Vi ser det også på fagbibliotekfronten der prisene på tidsskrifter har økt samtidig som forlagene presser bibliotekene til å kjøpe store pakker med tidsskrifter av variabel interesse for institusjonen. Dette skjer i en situasjon der universitetenes økonomi er under press.

Dette er ikke et problem bibliotekfolk kan løse hver for seg. Selv ikke Nasjonalbiblioteket vil klare å finne en enkel løsning på forlagenes skrekk for tapte salg pga bibliotekutlån, ønsket om kraftig DRM, foreldede strukturer i bokbransjen etc.

På BetaUB har Ole Husby skrevet noe om fagbibliotekenes situasjon, at veien må gå om Open Access, og at dette må skje i samarbeid med forskerne. Fagbibliotekene har altså en Plan B. Nå gjenstår det en enorm mengde arbeid. Det blir sikkert begått mange feil og korrigeringer i denne prosessen, men fagbibliotekene har iallefall en rimelig god Plan B.

For folkebibliotekene eksisterer ikke en Plan B ennå. Vi har ikke satt oss ned og analysert situasjonen, og sett på utfordringene. Vi har en særdeles variabel gruppe forleggere å forholde oss til. Fra “De tre store”, Gyldendal, Aschehoug, CappelenDamm, til de mange og små med Kagge, Piratforlaget etc. i spissen, felles for de alle er at de er mer eller mindre skeptiske til at bibliotek skal formidle ebøker.

For bibliotek er saken todelt. På den ene siden ønsker vi ebøker til de av våre medlemmer som er interessert, på den andre siden er kopibeskyttelseregimet norske forlag har lagt opp til, og som Biblioteksentralen viderefører gjennom BSweblån, ikke spesielt enkelt å skulle formidle bøker gjennom. Etter å ha veiledet diverse bibliotekfolk som alle var positive, teknologisk rimelig oppegående og ivrige etter å prøve ut ebøker, gjennom en frustrerende registrerings og nedlastingsprosess er jeg langt mer skeptisk til hvordan ebøker vil bli tatt imot hos norske lesere.

På den annen side er jeg imponert over det norske boklesende publikums robuste evne til å takle teknologiske hindre. Det rapporteres at 20.000 ebøker ble kjøpt i 2011. Det er overraskende mange og en god indikasjon på at det er en ganske stor interesse for ebøker på norsk i Norge.

For folkebibliotekfolk er det på tide å tenke på Plan B.

Hva om bibliotekene laget sin egen løsning uten et utall registreringer og innlogginger? Med innhold bibliotekene selv kurerte og bevarte for ettertiden. Hva med en løsning der bøkene var frie og tilgjengelige uten kopibeskyttelse og sperrer? Hva om bibliotekene gikk over fra kunstige begrensninger til det vi egentlig er til for, formidling og organisering?

Jeg tror det er på tide å se på mulighetene istedet for begrensningene. Norske folkebibliotek har idag alt som skal til for å få etablert et troverdig og teknisk oppegående alternativ til den kommersielle ebokløsningen norske lesere idag må forholde seg til.

Det finnes noen spede forsøk som viser at kjernen av kompetanse og vilje fins, noe innenfor biblioteksektoren, som f.eks. bokhylla.no og noe litt utenfor biblioteksektoren som bokselskap.no. Begge deler bærer i seg kimen til det jeg tror må bli biblioteksektorens eget initiativ. Vi må rett og slett bygge opp en felles database med innhold av god kvalitet som er teknisk lett å formidle og som tilfredsstiller alle ønsker om metadata og nye standarder, og legger til rette for enkel og frustrasjonsfri lesing. Vi trenger et “Open Access” prosjekt for folkebibliotek.

Ideelt sett skulle jeg nok ønske at Nasjonalbiblioteket tok tak i dette og fritok oss alle for ansvar, men i realiteten tror jeg det både er mer realistisk og kanskje også best, om alle norske folkebibliotek tok denne saken i egne hender. Utfordringen går derfor til fylkesbiblioteksjefkollegiet, Drammen, Deichman, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø. På tide å jobbe sammen for et prosjekt som vil løfte og engasjere alle norske folkebibliotek.

