Category: e-bøker

LibraryBox – en lokal digital bokhylle

Endelig har norske folkebibliotek et digitalt tilbud. Ebøker dukker opp i flere og flere bibliotek og tilbudet er i rivende utvikling. Konsortier har løst kostnadsproblemene og mange er glade for endelig å kunne tilby norske ebøker.

Jeg savner den lokale kontrollen og formidlingsaspektet i dagens tilbud. For eksempel er det ikke mulig for et lokalt bibliotek å legge inn egne digitaliserte ebøker, eller lokal litteratur som er gratis tilgjengelig, i bibliotekets eksisterende løsning. Det finnes muligheter for å gjøre dette f.eks. gjennom bibliotekets nettsider og ikke minst gjennom katalogen. Utfordringene er selvsagt å finne gode løsninger for grensesnitt og nedlasting slik at dette er så smertefritt som mulig for leseren.

 

Lindås bibliotek 035Et annet alternativ, som er utviklet i USA, heter LibraryBox. Det er enkelt sagt en lokal digital bokhylle.

LibraryBox består av en liten trådløs sender som du kan koble til en minnepinne som inneholder en nettside og ebøker, filmer, lyd og bilder. Denne boksen lager sin egen trådløse sone som er åpent og fritt tilgjengelig for alle med en trådløs enhet, PC, nettbrett, smarttelefon e.l. kan få tilgang til. LibraryBox er ikke tilkoblet internett, og den som kobler seg på LibraryBox sitt nett får bare tilgang til materialet som er på minnepinnen.

Hva er så kostnadene med å få et slikt tilbud inn i biblioteket? Vel, selve boksen koster 3-500 kr. avhengig av løsning.

MR3020 og 8GB minnepinne – maskinvare til LibraryBox

 En MR3020, som jeg valgte, får du for 350 kr. på Komplett.no f.eks. Du må også ha en minnepinne med minimum 4 GB. Jeg kjøpte en meget enkel og minimal sak med 8 GB for 99 kr. på komplett.  Det fine med en minimal minnepinne er at den ikke stikker så langt utenfor boksen, og dermed minimerer man sjangsen for at den skal få en smell og enten dette ut eller bli bøyd/ødelagt når boksen evt. tar seg en tur fra bord til gulv etc. Kostnadene vil altså ikke knekke selv det minste bibliotekbudsjett. 

Nedlasting av programvare og installasjon er svært enkel og hvem som helst kan følge instruksjonene og få en LibraryBox opp og gå i løpet av en halvtime når maskinvaren er på plass.

Hvordan kan man bruke LibraryBox? Nå som det er åpne trådløse nett i alle bibliotek er det jo ikke direkte behov for en egen liten boks med eget nett? Vel, for min egen del, som farter rundt med bokbåten, så er det situasjoner og steder der vanlig internett ikke er lett tilgjengelig. Da kan det være morsomt å kunne tilby ebøker til de som kommer ombord.

LibraryBox med instruksjoner

En LibraryBox gir deg et trygt miljø der du kan legge ut innhold og gjøre det tilgjengelig for alle uansett hvor dårlig nettet er, eller hvor folk ikke har lyst til å bruke mobilnettet pga kostnader. Du kan dele dedikerte samlinger tilpasset situasjonen du er i, f.eks. kan jeg på bokbåten legge ut fila med den nye bokbåtboka og bilder, presseinformasjon og lignende. Jeg kan tenke meg at festivalbibliotek vil være en type anledning der en LibraryBox vil være et nyttig redskap for bibliotekarer som ønsker å formidle digitalt materiale. På den kjente SXSW-festivalen ble LibraryBox brukt med stor suksess.

Bokbusser og andre bibliotektjenester som beveger seg utenfor bibliotekets konfortsone kan også ha nytte av en LibraryBox. Her er det nok uante muligheter om man bare tenker seg om.

Mitt neste prosjekt blir å oversette grensesnittet til norsk og kanskje omdøpe boksen til BibliotekBoks 🙂

 

 

 

Alt vi trenger er 400 millioner kroner i året

Av og til slår tanken meg. Hva om vi fikk de midlene vi trengte for å få folkebibliotekene opp på et anstendig nivå rent digitalt?  Så jeg tenkte jeg skulle gjøre tankeeksperimentet. Hva ville det koste? Kan vi lage en plan sammen og få på plass alt som må til for at vi skal ha de beste digitale folkebibliotekene i verden? Bare så det er sagt, jeg mener at det er en klar sammenheng mellom et godt fysisk bibliotek og et godt digitalt bibliotek. De to variantene påvirker hverandre og uten aktivitet og gode fysiske tjenester har jeg ikke stor tro på digitale folkebibliotek.

Jeg vil påstå at den viktigste enkeltfaktoren for at vi skal få et vellykket løft for digitale folkebibliotek er bibliotekarer. Og jeg vil ha en i hver kommune. Mange kommuner, spesielt de store, har allerede mange ansatte som jobber med det digitale folkebiblioteket, men i de mellomstore og små er det svært varierende nivå på kompetansen.

Det jeg vil er å spre digital kompetanse og aktivitet likt utover hele landet. Jeg vil at Utsira skal ha like gode muligheter som Askøy. Så, jeg vil altså ansette ca. 400 bibliotekar. Jeg vil gi de et halvt års opplæring i fellesskap både med MOOC læring, fysiske samlinger og individuellt prosjektarbeid i det lokale biblioteket. Jeg vil skape et tett nettverk av mennesker som er innstilt på å jobbe sammen og løfte i lag for å få alle folkebibliotek opp på det beste nivået. Disse bibliotekarene skal jobbe sammen og utvikle digitale tjenester på folkebibliotekenes og bibliotekmedlemmenes vilkår. Fokus skal være på fri og åpen programvare, opplæring og lokal spredning av  kunnskap og kompetanse. Ikke minst vil jeg at vi sammen skal utvikle et system for formidling av ebøker som er fritt tilgjengelig og lar seg integrere med alle biblioteksystem som ønsker det og som kan formidle alle ebokformat, også de som forlagene insisterer på skal være infisert av DRM.

Sammen skal vi lage opplegg for å lære opp unge i programmering, gamle i nettbruk og alle i nettvett. Disse bibliotekarene vil ta de digitale tjenestene ut av biblioteket, også fysisk, gjennom å være til stede på skoler og barnehager, aldershjem, sykehus og NAV-kontor. Alle steder der bibliotekarer kan bidra med sin kompetanse til å gjøre livet litt bedre for de som trenger det.

Et nettverk av bibliotekarer med digital kompetanse vil kunne få alle folkebibliotek opp på et nivå som gjør at biblioteka står sammen og fast mot forlagenes urimelige krav til hvordan bibliotek skal kunne formidle ebøker. Et nettverk av bibliotekarer som lager lokale verksteder for å skape digitalt. Med enkle midler kan alle komme inn i biblioteket og lære seg alt fra digital publisering av tekster, bilde-, lyd- og videoredigering og ikke minst det å skape kulturuttrykk selv istedet for å konsumere.

Alt vi trenger er ca. 400 millioner kroner i året. Fast.

Hva får vi ellers for 400 millioner kroner?

1/3 F35 kampfly

Litt under 1 Nasjonalbibliotek

1 NH90 helikopter

1/855 del av Facebook

Småpenger med andre ord 🙂

Noe annet vi trenger å bruke penger på? Jeg synes generelt at biblioteka i Norge burde få ca. 1. milliard mer i året. Direkte fra staten. Noen gode forslag til hva vi kan bruke de resterende 600 millionene på?

 

 

 

 

 

 

Den nye formidlingen – “ebøker er mer en en forside i jpg”

Vi har i Norge endelig kommet til det punktet hvor utvalgte bibliotek får formidle ebøker til det lesende publikum. Gleden er stor, men nå melder det seg spørsmål om neste steg i utviklingen mot et digitalt folkebibliotek.

 

Hvordan formidler vi  ebøkene? Idag er dette helt overlatt til programutviklerne, enten de sitter i Tyskland og utvikler DiViBib, som på norsk har fått det klingende navnet BSweblån, eller de sitter i Larvik og koder fram den utmerkede ebokappen eBokBib. I Kristiansand har de importert EBSCO sitt eboktilbud med engelskspråklinge bøker. Felles for de alle er at bøkene vises fram med en forside, en tittel og forfatternavn. Som førsteinntrykk er dette altså ikke det minste bedre eller dårligere enn det vi ser i de fleste nettbokhandler.

