har et standard grensesnitt for alle, dvs. at har du først kompetanse på dette verktøyet så er den kompetansen overførbar mellom bibliotek.

Norsk Digitalt Bibliotek – den nære framtid (eller hva gjør vi mens vi venter på 200 millioner?)

Norsk Digitalt Bibliotek har utgitt en liten og flott plan (PDF) for hva de skal satse på i 2006. Jeg vil kalle planen både optimistisk og realistisk, men ikke minst, offensiv og positiv. Her viser et prosjekt som har vært mer enn sulteforet hvordan man satser med minimale ressurser og allikevel får resultater. Dette smaker strategisk tenkning og jeg håper inderlig at det blir belønnet med rikelige midler i neste års statsbudsjett.

Fokuset i planen er søk i alle bibliotekdatabaser og en felles søkeportal. Begge tiltakene er viktige fundament for den utviklingen vi ser kommer, og det er pinlig at Norge ikke satser ressurser på det som på mange måter har blitt et fundament for en nasjonal bibliotekutviklingsstrategi. Det er et svik fra politisk hold at man ikke satser mer på bibliotek enn man gjør i Norge, og ingen unnskyldninger om at det er kommunene/den enkelte institusjons ansvar holder. Noen grep er nasjonale, og de er det KUN statlige milder og innstats som kan iverksette og drive. Planen til NDB er et godt politisk grep og jeg håper det vil gi resultater.
På den faglige siden er jeg personlig svært uenig i den sentralistiske retningen Norsk Digitalt Bibliotek går. Tiden har på mange måter gått fra en sentral portal og et felles søk, ikke for det, begge vil være nyttige redskap for, nettopp, bibliotekarer, men vil neppe få noen stor betydning for den enkelte innbygger av kongeriket Norge.

Skal bibliotekenes digitale tilbud brukes og være til nytte for den enkelte bruker, må de integreres i den enkelte brukers hverdag og bruksmønster. Det betyr at bibliotekenes tilbud, enten nasjonalt, eller enkeltvis, må finnes i et utall forskjellige former og format som brukeren selv kan velge å integrere i sin digitale hverdag. Biblioteket må tilby søk som kan integreres i RSS-lesere, på selvbestemte vevportaler som Netvibes og i enkle bokser som kan integreres i alle typer nettsider og blogger. Dette er mulig på svært enkelt vis, og for en bedre titt på framtiden vil jeg anbefale LibraryThing, nettstedet som gjør alt det bibliotek burde gjøre.