Jeg savner allerede biblioteklaboratoriet, som nok burde vært den naturlige instans for den tekniske siden av et slikt initiativ.

Innholdet er det alle sin plikt å gjøre noe med. Alle bibliotek sitter på små lokalsamlinger og materiale som enten har falt i det fri, eller som det er mulig å få tillatelse til å digitalisere fra rettighetshaverene. Om alle norske folkebibliotek digitaliserte ET dokument hver, ville det allerede være flere ebøker enn det som er tilgjengelig gjennom det eneste reelle ebok i bibliotek-tilbudet idag, nemlig Drammen sitt forsøksprosjekt.

Bare så det er sagt, jeg har ingenting imot CappelenDamm og BSweblån. Begge forsøk på modeller for ebokformidling er viktige for å få populære og aktuelle ebøker ut i bibliotekene og jeg synes vi skal kjøpe inn eksemplarer og formidle etter beste evne og økonomi, men folkebibliotekenes ansvar ligger også i alt som ellers ikke vil bli tilgjengelig og som må ha en kompetent formidler for å nå sine lesere.

Jeg vil avslutte med å minne om Ranganathans fem lover for bibliotek:

1. Bøker er til for bruk
2. Hver leser sin bok
3. Hver bok sin leser
4. Spar tid for leseren
5. Biblioteket er en voksende organisme

Kibano leseplate

Vi kjøpte inn Kibano på biblioteket så snart den var i handelen. Den første vi fikk inn fikk vi noen tekniske problemer med, men den ble byttet uten noe kluss og den andre vi fikk fungerte som den skulle.

Vi har også kjøpt inn to bøker på digikort.

Førsteinntrykket fra Kibano er at dette er en “billig-leseplate” – ganske høy plastikkfølelse. Samtidig er den akkurat passe stor og lett nok til at den har god “putte i vesken” faktor.

Dette er et hybrid lesebrett som både håndterer rent digitale filer som andre lesebrett og ebøker og lydbøker på digikort.

Skjermen er eblekk og har god oppløsning. Sammenlgnet med Kindle og andre leseplater holder den mål. Den store forskjellen er det store hullet på baksiden til digikortet.

Det er svært lett å sette inn og ta ut digikortet, samtidig som det sitter fast og det føles ikke ut som det er fare for at kortet skal falle ut selv om brettet er i aktiv bruk.

Vi prøde også en lydbok på digikort, og det fungerte utmerket. Kibano har innebygget høytaler som ikke gir noe enormt bra lyd, men det fungerer til nød om man ikke har headset. Med headset blir kvaliteten som i en vanlig digikortspiller eller lydbok på CD.

Når man slår på maskinen så tar den sin tid å starte opp. Deretter fungerer den rimelig greit, men sammenlignet med andre Android-enheter virker den treg. Det tok sin tid før jeg ble vant til hvor raskt den reagerte og det ble noen dobbelttrykk på funksjoner og ikoner som igjen medførte lang ventetid før jeg igjen kunne gjøre noe.

Åpningsskjermen er femdelt. Øverst er det to felt ved siden av hverandre. Kort – der man får opp forside og tittel på digikortet man evt. har i maskinen, 0og Bibliotek, der de bøkene som er lagret på enheten ligger.

Under disse to feltene har du to brede felt som går tvers over skjermen. Øverst ligger Butikk med et utvalg bøker som kan kjøpes online om man er koblet til trådløst nett. Nederst ligger et felt med ikoner for wikipedia, søk, nettleser, oppgradering, innstillinger, FM-sender (kan brukes til å overføre lydbok til bilradio) og Adobe Reader for lesing av PDF-filer.

De to øverste feltene er helt greie. Om man trykker på digikortet kommer man til en ny side der man enten kan sette igang med lesingen eller overføre boken fra digikortet til biblioteket. Dette en svært enkelt, men jeg er usikker på hvor mange ganger man kan kopiere et digikort.