Hvor er bibliotekarenes innsats og faglige foredling av disse for offentlige midler innkjøpte digitale ressursene? Den ser ut til å strekke seg til innkjøpssiden, valg av system og synliggjøring på bibliotekets nettsider. Ingenting av dette involverer noe av det de fleste av oss har brukt tre til fire år med utdanning på høyskole- og universitetsnivå og et varierende, men anselig, antall års erfaring og faglig utvikling til å skaffe oss. Et faglig ståsted som bibliotekarer, det bibliotekariske blikk, som en dansk kollega uttrykte det.  Hvor er det bibliotekariske blikket innimellom alle jpg-filer med bilder av bokens forside?

Her tror jeg vi må kjenne vår faglige besøkelsestid og ta tak i problemstillingen. Hva skal skille bibliotekenes eboktilbud fra en vanlig nettbokhandel?

Først og fremst er bibliotekenes styrke den verdiøkningen vi gir vår formidling gjennom kunnskapen bibliotekarene har og hvordan vi finner rett bok til rett person. (Ranganathans andre lov) og selvsagt vår iver etter å formidle og skape nye lesere med rett person til rett bok (Ranganathans tredje lov). Hvordan skal vi gjøre dette i alle ebokgrensesnitt vi nå får å forholde oss til?

1. Finn fram bibliotekaren og erstatt bokens forside med bibliotekarens formidling. Det kan være i form av tekst, lydfil eller en video. Kanskje til og med bibliotekarens egne bilder kan erstatte bokens forside om det kan fremme formidlingen. Det er ikke uten grunn at trenden med “Blind date med en bok”  har blitt populær.

2. Organiser! Idag er ikke folkebibliotekenes eboktilbud organisert ut over de vanlige sorteringskriteriene, alfabetisk på tittel, alfabetisk på forfatter, evt. utgivelsesår/anskaffelsesdato og om vi er veldig heldige, popularitet. De systemene som forsøker å sortere på relevans svikter pga. et dårlig grunnlag og utilstrekkelige metadata. Hvordan kan bibliotekarene gjøre det bedre? Vi kan organisere slik vi gjør i det fysiske biblioteket. Vi kan lage temautstillinger like lett på nettet som i det fysiske biblioteket. Vvi kan velge ut og fremheve glemte eller undervurderte perler.  Vi kan sette opp søk som gir trefflister som er relevante for studenter og skoleelever. I det hele tatt, mulighetene er uendelige…

om vi får tilgang til og plass på ebokplatformens forside og metadata.

Og der har vi selve utfordringen. Når utviklerne ikke er bibliotekarer, ikke sitter nært et bibliotek (med unntak av de hyggelige folka i Larvik), så må vi stille  tydelige krav og komme med ønsker. De ønskene bør vi ha klart for oss, og de bør vi komme fram til i fellesskap og diskusjon i den nære framtiden. Det var ikke murerne som bygde bibliotekene som bestemte hvordan papir bøkene skulle formidles.

Kommentarfeltet står til dere leseres disposisjon!

Prinsipper og ebøker i bibliotek

Nå løsner det for ebøker i bibliotek. Tre biblioteksystemer, Ryfylke, Deichman og Troms har startet et begrenset tilbud basert på kulturfondbøker innkjøpt av kulturrådet. Mange andre bibliotek er på vei. Vi har to systemer for formidling av ebøker, eBokBib og BSweblån. Vi har bak oss problematiske samtaler mellom Norsk Bibliotekforening og Forleggerforeningen, som ble brutt pga. stor avstand i forståelsen av hva bibliotek er og kan/vil gjøre med ebøker.

Bibliotekene må nå starte en diskusjon rundt hvilke prinsipper vi vil ha i bunnen for et eboktilbud. NBFs utvalg for ebøker la et godt grunnlag for denne diskusjonen med sitt prinsippnotat, men det er ikke nok. Diskusjonen må gå videre.

Vi må diskutere språket rundt ebøker. Skal vi f.eks. kalle det lån?

Vi må diskutere formidling av ebøker. Hvordan gjør vi det? Hva er god praksis? Får vi statistikk som viser hvordan formidlingstiltak virker?

Personlig mener jeg at et grunnleggende prinsipp er at flere bibliotek kan dele på en lisens og at det skal kunne drives fjernlån av ebøker.

Hvilke prinispp skal ligge til grunn for kjøp av ebøker/lisenser mellom forlag og bibliotek?

Her er noen forslag:

1. Det bør være mulig å kjøpe en lisens til odel og eie. Den bør koste mer enn en vanlig papirbok.
2. Det bør være mulig å kjøpe lisenser for et variert spekter av tid/antall lån. F.eks. 6 mnd. 1 år, 3 år/ 10 lån, 20 lån, 50 lån etc.
3. Det bør være mulig å abonnere på f.eks. en samling bøker, f.eks. fagbøker med garantert fornyelse på et visst antall titler i året.
4. De bør være mulig å kjøpe ebøker på “billigsalg” til odel og eie et visst antall år etter publisering
5. Det bør være mulig å få rabatt om man kjøper flere lisenser av samme tittel
6. Bibliotek må kunne kjøpe ebøker i samarbeid med andre bibliotek.

Vi bør ikke lenger diskutere ut fra en enten-eller situasjon. Det er mulig å lisensiere og skape fleksible ordninger som er tilpasset bibliotekenes behov.

Flere spørsmål bør dukke opp i nær framtid når vi begynner å få erfaring.

eBokBib

Nå har jeg prøvd ut eBokBib mer i dybden. Jeg har fått tilgang til bibliotekbokbasen og har dermed fått prøvd ut den funksjonaliteten. Selv om det er kort tid (tre dager) så har jeg nok gjort meg opp en klar mening om eBokBib. Det blir en del sammenligninger med Amazon sin Kindle-app, som må betraktes som gull-standarden for ebokapper.

1. Brukergrensesnittet – Her er enkelhet og brukervennlighet satt øverst. Jeg er imponert over hvor intuitivt og enkelt hele opplevelsen av appen er. Dette gir et godt inntrykk. Valgene er ikke mange, men de som er tilgjengelige er nettopp de viktigste.

eBokBib grensesnitt for lån fra biblioteket

Selve låneopplevelsen er også enkel. Du får oversikt over bøkene i et enkelt grensesnitt der forsiden av bøkene er vist og du klikker på en bok for å låne. Da får du opp et svart vindu med hvit skrift hvor du får litt mer informasjon om boken (jeg håper at i framtiden kan biblioteket legge inn en omtale i dette vinduet) og en knapp med “Lån”. Om du trykker på låneknappen starter nedlastingen umiddelbart (det tar omtrent like lang tid som å laste ned en ebok fra Amazon på Kindle-appen). Så må du gå til oversikten over dine lån der du både får oversikten over bøkene du har lånt og hvor langt du har lest i respektive.  Det er også et STORT pluss at man kan levere inn boken før lånetiden går ut om man ønsker. Et enkelt sveip over den aktuelle boken i oversikten så får man opp to valg: “Forny” eller “Lever.” Enklere kan det ikke gjøres! Den innleverte boken er umiddelbart tilgjengelig i bibliotekets oversikt.

 

 

Leseopplevelsen er etter min mening utmerket. Man kan velge skriftstørrelse både ved å zoome direkte på skjermen med to fingre, eller via verktøyknappen og en enkel + eller – knapp. Man kan velge mellom tre skrifttyper og tre bakgrunnsfarger. Det er interessant hvor forskjellig en tekst oppleves i de forskjellige kombinasjonene av skrifttype og bakgrunnsfarge. Det er et lite minus at man ikke får teksten delt opp i to tekstkolonner slik man er vant til fra f.eks. Kindle-appen når man legger iPad´en på siden for å lese i breddeformat.

Konklusjonen blir at dette er en app som konkurrerer med Kindle-appen i brukervennlighet og strømlinjeformet  “kjøpsopplevelse.”

2. Et par kommentarer på forrige bloggpost viser at ikke alle har en like strømlinjeformet og smertefri opplevelse som meg, men jeg håper at de problemene folk støter på ikke er større enn at de lar seg ordne.

3. En kommentar til eBokBib av Torstein Viddal i Nye Meninger viser at den almenne oppfatningen av hva som er bibliotekenes handlingsrom i forhold til ebøker ikke helt stemmer overens med virkeligheten. Utvalget av ebøker i f.eks. Deichmans tilbud er ikke et uttrykk for at dette er bibliotekets utvalgte, men at det er dette biblioteket fikk tilgang til fra forlaget. Om flere forlag vil starte salg av ebøker til bibliotek vil utvalget utvides betraktelig. Om biblioteket får lov til også å kjøpe lisenser på nyere og mer populær litteratur vil selvsagt også den dukke opp i samlingen. Slik det er nå er det ikke biblioteket som styrer bokvalgspolitikken.