Bibliotektet har oversikt over de bøkene man evt. har lagt til enten ved kjøp online, eller overført fra digikort. Ved trykk på en boktittel åpner boken umiddelbart. Det er tre bøker på åpningsskjermen, for å finne resten må man gå til “vis alle” og få oversikt der.

Butikken er vel kanskje denne leseplatens svakeste side. Det er enkelt å handle, men man må legge inn kredittkortinformasjonen en gang, og så lagres den, uten at det gjøres oppmerksom på dette, og uten at man får anledning til å reservere seg. Det vil si at hvem som helst som har platen kan kjøpe bøker uten begrensninger. Noe jeg ikke synes er veldig heldig.  Når man så har bestemt seg for en bok får man spørsmål om man vil kjøpe den. Så er kjøpet gjennomført, og man går til biblioteket for å finne boken, som så må lastes ned. Diverse feilmeldinger underveis inngir ikke tillit til systemet, og jeg opplever nedlastingen som svært treg. Ikke akkurat opp til gullstandarden for nettbokhandler, nemlig Amazon sin Kindle store. Det inngir heller ikke tillit at kvitteringen man får fra bokhandelen er fra en gmail.com adresse. Egentlig burde det vel være helt greit, mange bedrifter og institusjoner har tatt i bruk gmail som løsning, men da har de som regel en egen institusjonsadresse. Litt pirkete kanskje, men det er med på å skape et litt lite profesjonelt inntrykk.

Den største overraskelsen var at man kan lagre ebøker uten DRM på magnetkortet. Ved hjelp av ebokadministasjonsprogrammet Calibre kunne jeg enkelt overføre en bok både til lesebrettets eget minne, og til det digikortet jeg hadde stående i lesebrettet. Det vil si en ekstra side av digikortets funkjsonalitet.

Totalinntrykket er ikke overveldende positivt. Kibano er treigere og har mindre intuitive prosesser enn andre lesebrett. Digikortløsningen er enkel, men om man først går inn i en bokhandel for å kjøpe et digikort, hvorfor ikke kjøpe en papirbok? Jeg tror ikke jeg ville basert mitt lesebrettkjøp på at andre kan gi meg en fysisk ebok som gave, eller at jeg kan låne bort digikort til andre.

Det gjenstår å se hvor populær Kibano blir. Jeg spurte den lokale Libris-bokhandelen hvor mange Kibano de hadde solgt, og det hadde faktisk solgt 7 stykker i løpet av de to siste ukene av desember 2011. Det vil si at det i utgangspunktet kommer til å være en liten etterspørsel etter ebøker på digikort i vår kommune. Et kjapt regnestykke viser at 7 Kibano fordelt på 14.000 innbyggere blir  0,5 promille. Skulle dette ekstrapoleres til den norske befolkning er det nå 2.500 kibano lesebrett rundt om i befolkningen. Ikke akkurat overveldende og ikke nok til å starte noe stort skred. Det kan jo tenkes at Kibano har solgt vesentlig bedre andre steder. Jeg ser at den er utsolgt i Norli og Libris sin nettbutikk, men at det fremdeles er mulig å kjøpe i bokhandlene. Det står ca. 10 stykker i Libris i Knarvik om noen føler behovet.

Samlaget, ved forlagsredaktør Ragnfrid Trohaug, var svært modige og på oppfordring fra Cory ga de samtidig ut både papirboken for salg i bokhandler og en gratis ebok. Eboken var ikke like tilgjengelig som Corys bøker vanligvis er. Man måtte laste ned en del og sende en epost til forlage for å få resten av boka. Fullt forståelig at de ønsket å få en oversikt over interessen. Nervøsiteten i den norske bokbransjen rundt ebøker er stor og man ønsket nok å sikre seg. Jeg aner ikke hvor stort salget var i Norge, eller hvor stor nedlastingen var, men uansett var det et interessant forsøk fra Samlaget sin side.

Så kommer den litt triste delen av denne historien. Da boken kom ut fikk den et nettsted, en blogg, som skulle engasjere brukerne. Der kunne man også laste ned første del av boka. Veslebrorserdeg.com er i dag domene-nappet av en domenepirat, og går til en svært tvilsom blogg med lenker til porno etc. Ganske ubehagelig for Samlaget, men det ser ikke ut til at oppmerksomheten der i gården er rettet mot fjorårets bøker.