4. Noen tanker om veien videre. Dette er et langt skritt framover i forhold til hvordan bibliotek  framstår i eboksammenheng. Nå gjenstår utfordringen: Hvordan gjør vi ebøkene og ebokformidling til en naturlig del av bibliotekenes tilbud og hvordan gjør vi eBokBib og andre tilbud til våre egne? Lokal tilhørighet og formidlingskompetanse må være i sentrum når vi ser på hvordan bibliotekarer kan øke verdien av ebøkene vi tilbyr. For eBokBib sin del ser jeg allerede noen små åpninger for lokal tilpasning. Det første blir å legge til egne omtaler av bøkene som tilbys i vinduet som åpnes når du klikker på en bok. Dette kan bli en egen genre i biblioteksammenheng.  Hvordan kan vi formidle i skriftlig form den formidlingssamtalen vi ofte har ute i biblioteket?

Et annet ønske er at bibliotekarene får mulighet til å lage små samlinger, f.eks. med tema, genre, aktuelle hendelser og tilpasninger til spesielle brukergrupper. Disse samlingene kan f.eks. tilbys under egen fane i bibliotekoversikten. Jeg tenker at integrering mot informasjon på nettet også er en interessant vei å gå. Deichmans prosjekt Aktive Hyller viser nettopp veien mot integrering av ekstern informasjon i bibliotekets formidlingsarbeid og ebøker bør med i denne sammenhengen.

 

Siste nytt på ebokfronten – ebokapp for bibliotek!

Siste utgave av tidsskriftet Bibliotekaren fra Bibliotekarforbundet dumpet ned i postkassa idag. Som alltid betyr det at ungene får litt senere middag og at far har nesa ned i en papirpublikasjon istedet for å ignorere verden til fordel for skjermen på mobilen.

I denne utgaven av Bibliotekaren var det en annonse som fanget interessen. På en helside står det: Nyhet! Nå kan du låne ebøker fra biblioteket med eBokBib.

Som den ihuga ebokentusiast og nysgjerrigper jeg er så plukket jeg straks opp min gamle iPad og lastet ned appen. Det var en totalt anderledes opplevelse enn det vi har måttet takle av opplevelser med ebøker i Norge hittil.

Her er det tenkt riktig på flere måter! For det første er selve registreringsprosessen så enkel som den kan være. En stor og lesevennlig skjerm der man kun skal skrive inn lånekortnummer og pinkode. Ingen unødvendig informasjon, ingen visuelle distraksjoner. (Her har noen lest Hitch-hikers guide to the galaxy og fått med Store Vennlige Bokstaver)

Innloggingsbilde fra eBokBib

Etter innlogging er det rett til en skjerm der man får oversikt over eksisterende lån. Om man ikke har noen er det enkelt å klikke seg over til “Finn eBøker” nederst på skjermen. Så får man beskjed om at biblioteket man er registrert ved ikke har utlån av ebøker 🙁 MEN! Man kan få tilgang til et stort knippe gratis ebøker. Du får altså lesestoff umiddelbart uansett lokalt tilbud. Dette har jeg ivret for i eveigheter og det er en stor glede å se at noen tar dette grepet. De gratis ebøkene består stort sett av ebøker fra Bokhylla.no som er konvertert til epub av Bokselskap.no (Anbefales på det sterkeste) pluss noen små ekstrating som offentlige dokumenter (Kulturutredningen 2014 og Rapporten fra 22. juli kommisjonen (Begge NOUer))

Om man klikker på en eboktittel får man opp en “hent”-knapp og nedlastingen starter umiddelbart. Jeg har ikke fått testet løsningen på DRM-hemmede nyere ebøker, så jeg vet ikke om opplevelsen er den samme for disse, men det virker sannsynlig. Her har det vært mye god brukergrensesnitttenkning.

Dette er en iOS-app, dvs kun for iPad, iPhone og iPod touch. Det betyr at appen har et begrenset nedslagsfelt i en verden der Android tar stadig større markedsandeler. Arbeid med en androidapp er på gang.

Alle med lesebrett har akkurat blitt låst ut av ebokbiblioteket 🙁 Et forståelig, men etter min mening feil, grep. Det vil si at det utelukker de mest ihuga leserne (som allerede har tatt steget over til engelsk, men som sikkert kunne prøvd vannet med norske ebøker fra biblioteket.)

Jeg applauderer Biblioteksystemer sitt grep for å få ebøker ut i alle bibliotek og mener at dette er den beste ebokopplevelsen som den norske bokverden tilbyr for øyeblikket.

 

 

Fakta om ebok i folkebibliotek

Det ser ut til at det er behov for noen fakta rundt situasjonen for ebøker i folkebibliotek. Iallefall har jeg selv et stort behov for å få klarnet tankene og få oversikt over hva som egentlig er sakens fakta i den grad det er mulig å få til:

1. Forhandlingene Samtalene mellom Norsk Bibliotekforening og Forleggerforeningen om felles rammeverk for utlån av ebøker i folkebibliotek er brutt. Norsk bibliotekforening: Brudd i eboksamtaler, Aftenposten: Det blir ikke ebøker i bibliotekene

2. Bruddet skyldes uenighet om det skal være mulig å dele eboktitler på flere bibliotek, f.eks. i et biblioteksamarbeid(konsortium) på fylkesnivå e.l., såkalt “fjernlån” av ebøker. Forleggerforeningen sier nei til dette, mens Norsk Bibliotekforening sier at dette er et sentralt krav. Dagbladet: Forlagene prøver å diktere hvordan bibliotekene skal drives

3. I Danmark har forlagene stoppet utlån av ebøker gjennom den bibliotekportalen man først prøvde ut.

4. Danske forlag vil nå tilby et forlagseid ordning der bibliotekene kjøper tilgang til ebøker, men ikke får noe eierskap til eksemplarene. Man ser for seg en ordning der man kjøper tilgang til fire utlån av gangen. Dvs. at man betaler et beløp pr. utlån, f.eks. 20 kr. slik det har vært i den avsluttede løsningen. Men at man må evt. fornye “abonnementet” på titlene når fire utlån er brukt opp. Dvs. at forlagene vil tjene gode penger på populære titler og at bibliotekene vil “tjene” på de titlene som har få utlån. Forleggerforeningen: Ny giv for danske e-utlån

4. Forleggerforeningen ser til Danmark og mulighetene for at de kan gjøre noe lignende i Norge. Forleggerforeningen: Nå skal konkrete utlånsløsninger for ebøker utvikles

5. Biblioteksentralens BSweblån fortsetter prøvevirksomheten med ebøker fra Gyldendal og noen småforlag, og e-lydbøker fra Lydbokforlaget. Dette er en treårig prøveordning som skal evalueres når tre år har gått.  Aftenposten: Nekter å levere ebøker til bibliotekene

6. Universitet- og høyskolebibliotekene har gått ut og informert om at deres ebokordninger, f.eks. fra forlaget Springer, overhode ikke er berørt av bruddet i forhandlingene mellom NBF og Norsk Forleggerforening.

7. Det er ikke noen hindringer i veien for at forlag kan selge ebøker til bibliotek gjennom Biblioteksentralens BSweblån (eller alternative portaler om de dukker opp,) men vilkårene blir ikke styrt av en sentral avtale.

Gi gjerne beskjed om jeg har glemt noe eller tar feil.

Korrigeringer:

1. Fra Vidar Lund: Det var samtaler, ikke forhandlinger mellom NBF og Forleggerforeningen

2. Ny lenke til artikkel i Aftenposten under punkt 1.

På tide å si nei

D

anske forlag har bestemt seg for å lansere en egen utlånsordning for ebøker i folkebibliotek. I denne artikkelen skisserer de en løsning der bibliotekene må betale for et nytt “eksemplar” etter fire utlån og kun et lån av gangen. Dette brakte meg inn i ebokens problematiske verden igjen med et brak. Jeg har lenge følt at ting gikk sin greie gang og at vi endelig skulle få på plass et rimelig greit alternativ, et kompromiss mellom forlagsbransjens og forfatternes katastrofetankegang og bibliotekarenes ønske om å formidle ebøker. BS-weblån gikk på lufta like før jul i Ryfylkebibliotekene og har et begrenset men greit tilbud for teknisk kompetente mennesker. Som vi til en stor grad kan regne med at de som vil låne ebøker, i første omgang, er.

Artikkelen om dansk forlagsbransje, og oppslagene om nølingen i norsk forlagsbransje har slitt ut min velvilje og kompromissvillighet. Jeg tror det er på tide at vi bibliotekarer tar et oppgjør med forlagsbransjens måte å forholde seg til folkebibliotek på. Vi har gått med på mange rare vilkår, som f.eks. å skulle behandle ebøker som om de var papirbøker og dermed kun kan være utlån et eksemplar av gangen. Samtidig som vi ikke får f.eks. drive fjernlån av dette “ene eksemplaret” vi har til disposisjon. Ordet dobbeltmoral faller raskt i hu når slike merkelige tankesprang dukker opp. Når danske forlag nå lanserer et alternativ som omtrent er verre enn å ikke ha noe eboktilbud i det hele tatt er det på tide å se på alternativene.

Jeg mistenker at om vi bibliotekarer nå setter seg ned og ser på hvordan vi vil formidle ebøker og så setter opp et system som bruker de ebøkene som har falt i det fri, så kan vi kanskje få et alternativ som viser at vi har en modell også forlagene kan leve med. Mitt behov for at vi skal formidle 50-shades bøker som ebøker er minimalt, men jeg mener at det er mye underkjent litteratur som nå kan løftes opp og formidles som ebøker. Noen etablerte forfattere legger ut enkeltverk som ebøker når de ikke lenger selges gjennom forlagene og noen forfattere publiserer bøker på egenhånd. Hva med å vise disse verkene i katalogene og formidle disse som ebøker mens vi venter på løsninger som er til å leve med. Selvfølgelig med de samme kvalitetskriteriene og utvelgelseskriteriene som vi har for annen litteratur, men det er noen godbiter der ute som kan berike en samling og samtidig vise veien mot et eboktilbud i bibliotek som ikke er strupt av forlagenes redsel for tapte inntekter.

Kanskje må vi også si nei til forlagene. Nei takk, vi går ikke med på vilkårene deres. Vi vil ikke stille norges største formidlingskanal for litteratur til disposisjon for en tankegang som går på tvers av etablerte arbeidsformer og som ikke vil ta inn over seg at nye arbeidsformer kan gi bedre forhold for leserne.

Kanskje det er på tide å si til de som kommer inn i bibliotek og spør etter ebøker at: “Jo, vi har ebøker, og nei, de fleste er ikke bestselgere eller det du leser om i avisenes anmelderspalter, men mye er spennende og interessant.” Det kan være et alternativ til dagens “Vi har ikke ebøker, og når vi får det så vil det uansett være et svært begrenset tilbud uten mange fordeler for deg som leser.”

Jeg vet at det er urealistisk at mange sier nei til det begrensede tilbudet vi tross alt får på banen i løpet av 2013. Behovet for erfaring og kompetanse på ebøker er stort i norske bibliotek og dette er den smertefrie måten å få dette til. Spørsmålet jeg håper mange bibliotekarer stiller seg er: Hvor lenge kan vi fortsette på “Minste motstands vei” før vi svikter vårt samfunnsoppdrag og våre oppdragsgivere/medlemmer?

 

Ebøker et blindspor?

Dn pågående frustrasjonen rundt ebøker flytter oppmerksomhet og energi vekk fra det som burde være det sentrale, nemlig  alle typer digital informasjon.

Det er klart at praktiske hensyn gjør at vi må forholde oss til de rådende forhold respektive forlag/forfattere og systemer for digital rettighetskontroll. Jeg er ikke begeistret for det siste. Det vi gjør i denne situasjonen er å få det beste ut av en nesten umulig mellomposisjon. Denne situasjonen vil neppe vare spesielt lenge. I likhet med musikkindustrien må bokindustrien innse at den digitale katten er ute av sekken og nye modeller for salg og inntekter må finnes. Det snakkes mye om ebokens spotify og flere selskap jobber med å finne en god løsning for dette. Jeg tror ikke noe særlig på å modellere seg etter Spotify, Wimp, Beat eller andre musikktjenester. Vi får første en god modell når noen setter seg ned og ser på hvordan folk leser, hva de betaler for når de kjøper en bok, og hvordan de ønsker å oppleve en bok uansett format. Først når dette er gjort kan vi begynne å spekulere i hvordan dette kan gjøres. Inntil videre får vi leve med overgangsløsninger, som de ebokutlånmodeller bibliotekene blir tvunget av leverandørene til å godta. Inntil videre…

Det som jeg tror kan bidra til store endringer er når vi frigjør oss fra eboken som et særlig format som igjen skal behandles anderledes enn annet digitalt innhold, bilder, film, lyd etc. Når alle typer digitalt innhold er likestilt, da først kan vi jobbe med modeller som passer for den som skal bruke innholdet. Dvs. kontrollen må flyttes fra avsender til mottaker. Det burde være likegyldig for forlag/forfatter/bokhandel/bibliotek hvordan en leser vil forholde seg til en tekst, om det er på papir, som lyd, på skjerm eller skrevet i barnåler på skogsbunnen. Det viktigste et bibliotek kan gjøre er å skape gode veier til innholdet som passer for den enkelte. Og disse veiene skal være av høy kvalitet, inneholde nok informasjon til at leseren kan gjøre seg opp en mening om hva innholdet er og  hvilken måte hun vil ha tilgang.

Først når dette er på plass kan vi bibliotekarer si at vi gjør jobben vår. Idag, hvor BSweblån er på trappene og andre aktører også beveger seg mot å lansere egne ebokutlånssystem, hvor bibliotek i Danmark nettopp har mistet store deler av det digitale innholdet bibliotekene tilbyr sine medlemmer, er det på sin plass å ikke miste målet av syne. Vi må ikke henge oss for mye opp i den rådende situasjonen, men se framover og jobbe videre for bedre løsninger, for egen kontroll av innhold vi betaler for, og et bedre tilbud til bibliotekets medlemmer. Å fortsette å bare fokusere på ebøker slik situasjonen er akkurat nå vil være et blindspor. Jeg applauderer Norsk Bibliotekforenings innsats for å bevege denne diskusjonen videre.

 

Plan B

De siste ti årene har ebokutviklingen sakte men sikkert utviklet seg til et stort og aktuelt tema. Det eneste som har vært konstant i denne utviklingen er at bibliotekene har sittet i baksetet. Vi har vært prisgitt forlagenes nokså variable velvilje og tildels merkelige krumspring. Dette har vi sett tydeligst i USA hvor siste utfall er forlaget Harper Collins sitt ønske om å begrense bibliotekenes formidling av ebøker til 26 ganger før ny kopi må kjøpes.

Vi ser det også på fagbibliotekfronten der prisene på tidsskrifter har økt samtidig som forlagene presser bibliotekene til å kjøpe store pakker med tidsskrifter av variabel interesse for institusjonen. Dette skjer i en situasjon der universitetenes økonomi er under press.

Dette er ikke et problem bibliotekfolk kan løse hver for seg. Selv ikke Nasjonalbiblioteket vil klare å finne en enkel løsning på forlagenes skrekk for tapte salg pga bibliotekutlån, ønsket om kraftig DRM, foreldede strukturer i bokbransjen etc.

På BetaUB har Ole Husby skrevet noe om fagbibliotekenes situasjon, at veien må gå om Open Access, og at dette må skje i samarbeid med forskerne. Fagbibliotekene har altså en Plan B. Nå gjenstår det en enorm mengde arbeid. Det blir sikkert begått mange feil og korrigeringer i denne prosessen, men fagbibliotekene har iallefall en rimelig god Plan B.

For folkebibliotekene eksisterer ikke en Plan B ennå. Vi har ikke satt oss ned og analysert situasjonen, og sett på utfordringene. Vi har en særdeles variabel gruppe forleggere å forholde oss til. Fra “De tre store”, Gyldendal, Aschehoug, CappelenDamm, til de mange og små med Kagge, Piratforlaget etc. i spissen, felles for de alle er at de er mer eller mindre skeptiske til at bibliotek skal formidle ebøker.

For bibliotek er saken todelt. På den ene siden ønsker vi ebøker til de av våre medlemmer som er interessert, på den andre siden er kopibeskyttelseregimet norske forlag har lagt opp til, og som Biblioteksentralen viderefører gjennom BSweblån, ikke spesielt enkelt å skulle formidle bøker gjennom. Etter å ha veiledet diverse bibliotekfolk som alle var positive, teknologisk rimelig oppegående og ivrige etter å prøve ut ebøker, gjennom en frustrerende registrerings og nedlastingsprosess er jeg langt mer skeptisk til hvordan ebøker vil bli tatt imot hos norske lesere.

På den annen side er jeg imponert over det norske boklesende publikums robuste evne til å takle teknologiske hindre. Det rapporteres at 20.000 ebøker ble kjøpt i 2011. Det er overraskende mange og en god indikasjon på at det er en ganske stor interesse for ebøker på norsk i Norge.

For folkebibliotekfolk er det på tide å tenke på Plan B.