Så nå er det ikke lenger mulig å laste ned eboken fra et offisiellt Samlag-eid domene. Eboka er borte for alle som måtte ønske å enkelt laste den ned. Dette er såvidt jeg vet den første ungdomseboka på nynorsk fra et etablert norsk forlag. Derfor er det også et stykke forlags- og bokhistorie vi snakker om her. Det har altså forsvunnet. Jeg er så heldig å ha hele ebokfilen (PDF) og har nå lagt den ut på denne bloggen. Men dette er heller ikke en permanent løsning, og selvfølgelig burde denne boka ligge i Nasjonalbibliotekets Bokhylla.no, eller på andre måter bli tatt vare på i et langsiktig perspektiv. Om  tid og krefter tillater vil jeg og prøve å konvertere boken til epub-format som er mer leseplatevennlig.

Her ser vi konturene av framtidens bokbransje og problemstillinger som angår bibliotek. Hvem skal ta vare på de “tapte” ebokfilene? Hvem skal konvertere når formatene blir fornyet og gammel leseteknologi faller fra? Nasjonalbiblioteket er et selvsagt svar på alle disse spørsmålene. Det gjenstår bare et spørsmål, hvem skal formidle disse “tapte” bøkene? Dette er ikke en oppgave Nasjonalbiblioteket virker ivrig til å ta, og vi har jo faktisk institusjoner i hver eneste kommune her i landet som kan ta denne jobben. OM materialet som skal formidles er tilgjengelig over en lenger periode enn to år.

1. Ingen forskjeller mellom utvalget som er til salgs og utvalget som er til låns. Ebøker ment for allmennmarkedet kan også kjøpes inn av bibliotek.
2. Ingen karantenetid. Når e-boka er til salgs skal den også kunne lånes ut.
3. Valgfrihet. Bibliotekene må få selv få prioritere hvilke bøker de ønsker å tilby sine lånere.
4. Plattformuavhengighet. Ebøkene som bibliotekene tilbyr må etterstrebe å kunne leses på så mange tilgjengelige plattformer som mulig.
5. Biblioteket skal tilfredsstille bokbransjens standardkrav til kopibeskyttelse.
6. Ebøker som er innkjøpt i perioden bokavtalen gjelder må kunne lånes ut til en låner av gangen et ubegrenset antall ganger.

NBFs utvalg for ebøker i bibliotek, Oslo, september 2011

For mange i bibioteksektoren kan nok dette føles som selvfølgeligheter, men om man ser seg rundt i Norsk bokbransje og i den store verden, så ser man tydelig at disse prinsippene er under kraftig press. Nå sist fra Amazon sitt forsøk på å starte et abonnementsbibliotek inspirert av Spotify sin forretningsmodell.

Jeg venter i spenning på reaksjonene i bokbransjen på disse prinsippene.

Vi valgte å gi alle som jobbet mot publikum i biblioteket, bibliotekarer og andre, en iPad hver og fokusere på at de ansatte skal være online og tilgjengelige uansett hvor de er i lokalet.

- Frittgående bibliotekarer
Hovedtanken bak å gi alle som jobber ute i biblioteket iPad var at vi ønsket å være mer “frittgående” og slippe være låst til skranken for å ha tilgang på vårt viktigste verktøy, søk i katalogen og på nettet generelt. I motsetning til bærbare PCer så lar en tavlePC av typen iPad seg holde og bruke uten at det blir klumpete og vanskelig. Takket være trådløst nettverk i hele bibliotekrommet har vi alltid tilgang uansett hvor vi er. Vi ønsket også å berede grunnen for lesing av ebøker blant personalet i biblioteket. Vi ønsket erfaring både med leseopplevelsen og det tekniske med installering og nedlasting. iPad er den mest utbredte platformen for ebøker av multifunksjontavlemaskiner.