Hva om bibliotekene laget sin egen løsning uten et utall registreringer og innlogginger? Med innhold bibliotekene selv kurerte og bevarte for ettertiden. Hva med en løsning der bøkene var frie og tilgjengelige uten kopibeskyttelse og sperrer? Hva om bibliotekene gikk over fra kunstige begrensninger til det vi egentlig er til for, formidling og organisering?

Jeg tror det er på tide å se på mulighetene istedet for begrensningene. Norske folkebibliotek har idag alt som skal til for å få etablert et troverdig og teknisk oppegående alternativ til den kommersielle ebokløsningen norske lesere idag må forholde seg til.

Det finnes noen spede forsøk som viser at kjernen av kompetanse og vilje fins, noe innenfor biblioteksektoren, som f.eks. bokhylla.no og noe litt utenfor biblioteksektoren som bokselskap.no. Begge deler bærer i seg kimen til det jeg tror må bli biblioteksektorens eget initiativ. Vi må rett og slett bygge opp en felles database med innhold av god kvalitet som er teknisk lett å formidle og som tilfredsstiller alle ønsker om metadata og nye standarder, og legger til rette for enkel og frustrasjonsfri lesing. Vi trenger et “Open Access” prosjekt for folkebibliotek.

Ideelt sett skulle jeg nok ønske at Nasjonalbiblioteket tok tak i dette og fritok oss alle for ansvar, men i realiteten tror jeg det både er mer realistisk og kanskje også best, om alle norske folkebibliotek tok denne saken i egne hender. Utfordringen går derfor til fylkesbiblioteksjefkollegiet, Drammen, Deichman, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø. På tide å jobbe sammen for et prosjekt som vil løfte og engasjere alle norske folkebibliotek.

Jeg savner allerede biblioteklaboratoriet, som nok burde vært den naturlige instans for den tekniske siden av et slikt initiativ.

Innholdet er det alle sin plikt å gjøre noe med. Alle bibliotek sitter på små lokalsamlinger og materiale som enten har falt i det fri, eller som det er mulig å få tillatelse til å digitalisere fra rettighetshaverene. Om alle norske folkebibliotek digitaliserte ET dokument hver, ville det allerede være flere ebøker enn det som er tilgjengelig gjennom det eneste reelle ebok i bibliotek-tilbudet idag, nemlig Drammen sitt forsøksprosjekt.

Bare så det er sagt, jeg har ingenting imot CappelenDamm og BSweblån. Begge forsøk på modeller for ebokformidling er viktige for å få populære og aktuelle ebøker ut i bibliotekene og jeg synes vi skal kjøpe inn eksemplarer og formidle etter beste evne og økonomi, men folkebibliotekenes ansvar ligger også i alt som ellers ikke vil bli tilgjengelig og som må ha en kompetent formidler for å nå sine lesere.

Jeg vil avslutte med å minne om Ranganathans fem lover for bibliotek:

  1. Bøker er til for bruk
  2. Hver leser sin bok
  3. Hver bok sin leser
  4. Spar tid for leseren
  5. Biblioteket er en voksende organisme

 

Kibano – den nye norske ebokleseplaten

Kibano ebokleseplate
Kibano leseplate

Vi kjøpte inn Kibano på biblioteket så snart den var i handelen. Den første vi fikk inn fikk vi noen tekniske problemer med, men den ble byttet uten noe kluss og den andre vi fikk fungerte som den skulle.

Vi har også kjøpt inn to bøker på digikort.

Førsteinntrykket fra Kibano er at dette er en “billig-leseplate” – ganske høy plastikkfølelse. Samtidig er den akkurat passe stor og lett nok til at den har god “putte i vesken” faktor.

Dette er et hybrid lesebrett som både håndterer rent digitale filer som andre lesebrett og ebøker og lydbøker på digikort.

Skjermen er eblekk og har god oppløsning. Sammenlgnet med Kindle og andre leseplater holder den mål. Den store forskjellen er det store hullet på baksiden til digikortet.

Det er svært lett å sette inn og ta ut digikortet, samtidig som det sitter fast og det føles ikke ut som det er fare for at kortet skal falle ut selv om brettet er i aktiv bruk.

Vi prøde også en lydbok på digikort, og det fungerte utmerket. Kibano har innebygget høytaler som ikke gir noe enormt bra lyd, men det fungerer til nød om man ikke har headset. Med headset blir kvaliteten som i en vanlig digikortspiller eller lydbok på CD.

Når man slår på maskinen så tar den sin tid å starte opp. Deretter fungerer den rimelig greit, men sammenlignet med andre Android-enheter virker den treg. Det tok sin tid før jeg ble vant til hvor raskt den reagerte og det ble noen dobbelttrykk på funksjoner og ikoner som igjen medførte lang ventetid før jeg igjen kunne gjøre noe.

Åpningsskjermen er femdelt. Øverst er det to felt ved siden av hverandre. Kort – der man får opp forside og tittel på digikortet man evt. har i maskinen, 0og Bibliotek, der de bøkene som er lagret på enheten ligger.

Under disse to feltene har du to brede felt som går tvers over skjermen. Øverst ligger Butikk med et utvalg bøker som kan kjøpes online om man er koblet til trådløst nett. Nederst ligger et felt med ikoner for wikipedia, søk, nettleser, oppgradering, innstillinger, FM-sender (kan brukes til å overføre lydbok til bilradio) og Adobe Reader for lesing av PDF-filer.

De to øverste feltene er helt greie. Om man trykker på digikortet kommer man til en ny side der man enten kan sette igang med lesingen eller overføre boken fra digikortet til biblioteket. Dette en svært enkelt, men jeg er usikker på hvor mange ganger man kan kopiere et digikort.

Bibliotektet har oversikt over de bøkene man evt. har lagt til enten ved kjøp online, eller overført fra digikort. Ved trykk på en boktittel åpner boken umiddelbart. Det er tre bøker på åpningsskjermen, for å finne resten må man gå til “vis alle” og få oversikt der.

Butikken er vel kanskje denne leseplatens svakeste side. Det er enkelt å handle, men man må legge inn kredittkortinformasjonen en gang, og så lagres den, uten at det gjøres oppmerksom på dette, og uten at man får anledning til å reservere seg. Det vil si at hvem som helst som har platen kan kjøpe bøker uten begrensninger. Noe jeg ikke synes er veldig heldig.  Når man så har bestemt seg for en bok får man spørsmål om man vil kjøpe den. Så er kjøpet gjennomført, og man går til biblioteket for å finne boken, som så må lastes ned. Diverse feilmeldinger underveis inngir ikke tillit til systemet, og jeg opplever nedlastingen som svært treg. Ikke akkurat opp til gullstandarden for nettbokhandler, nemlig Amazon sin Kindle store. Det inngir heller ikke tillit at kvitteringen man får fra bokhandelen er fra en gmail.com adresse. Egentlig burde det vel være helt greit, mange bedrifter og institusjoner har tatt i bruk gmail som løsning, men da har de som regel en egen institusjonsadresse. Litt pirkete kanskje, men det er med på å skape et litt lite profesjonelt inntrykk.

Den største overraskelsen var at man kan lagre ebøker uten DRM på magnetkortet. Ved hjelp av ebokadministasjonsprogrammet Calibre kunne jeg enkelt overføre en bok både til lesebrettets eget minne, og til det digikortet jeg hadde stående i lesebrettet. Det vil si en ekstra side av digikortets funkjsonalitet.

Totalinntrykket er ikke overveldende positivt. Kibano er treigere og har mindre intuitive prosesser enn andre lesebrett. Digikortløsningen er enkel, men om man først går inn i en bokhandel for å kjøpe et digikort, hvorfor ikke kjøpe en papirbok? Jeg tror ikke jeg ville basert mitt lesebrettkjøp på at andre kan gi meg en fysisk ebok som gave, eller at jeg kan låne bort digikort til andre.

Det gjenstår å se hvor populær Kibano blir. Jeg spurte den lokale Libris-bokhandelen hvor mange Kibano de hadde solgt, og det hadde faktisk solgt 7 stykker i løpet av de to siste ukene av desember 2011. Det vil si at det i utgangspunktet kommer til å være en liten etterspørsel etter ebøker på digikort i vår kommune. Et kjapt regnestykke viser at 7 Kibano fordelt på 14.000 innbyggere blir  0,5 promille. Skulle dette ekstrapoleres til den norske befolkning er det nå 2.500 kibano lesebrett rundt om i befolkningen. Ikke akkurat overveldende og ikke nok til å starte noe stort skred. Det kan jo tenkes at Kibano har solgt vesentlig bedre andre steder. Jeg ser at den er utsolgt i Norli og Libris sin nettbutikk, men at det fremdeles er mulig å kjøpe i bokhandlene. Det står ca. 10 stykker i Libris i Knarvik om noen føler behovet.

 

 

 

Om å bevare ebøker

For to år siden ga Samlaget ut boken Veslebror ser deg av forfatteren Cory Doctorow. Cory har den svært hyggelige innstillingen at alle tekstene han skriver også gis ut som ebøker under en creative commons lisens som gjør at alle som ønsker det kan laste ned og lese bøkene gratis. Dette ser i og for seg ikke ut til å ha skadet salget av bøkene hans, og han har garantert skaffet seg svært mange lesere på denne måten.

Samlaget, ved forlagsredaktør Ragnfrid Trohaug, var svært modige og på oppfordring fra Cory ga de samtidig ut både papirboken for salg i bokhandler og en gratis ebok. Eboken var ikke like tilgjengelig som Corys bøker vanligvis er. Man måtte laste ned en del og sende en epost til forlage for å få resten av boka. Fullt forståelig at de ønsket å få en oversikt over interessen. Nervøsiteten i den norske bokbransjen rundt ebøker er stor og man ønsket nok å sikre seg. Jeg aner ikke hvor stort salget var i Norge, eller hvor stor nedlastingen var, men uansett var det et interessant forsøk fra Samlaget sin side.

Så kommer den litt triste delen av denne historien. Da boken kom ut fikk den et nettsted, en blogg, som skulle engasjere brukerne. Der kunne man også laste ned første del av boka. Veslebrorserdeg.com er i dag domene-nappet av en domenepirat, og går til en svært tvilsom blogg med lenker til porno etc. Ganske ubehagelig for Samlaget, men det ser ikke ut til at oppmerksomheten der i gården er rettet mot fjorårets bøker.

Så nå er det ikke lenger mulig å laste ned eboken fra et offisiellt Samlag-eid domene. Eboka er borte for alle som måtte ønske å enkelt laste den ned. Dette er såvidt jeg vet den første ungdomseboka på nynorsk fra et etablert norsk forlag. Derfor er det også et stykke forlags- og bokhistorie vi snakker om her. Det har altså forsvunnet. Jeg er så heldig å ha hele ebokfilen (PDF) og har nå lagt den ut på denne bloggen. Men dette er heller ikke en permanent løsning, og selvfølgelig burde denne boka ligge i Nasjonalbibliotekets Bokhylla.no, eller på andre måter bli tatt vare på i et langsiktig perspektiv. Om  tid og krefter tillater vil jeg og prøve å konvertere boken til epub-format som er mer leseplatevennlig.

Her ser vi konturene av framtidens bokbransje og problemstillinger som angår bibliotek. Hvem skal ta vare på de “tapte” ebokfilene? Hvem skal konvertere når formatene blir fornyet og gammel leseteknologi faller fra? Nasjonalbiblioteket er et selvsagt svar på alle disse spørsmålene. Det gjenstår bare et spørsmål, hvem skal formidle disse “tapte” bøkene? Dette er ikke en oppgave Nasjonalbiblioteket virker ivrig til å ta, og vi har jo faktisk institusjoner i hver eneste kommune her i landet som kan ta denne jobben. OM materialet som skal formidles er tilgjengelig over en lenger periode enn to år.

 

Ebøker i bibliotek – et lite skritt videre

Norsk Bibliotekforenings utvalg for ebøker har lagt fram et forslag til prinsipper for ebøker i bibliotek. Dette initiativet applauderer jeg på det sterkeste. Endelig har vi et grunnlag for en diskusjon med bokbransjen. Prinsippene:

  1. Ingen forskjeller mellom utvalget som er til salgs og utvalget som er til låns. Ebøker ment for allmennmarkedet kan også kjøpes inn av bibliotek.
  2. Ingen karantenetid. Når e-boka er til salgs skal den også kunne lånes ut.
  3. Valgfrihet. Bibliotekene må få selv få prioritere hvilke bøker de ønsker å tilby sine lånere.
  4. Plattformuavhengighet. Ebøkene som bibliotekene tilbyr må etterstrebe å kunne leses på så mange tilgjengelige plattformer som mulig.
  5. Biblioteket skal tilfredsstille bokbransjens standardkrav til kopibeskyttelse.
  6. Ebøker som er innkjøpt i perioden bokavtalen gjelder må kunne lånes ut til en låner av gangen et ubegrenset antall ganger.

NBFs utvalg for ebøker i bibliotek, Oslo, september 2011

For mange i bibioteksektoren kan nok dette føles som selvfølgeligheter, men om man ser seg rundt i Norsk bokbransje og i den store verden, så ser man tydelig at disse prinsippene er under kraftig press. Nå sist fra Amazon sitt forsøk på å starte et abonnementsbibliotek inspirert av Spotify sin forretningsmodell.

Jeg venter i spenning på reaksjonene i bokbransjen på disse prinsippene.

iPad i biblioteket

Lindås bibliotek er et veldig spennende sted å jobbe nå for tiden. Biblioteksjef Marit Gro Berge leder prosjektet Det skrankelause bibliotek og har fokus på litteraturformidling og et bibliotek som møter brukerne på en ny og mer inkluderende måte. I den forbindelse har jeg fått jobben med å finne teknologi som kan støtte opp under prosjektet.

Vi valgte å gi alle som jobbet mot publikum i biblioteket, bibliotekarer og andre, en iPad hver og fokusere på at de ansatte skal være online og tilgjengelige uansett hvor de er i lokalet.

– Frittgående bibliotekarer
Hovedtanken bak å gi alle som jobber ute i biblioteket iPad var at vi ønsket å være mer “frittgående” og slippe være låst til skranken for å ha tilgang på vårt viktigste verktøy, søk i katalogen og på nettet generelt. I motsetning til bærbare PCer så lar en tavlePC av typen iPad seg holde og bruke uten at det blir klumpete og vanskelig. Takket være trådløst nettverk i hele bibliotekrommet har vi alltid tilgang uansett hvor vi er. Vi ønsket også å berede grunnen for lesing av ebøker blant personalet i biblioteket. Vi ønsket erfaring både med leseopplevelsen og det tekniske med installering og nedlasting. iPad er den mest utbredte platformen for ebøker av multifunksjontavlemaskiner.

– Valg av teknisk løsning – iPad2
Vi valgte iPad2 ut fra en serie med vurderinger. Den første var rett og slett hvilken type maskinvare som passet best til å være med rundt i biblioteket. BærparePCer med tastatur, inkludert nettbøker, ble droppet pga at de i liten grad er mulige å bruke uten å sette seg ned eller ha en flate å sette maskinen på. Når vi først hadde kommet fram til at tavlePCer var løsningen hadde vi valget mellom iPad, Androidbaserte tavlePCer som GalaxyPad og windowsbaserte maskiner som Fujitsu Stylistic. Ettersom jeg har prøvd ut alle tre typer på min forrige arbeidsplass kunne jeg uttale meg om fordeler og ulemper med alle tre. Først eleminerte vi windowsbaserte maskiner som for kompliserte i forhold til behovet og at de var mindre egnet som eboklesere. Så sto det mellom iPad2 og GalaxyTab. Vi ønsket et operativsystem som var trygt og ga personale med mindre erfaring med teknologi muligheten til å prøve seg uten form høye krav om teknisk kunnskap. Jeg mener at Apples iOS leverer dette. For folk med ønske om høyere teknisk kontroll vil kanskje Android være et bedre valg. Den høyeste terskelen var at hver enkelt måtte installere iTunes privat på egen PC og selv opprette konto og legge inn personlig- og kredittkortinformasjon. Vi diskuterte dette på forhånd og det var ingen motstand mot dette. I andre institusjoner kan man enten finne andre løsninger, eller velge f.eks. Android. Vi har og valgt å holde iPad’ene helt utenfor det kommunale nettverket. Disse maskinene logges kun på det åpne trådløse nettverket på biblioteket.

– Installering og opplæring
Vi fikk maskinene første uke i august og har brukt tiden på å lære opp de ansatte i bruk og valg av applikasjoner (apps) vi mener passer best til vår bruk. I første omgang har vi konsentrert oss om å finne nettsider vi trenger å ha rask tilgang til og legge disse som ikoner på hjemmeskjermen. Vi har også begynt å se på ebokapplikasjoner og har lagt inn gratis PDF-baserte bøker i iBooks for å få erfaring med det. Vi startet med Det Leservennlige bibliotek som er utgitt av Nasjonalbiblioteket.