- Valg av teknisk løsning – iPad2
Vi valgte iPad2 ut fra en serie med vurderinger. Den første var rett og slett hvilken type maskinvare som passet best til å være med rundt i biblioteket. BærparePCer med tastatur, inkludert nettbøker, ble droppet pga at de i liten grad er mulige å bruke uten å sette seg ned eller ha en flate å sette maskinen på. Når vi først hadde kommet fram til at tavlePCer var løsningen hadde vi valget mellom iPad, Androidbaserte tavlePCer som GalaxyPad og windowsbaserte maskiner som Fujitsu Stylistic. Ettersom jeg har prøvd ut alle tre typer på min forrige arbeidsplass kunne jeg uttale meg om fordeler og ulemper med alle tre. Først eleminerte vi windowsbaserte maskiner som for kompliserte i forhold til behovet og at de var mindre egnet som eboklesere. Så sto det mellom iPad2 og GalaxyTab. Vi ønsket et operativsystem som var trygt og ga personale med mindre erfaring med teknologi muligheten til å prøve seg uten form høye krav om teknisk kunnskap. Jeg mener at Apples iOS leverer dette. For folk med ønske om høyere teknisk kontroll vil kanskje Android være et bedre valg. Den høyeste terskelen var at hver enkelt måtte installere iTunes privat på egen PC og selv opprette konto og legge inn personlig- og kredittkortinformasjon. Vi diskuterte dette på forhånd og det var ingen motstand mot dette. I andre institusjoner kan man enten finne andre løsninger, eller velge f.eks. Android. Vi har og valgt å holde iPad’ene helt utenfor det kommunale nettverket. Disse maskinene logges kun på det åpne trådløse nettverket på biblioteket.

- Installering og opplæring
Vi fikk maskinene første uke i august og har brukt tiden på å lære opp de ansatte i bruk og valg av applikasjoner (apps) vi mener passer best til vår bruk. I første omgang har vi konsentrert oss om å finne nettsider vi trenger å ha rask tilgang til og legge disse som ikoner på hjemmeskjermen. Vi har også begynt å se på ebokapplikasjoner og har lagt inn gratis PDF-baserte bøker i iBooks for å få erfaring med det. Vi startet med Det Leservennlige bibliotek som er utgitt av Nasjonalbiblioteket.

- Praktisk erfaring så langt
Jeg har hatt med meg iPad på to informasjonsvakter til nå. Det har fungert over all forventning. Noen av de som kommer inn på biblioteket tar det tydligvis som en selvfølge at bibliotekaren har informasjonen klar på armen uansett hvor han er i biblioteket, mens andre (spesielt yngre) synes det er kult og kommenterer positivt om at dette var kult. Det har vært befriende å vandre rundt for å finne litteratur og hele tiden ha katalogen tilgjengelig, kunne følge spor og justere underveis, og ikke minst innhente informasjon om tema som ikke er dekket i vår egen samling.
Mange av de ansatte er fortsatt på utprøvingsstadiet når det gjelder å bruke iPad’en mens de er ute i bibliotekrommet, men alle er positive og jobber med opplæring og utprøving. Jeg har vært overrasket over hvor godt egnet iPad har vært i forhold til de behovene jeg opplever som mest tydelige i referansearbeidet.

- Veien videre
Neste steg blir å finne nyttige applikasjoner. Allerede har vi oppdaget at Google Maps er ypperlig til å vise veien når folk kommer for å spørre om hvor institusjoner og adresser er i nærområdet.
Jeg ser og at vi kan bruke iPad’ene aktivt når vi skal formidle ebøker når det engang måtte komme. Da kan vi iallefall vise fram bøkene til de nysgjerrige.
Vi skal ogå skifte biblioteksystem i oktober, fra Aleph til Mikromarc 3. Dette ser vi på som en mulighet til å tilpasse katalogen til mer tavle-vennlig format. Håper vi får en god dialog med BibITS om dette.

Konklusjonen etter to uker er utelukkende positive. Det eneste ankepunktet man godt kan ha til iPad er at hver maskin blir knyttet til en ansatt om man ikke kan opprette institusjonelle kontoer på iTunes. Jeg ser egentlig positivt på dette ettersom det gir de ansatte et sterkere eierforhold til maskinene.