– Praktisk erfaring så langt
Jeg har hatt med meg iPad på to informasjonsvakter til nå. Det har fungert over all forventning. Noen av de som kommer inn på biblioteket tar det tydligvis som en selvfølge at bibliotekaren har informasjonen klar på armen uansett hvor han er i biblioteket, mens andre (spesielt yngre) synes det er kult og kommenterer positivt om at dette var kult. Det har vært befriende å vandre rundt for å finne litteratur og hele tiden ha katalogen tilgjengelig, kunne følge spor og justere underveis, og ikke minst innhente informasjon om tema som ikke er dekket i vår egen samling.
Mange av de ansatte er fortsatt på utprøvingsstadiet når det gjelder å bruke iPad’en mens de er ute i bibliotekrommet, men alle er positive og jobber med opplæring og utprøving. Jeg har vært overrasket over hvor godt egnet iPad har vært i forhold til de behovene jeg opplever som mest tydelige i referansearbeidet.

– Veien videre
Neste steg blir å finne nyttige applikasjoner. Allerede har vi oppdaget at Google Maps er ypperlig til å vise veien når folk kommer for å spørre om hvor institusjoner og adresser er i nærområdet.
Jeg ser og at vi kan bruke iPad’ene aktivt når vi skal formidle ebøker når det engang måtte komme. Da kan vi iallefall vise fram bøkene til de nysgjerrige.
Vi skal ogå skifte biblioteksystem i oktober, fra Aleph til Mikromarc 3. Dette ser vi på som en mulighet til å tilpasse katalogen til mer tavle-vennlig format. Håper vi får en god dialog med BibITS om dette.

Konklusjonen etter to uker er utelukkende positive. Det eneste ankepunktet man godt kan ha til iPad er at hver maskin blir knyttet til en ansatt om man ikke kan opprette institusjonelle kontoer på iTunes. Jeg ser egentlig positivt på dette ettersom det gir de ansatte et sterkere eierforhold til maskinene.

Ebøker i bibliotek – på tide å starte?

Biblioteksentralen venter med å lansere BS-weblån til de kan fylle tilbudet med bøker fra norske forlag og bokskya. Det er en fullt forståelig vurdering, men jeg lurer på om Biblioteksentralen burde tenke om. En av grunnene til at ebøker har blitt en suksess i den engelskspråklige verden er at det finnes veldig mye gratis materiale som en leser kan fylle sitt ebokleseapparat med og dermed få mulighet til å prøve ut uten å risikere så veldig mye. Veien fra å venne seg til å lese på skjerm til å kjøpe ebøker er deretter ganske kort.

For bibliotek tror jeg det på mange måter vil være på samme måte. Om norske bibliotek skal satse på BS-weblån, men må betale full pris fra første ord kan det bli en forsiktig og nølende start for det som skal bli den norske bibliotekebokeventyret.  Hva med å fylle BS-weblån med gratis bøker? Det er nok å ta av. Prosjekt Runeberg og Bokhylla.no er fulle av eldre tekster det er mulig å bruke.

Kjære Biblioteksentralen. Lag en prøveløsning med mulighet til å laste ned ebøker og prøve ut i biblioteket. Da blir det en lavere terskel for bibliotekene å ta det i bruk og det blir lettere å eksperimentere og skaffe seg erfaringern for bibliotekansatte rundt om i landet.

Bokskya er lansert

Bokskya-logo
Dagen har vært full av Bokskya, på twitter, i nettaviser og blogger. Selve lanseringen har vel ikke imponert om man skal tro twitter.

I stedet for å kaste meg over det allerede slaktede viltet, skal jeg se litt på hva som kunne vært gjort anderledes, spesielt om jeg tar på meg bibliotekarbrillene.

For det første ville jeg ikke lansert Bokskya som egen tjeneste/nettsted i det hele tatt. Jeg ville istedet lansert en håndfull nettbokhandler med en felles lagringsløsning. Bokskya er så og si uinteressant før man har kjøpt en ebok og ønsker å lese den.

Det andre er at jeg som kunde bør kunne registrere meg i bokskya i nettbokhandelen, helst så sømløst som mulig, uten å måtte gå omveien om nettstedet www.bokskya.no for så å gå til nettbokhandelen igjen.

Den viktigste tingen jeg ville gjort anderledes er at jeg ville ha rekruttert litteraturens fotfolk, bibliotekarene, lang tid i forveien. Jeg ville ha smørt bibliotekene med gratis leseplater, smakebiter på ebøker, aktiv annonsering og omtale i bibliotekpressen, og ikke minst møtt opp på hver eneste bibliotekarsamling, enten det er biblioteksjefmøter, konferanser som UNG 3.0 eller årsmøter i de mange bibliotekforeningene rundt om i landet. Jeg ville godsnakket med alle, tilbudt opplæring og gjort bibliotekene til rekrutteringssentraler for eboklesere. Først når du har en kritisk masse av lesende mennesker som vil akseptere og kjøpe ebøker kan du regne med å få et fungerende marked. Det er det bare bibliotekene som kan levere. Og da tror jeg ikke at prisen ville spilt en så stor rolle, og ikke minst ville man ha en et vennlig brukergrensesnitt i hver eneste kommune i landet som kunne hjelpe til med tekniske problemer for de som synes dette ble vanskelig (og det gjorde jo tydligvis de fleste). Eirik Newth påtalte at det som manglet var en ebokevangelist, det tror jeg han har helt rett i, og forlagsbransjen kunne ha hatt over 400 evangelister over hele landet om det hadde spilt kortene sine rett istedet for å gå i strupen på bibliotekene.

Og ikke minst, jeg ville ha lansert en bibliotekløsning samtidig med bokhandelløsningen. Det ville senket terskelen for å lese ebøker betraktelig, gitt folk mulighet til å prøve uten å investere større summer. Spesielt om biblioteket også låner ut leseplater.

Slik saken med bokskya og ebokhandlene står nå er vel det mest sannsynlige utfallet at det blir svært lite salg av norske ebøker og forlagsbransjen kan derfor toe sine hender og si “hva var det vi sa.” Jeg ønsker dem lykke til, men tror ikke på noen stor forbedring av situasjonen før de endrer holdning til bibliotek og det bokelskende og bokkjøpende publikum.

P.S. Om man ønsker å selge bøker i Bergen, byen som ikke har det språklige hunnkjønn, bør man droppe merkenavn med a-ending. Jeg spår dårlig salg i vestlandets hovedstad i tiden framover. Men selvfølgelig, her i byen blir den nok hetende Bokskyen uansett.

Ny rapport om ebøker fra kulturrådet

Morten Harry Olsen har skrevet en ny rapport om ebøker (OBS! PDF) for kulturrådet som i stor grad speiler utviklingen siden siste rapport i 2009. Denne rapporten tar i større grad opp bibliotekenes rolle og den har tydligvis blitt langt viktigere enn tidligere antatt. Jeg applauderer Morten Harry Olsen sine konklusjoner om usikkerheten rundt den digitale verdikjeden og behovet for mer kunnskap. Denne kunnskapen må komme fra praktiske erfaringer og det ser ut til at kulturrådet kan spille en sentral rolle i å få det på plass.

Vi har intet å frykte…

Redaktøren i Bok og Bibliotek beskriver den økende usikkerheten som tydligvis brer om seg i norsk bilbiotekvesen på grunn av ebøkene. Jeg lurer nå litt på den virkelighetsbeskrivelsen. De fleste bibliotekarer jeg kommer i kontakt med er nysgjerrige og interesserte, langt mer enn den jevne borger i Norge. Når ebøkene nå endelig kommer i salg vil jeg vedde på at en stor del av dem blir solgt til nettopp bibliotekarer. Det er også stor forskjell på folkebibliotek og fagbibliotek. For de fleste folkebibliotek er ebøker til en viss grad fortsatt oppfattet som noe nytt og ukjent, mens det i fagbibliotekene har blitt formidlet ebøker i mange år allerede ogbibliotekarene og brukerene er komfortable med og bruker ebøker som en integrert del av hverdagen.

Om vi ser på fenomenet ebøker så oppdager vi ganske raskt at det ikke er et fenomen. Det er for forlagsbransjen ebøker er et fenomen. For bibliotek er det som det har vært de siste 3000 år, “business as usual”

Er innføringen av ebøker som tilbud vesentlig anderledes enn andre overganger i format? Bibliotekene har kommet gjennom skifter; fra leirtavler til papyrus, papyrusruller til codex, og alle nye formater som har dukket opp i historiens gang. Bibliotekene har tatt tak i hvert eneste skifte, organisert, gjort tilgjengelig og formidlet. Til forlagenes og forfatternes store overraskelse og glede. For hvor hadde norske forfattere og norsk forlagsbransje vært uten bibliotek? Muligens et sted med langt færre lesere og langt mindre inntekter? Statsstøtte eller ikke statsstøtte, norske forlag og forfattere er avhengige av bibliotekene for å nå lesere.

Om folkebibliotekene (og spesielt Biblioteksentralen) slutter å dilte etter forlagenes fryktperspektiv på ebøker og heller setter seg ned og ser på hva ebøker er og hvordan de best mulig kan integreres i bibliotekets tjenester, da tror jeg vi kommer langt.

Og vi er så heldige at vi ikke behøver å vente på forlagenes etterlengtede boksky eller digitalbok.no´s hyggelige, men lille, soloutspill. Vi kan sette igang idag, av den enkle grunn at det finnes en stor mengde uorganisert, ikke-vurdert og veldig spennende litteratur på internett. Alt fra hypertekster til tradisjonelle bøker og  berikede multimedieopplevelser.

Deichmanske bibliotek har allerede tatt tak i dette med det flotte Reaktorprosjektet. Her har man invitert skapende ungdom til å selv bidra til biblioteket og samtidig få en arena for både sosial aktivitet rundt skaping og en formidlingskanal. Det finnes mange andre lignende tiltak, alt fra Skrivebua, nyskapende og langt forut for sin tid fra Nordland fylkesbibliotek, til mindre og lokale prosjekt. Felles for de alle var at de åpnet opp biblioteket for kreativitet og skapende aktivitet.

Men folkebibliotekets oppgave tar ikke slutt ved bibliotekets egne servere eller dørterskel. Vi må ut og lete, finne de små og geniale uttrykkene som finns der ute, enten det er blogger eller små dikt. Jeg har ikke ambisjonen om å lage en altomfattende katalogisering av nettet, det toget har gått, men jeg ser på bibliotekarer som talentspeidere og de eneste som har i sitt mandat å faktisk oppsøke kulturelle uttrykk for å samle, organisere og formidle. Den jobben tar ikke slutt med det første og blir stadig viktigere i en æra da frivillig, gratis produksjon av kulturelle uttrykk aldri har vært større.

Drit i forlagene, de har jeg gitt opp for lenge siden. En såkalt kulturell aktør som fokuserer på sine kunder som potensielle forbrytere har lite å hente av respekt fra de samme kundene. Å bryte ned et forhold mellom produsent og konsument som har tatt hundrevis av år å bygge opp er det største feilsteget denne bransjen gjør. For å sitere fra ebokkonferansen Fra trykt til utrykt: “Det eneste vi frykter er piratkopiering”

Om det stemmer kunne forlaga ha vært på lufta med norske ebøker for ti år siden! Det er de ikke! Kundene kommer ikke til å vise større tillit til forlagene  enn de viser tillit til kundene.

For bibliotekene er det bare en ting å si: vi har intet å frykte uten frykten selv. Sett igang og finn gullet på nettet og gjør det til deres eget. Formidle det som blir skapt av framtidens Ibsen og Skram, Sandemo og Loe.

Ebok igjen…

Nå har endelig nyheten om Bokskyen kommet til datapressen. Det første oppslaget jeg har sett kom idag i Digi.no. Det er jo et lite skritt i riktig retning, men jeg har hørt det samme så mange ganger før at skepsisen sitter godt festet i ryggmargen. Jeg tror det når jeg ser det. Bokskyen i seg selv ser ut til å være en god ide og jeg er spent på hvordan det vil fungere i min ebokhverdag. Men bokbransjen begynner å få hastverk. Google har lansert Google eBooks, en tjeneste som ser ut til å gjøre det samme som Bokskyen, men med Googles enorme merkevare i ryggen. Hvorfor skal jeg lagre bøkene mine hos Norsk bokbransje heller enn hos Google? Nå får Google nesten et halvt års forsprang på Bokskyen, så får vi se hvordan utviklingen vil gå.

Det mest positive med utviklingen akkurat nå er at det går mot dingseuavhengighet (med unntak av Apple) og man kan lese samme bok på alle leseapparater og skjermer man omgir seg med i hverdagen.

Jeg ser fram til våren og avsløringen av den norske bokskyen, men holder ikke pusten og kommer nok til å bruke Google Ebooks i mellomtiden.

Og nå som katten er ute av sekken. Hvor blir det av informasjon om Bokskyen? Jeg må lenke til en intetsigende side på Den Norske Bokdatabasen som skal stå bak dette, men litt kan de vel skrive på egne nettsider?

Fra trykt til utrygt – den store norske ebokkonferansen

Den store Norske Ebokkonferansen (direkte strøm fra konferansen) er vel den beste betegnelsen på to dager i november i Drammen. Buskerud har blitt fylket der ting skjer, og Drammen er hovedkvarteret for et av de mest kreative miljøene innenfor bibliotekutvikling i landet idag.
Nå arrangerer de konferansen fra Trykt til Utrygt som inviterer til den store samtalen om ebøker i Norge. Og samtale har det virkelig blitt. Dette er den første konferansen jeg har vært på hvor alle aktørene på litteraturfeltet er representert, forfattere, bibliotekarer, forleggere og leverandører av tekniske tjenester. Dette skaper en helt annen atomsfære enn jeg er vant til å møte når et bibliotek arrangerer seminar. Det er oppkvikkende og spennende å høre meninger og skarpe tanker fra så mange hold.

Fra Trykt til Utrykt - den store norske ebokkonferansen. Lisens: CC Buskerud fylkesbibliotek

Programmet er godt sammensatt med alle aktører untatt leserne godt representert. Timingen er også svært passende, dagen før konferansen lanserte CappelenDamm både sin nye nettbutikk for ebøker, digitalbok.no, og kanskje viktigst, prismodellen for ebøker som ligger langt under det resten av forlagsbransjen har hevdet var et riktig prisnivå for ebøker. At det er sterke konflikter i forlagsbransjen kom også godt fram under diskusjonen mellom Arve Juritzen fra Juritzen forlag og Kari Spjeldnæs fra Aschehoug forlag. Diskusjonen hadde høy temperatur, men frontlinjen går der den har gått hele tiden, og, lik vestfronten i 1916, det var liten bevegelse og åpenhet å spore. For bibliotekfolk er det kanskje viktigst at den største enigheten, som nesten var rørende sett i lys av resten av diskusjone, at bibliotek må holdes langt unna ebøker i dagens situasjon. Juritzen sa det sterkest: Det er ikke noe problem, for bibliotek får ikke ebøker slik det står idag. Spjeldnæs var forsiktigere i formuleringene, men konklusjonen var den samme. De er begge redde for at ebøker fra bibliotek vil undergrave salget av ebøker. Og det var vel egentlig visa fra både forfattere og forleggere hele dagen. Bibliotek er skumle, de kan kannibalisere salget av ebøker.

Bilde fra debatt mellom Arve Juritzen og Kari Spjeldnæs. Lisens: CC Buskerud fylkesbibliotek

Dagen innholdt også en mer teknisk del, og her var den største overraskelsen skjult. I tillegg til å få presentert Bokhylla.no og weblån fra Biblioteksentralen kom Edmund Austigard, administrerende direktør i bokdatabasen, med noen nye og interessante glimt inn i planene til bokdatabasen. Begrepet bokskyen kom plutselig på alles lepper. Bokskyen er bokdatabasens verktøy for å slå både Apples iBooks og Amazons Kindle i brukervennlighet og platformuavhengighet. Austigard lovet at med bokskyen ville de bøkene du kjøper fra bokdatabasen alltid være tilgjengelig på alle leseplatformer du måtte ønske. Bøkene lagres i et personlig bibliotek som er tilgjengelig på nettet og hvor du kan laste ned til ethvert leseapparad du måtte ønske. Det vil altså være slutt på at du mister ebøkene når apparatene går i bakken eller blir utdatert. Kindle har allerede dette, men det er låst til Amazon sin platform. Bokskyen ser ut til å bli mer åpen, og ikke minst, ser det ut til at det vil være plass til bibliotekenes tilbud inne i bokskyen. Lansering av bokskyen ser ut til å bli på vårparten. Jeg for min del venter i spenning og håper å høre mer og lære mer i månedene som kommer.

Dessverre ser det ut til at forlagsbransjen tviholder på DRM som en nødvendig del av tilbudet om ebøker. Thomas Gramstad fra Elektronisk Forpost Norge (EFN) kalte det en kollektiv psykose og oppfordret forlagsbransjen til åpenhet for nye løsninger på kompensasjon for åndsverk. Problemet er nok at dette vil i større grad berøre forfatterne enn forlagene. Og der har vi kanskje eboksakens kjerne. Forlagene er i ferd med å miste sin definisjonsmakt.