For bibliotek tror jeg det på mange måter vil være på samme måte. Om norske bibliotek skal satse på BS-weblån, men må betale full pris fra første ord kan det bli en forsiktig og nølende start for det som skal bli den norske bibliotekebokeventyret.  Hva med å fylle BS-weblån med gratis bøker? Det er nok å ta av. Prosjekt Runeberg og Bokhylla.no er fulle av eldre tekster det er mulig å bruke.

Kjære Biblioteksentralen. Lag en prøveløsning med mulighet til å laste ned ebøker og prøve ut i biblioteket. Da blir det en lavere terskel for bibliotekene å ta det i bruk og det blir lettere å eksperimentere og skaffe seg erfaringern for bibliotekansatte rundt om i landet.

I stedet for å kaste meg over det allerede slaktede viltet, skal jeg se litt på hva som kunne vært gjort anderledes, spesielt om jeg tar på meg bibliotekarbrillene.

For det første ville jeg ikke lansert Bokskya som egen tjeneste/nettsted i det hele tatt. Jeg ville istedet lansert en håndfull nettbokhandler med en felles lagringsløsning. Bokskya er så og si uinteressant før man har kjøpt en ebok og ønsker å lese den.

Det andre er at jeg som kunde bør kunne registrere meg i bokskya i nettbokhandelen, helst så sømløst som mulig, uten å måtte gå omveien om nettstedet www.bokskya.no for så å gå til nettbokhandelen igjen.

Den viktigste tingen jeg ville gjort anderledes er at jeg ville ha rekruttert litteraturens fotfolk, bibliotekarene, lang tid i forveien. Jeg ville ha smørt bibliotekene med gratis leseplater, smakebiter på ebøker, aktiv annonsering og omtale i bibliotekpressen, og ikke minst møtt opp på hver eneste bibliotekarsamling, enten det er biblioteksjefmøter, konferanser som UNG 3.0 eller årsmøter i de mange bibliotekforeningene rundt om i landet. Jeg ville godsnakket med alle, tilbudt opplæring og gjort bibliotekene til rekrutteringssentraler for eboklesere. Først når du har en kritisk masse av lesende mennesker som vil akseptere og kjøpe ebøker kan du regne med å få et fungerende marked. Det er det bare bibliotekene som kan levere. Og da tror jeg ikke at prisen ville spilt en så stor rolle, og ikke minst ville man ha en et vennlig brukergrensesnitt i hver eneste kommune i landet som kunne hjelpe til med tekniske problemer for de som synes dette ble vanskelig (og det gjorde jo tydligvis de fleste). Eirik Newth påtalte at det som manglet var en ebokevangelist, det tror jeg han har helt rett i, og forlagsbransjen kunne ha hatt over 400 evangelister over hele landet om det hadde spilt kortene sine rett istedet for å gå i strupen på bibliotekene.

Og ikke minst, jeg ville ha lansert en bibliotekløsning samtidig med bokhandelløsningen. Det ville senket terskelen for å lese ebøker betraktelig, gitt folk mulighet til å prøve uten å investere større summer. Spesielt om biblioteket også låner ut leseplater.

Slik saken med bokskya og ebokhandlene står nå er vel det mest sannsynlige utfallet at det blir svært lite salg av norske ebøker og forlagsbransjen kan derfor toe sine hender og si “hva var det vi sa.” Jeg ønsker dem lykke til, men tror ikke på noen stor forbedring av situasjonen før de endrer holdning til bibliotek og det bokelskende og bokkjøpende publikum.

P.S. Om man ønsker å selge bøker i Bergen, byen som ikke har det språklige hunnkjønn, bør man droppe merkenavn med a-ending. Jeg spår dårlig salg i vestlandets hovedstad i tiden framover. Men selvfølgelig, her i byen blir den nok hetende Bokskyen uansett.

Om vi ser på fenomenet ebøker så oppdager vi ganske raskt at det ikke er et fenomen. Det er for forlagsbransjen ebøker er et fenomen. For bibliotek er det som det har vært de siste 3000 år, “business as usual”

Er innføringen av ebøker som tilbud vesentlig anderledes enn andre overganger i format? Bibliotekene har kommet gjennom skifter; fra leirtavler til papyrus, papyrusruller til codex, og alle nye formater som har dukket opp i historiens gang. Bibliotekene har tatt tak i hvert eneste skifte, organisert, gjort tilgjengelig og formidlet. Til forlagenes og forfatternes store overraskelse og glede. For hvor hadde norske forfattere og norsk forlagsbransje vært uten bibliotek? Muligens et sted med langt færre lesere og langt mindre inntekter? Statsstøtte eller ikke statsstøtte, norske forlag og forfattere er avhengige av bibliotekene for å nå lesere.

Om folkebibliotekene (og spesielt Biblioteksentralen) slutter å dilte etter forlagenes fryktperspektiv på ebøker og heller setter seg ned og ser på hva ebøker er og hvordan de best mulig kan integreres i bibliotekets tjenester, da tror jeg vi kommer langt.

Og vi er så heldige at vi ikke behøver å vente på forlagenes etterlengtede boksky eller digitalbok.no´s hyggelige, men lille, soloutspill. Vi kan sette igang idag, av den enkle grunn at det finnes en stor mengde uorganisert, ikke-vurdert og veldig spennende litteratur på internett. Alt fra hypertekster til tradisjonelle bøker og  berikede multimedieopplevelser.

Deichmanske bibliotek har allerede tatt tak i dette med det flotte Reaktorprosjektet. Her har man invitert skapende ungdom til å selv bidra til biblioteket og samtidig få en arena for både sosial aktivitet rundt skaping og en formidlingskanal. Det finnes mange andre lignende tiltak, alt fra Skrivebua, nyskapende og langt forut for sin tid fra Nordland fylkesbibliotek, til mindre og lokale prosjekt. Felles for de alle var at de åpnet opp biblioteket for kreativitet og skapende aktivitet.

Men folkebibliotekets oppgave tar ikke slutt ved bibliotekets egne servere eller dørterskel. Vi må ut og lete, finne de små og geniale uttrykkene som finns der ute, enten det er blogger eller små dikt. Jeg har ikke ambisjonen om å lage en altomfattende katalogisering av nettet, det toget har gått, men jeg ser på bibliotekarer som talentspeidere og de eneste som har i sitt mandat å faktisk oppsøke kulturelle uttrykk for å samle, organisere og formidle. Den jobben tar ikke slutt med det første og blir stadig viktigere i en æra da frivillig, gratis produksjon av kulturelle uttrykk aldri har vært større.

Drit i forlagene, de har jeg gitt opp for lenge siden. En såkalt kulturell aktør som fokuserer på sine kunder som potensielle forbrytere har lite å hente av respekt fra de samme kundene. Å bryte ned et forhold mellom produsent og konsument som har tatt hundrevis av år å bygge opp er det største feilsteget denne bransjen gjør. For å sitere fra ebokkonferansen Fra trykt til utrykt: “Det eneste vi frykter er piratkopiering”

Om det stemmer kunne forlaga ha vært på lufta med norske ebøker for ti år siden! Det er de ikke! Kundene kommer ikke til å vise større tillit til forlagene  enn de viser tillit til kundene.

For bibliotekene er det bare en ting å si: vi har intet å frykte uten frykten selv. Sett igang og finn gullet på nettet og gjør det til deres eget. Formidle det som blir skapt av framtidens Ibsen og Skram, Sandemo og Loe.

Det mest positive med utviklingen akkurat nå er at det går mot dingseuavhengighet (med unntak av Apple) og man kan lese samme bok på alle leseapparater og skjermer man omgir seg med i hverdagen.

Jeg ser fram til våren og avsløringen av den norske bokskyen, men holder ikke pusten og kommer nok til å bruke Google Ebooks i mellomtiden.

Og nå som katten er ute av sekken. Hvor blir det av informasjon om Bokskyen? Jeg må lenke til en intetsigende side på Den Norske Bokdatabasen som skal stå bak dette, men litt kan de vel skrive på egne nettsider?