Category: Bibliotekutredningen

Darienuttalelsene

I lys av dagens uttalelse fra FrPs nestleder Per Sandberg og forslaget til FrPs program i NRKs kulturnytt blir det viktig å tenke på hva bibliotekets egentlige funksjon og ansvar er. Dette har noen bibliotekarer fra USA og Australia satt seg ned og tenkt gode tanker om.

Noen ganger dukker det opp uttalelser og tanker som senere blir sett på som tidsskiller.  Vi oppdager den monumentale betydningen lenge etter  selvfølgelig, men av og til får man følelsen av at dette er stort med en gang. Denne følelsen har jeg akkurat nå når jeg leser The Darien Statements som er resultatet av en idedugnad mellom tre bibliotekfolk jeg respekterer svært høyt  Kathryn Greenhill fra Australia,  John Blyberg og Cindy Trainor. Disse tre satte seg ned og tok opp de store spørsmålene, hva er meningen med biblioteket, hvorfor har vi bibliotek og hvordan skal bibliotek møte framtiden? Resultatet var altså Darienuttalelsene. De er utgitt under en CC-lisens. Og jeg synes disse uttalelsene er så viktige og er et så utrolig godt grunnlag for en diskusjon om bibliotek, som nå pågår her i Norge , at jeg har satt igang med en oversettelse. De som mener jeg har oversatt feil får gjerne kommentere eller lage sine egne oversettelser:-)

The Darien Statements – Norsk versjon

Bibliotekets formål er å bevare sivilisasjonens integritet

Biblioteket har en moralsk forpliktelse til å opprettholde sitt formål til tross for sosial, økonomisk, miljømessige eller politisk påvirkning. Bibliotekts formål vil aldri endre seg.

Biblioteket er uendelig i sin evne til å holde, koble og formidle kunnskap; bibliotekarer er menneskelige og kortvarige, derfor må vi arbeide sammen for å sikre at biblioteket består.

Individuelle bibliotek tjener formålet til sin organisasjon og styrende organ, men bibliotekes formål  har forrang om det oppstår en konflikt mellom de to.

Hvorfor vi gjør ting vil ikke endre seg, men hvordan vi gjør dem vil.

En klar forståelse av bibliotekets formål, rolle og bibliotekarenes rolle er nødvendig for å bevare biblioteket.

Biblioteket

Gir anledning til personlig opplysning

Oppmuntrer til kjærlighet til læring

Gjør folk i stand til å utføre sine plikter i sivilsamfunnet

Legger til rette for menneskelige koblinger

Ivaretar og stiller materiale til disposisjon

Inspirerer og viderefører håp

Bibliotekarer

Er bibliotekets forvalter

Kobler mennsker med riktig informasjon

Hjelper folk til å skape egne menneske- og informasjonsnettverk

Velger, organiserer og legger til rette for å skape innhold

Beskytter tilgang til innhold og bevarer friheten til informasjonstilgang og uttrykk

Forutser, identifiserer og møter behovene i bibliotekets virkeområde

Å bevare biblioteket

Arbeidsmetodene våre må raskt endres for å møte den enorme virkningen informasjonsteknologien har på mennsekelig kontakt og formidling og forbruk av kunnskap.

Om biblioteket skal oppfylle formålet i framtiden må bibliotekarer forplikte seg til en kultur for evig endring i arbeidsmåter og metoder, akseptere risiko og usikkerhet som nøkkelbegreper i profesjonen og ha service rettet mot brukerene som den mest verdifulle retningsnor.

Som bibliotekarer må vi:

Fremme åpenhet, medmenneskelighet og gjennomsiktighet mellom bibliotekarer og brukere

Eliminere terskler som hindrer samarbeid mellom bibliotek og andre personer, institusjoner og enheter i og utenfor biblioteket.

Velge klokt hva vi må slutte å gjøre.

Bevare og fostre koblingene mellom brukerene og biblioteket.

Bruke distribuert ekspertise til å lære og bruke nye redksap for å skape en mer robust vei mot kunnskap.

Engasjere i aktivisme på vegne av biblitoeket om intergriteten er truet utenfra.

Bare fremme prosedyrer om de viser bibliotekarer eller brukere veien mot høy standard.Identifisere og implementere de mest menneskevennlige og effektive metoder, verktøy, standarder og praksis.

Ta i bruk teknologi som holder data åpne og frie, forlate teknologi som som ikke gjør det.

Være villige og ha ekspertisen til å gjøre radikale endringer ofte

Ansette de beste og la dem gjøre jobben sin. Fjerne ansatte som ikke vil eller kan.

Stole på hverandre og stole på brukerene

Vi har tro på at innbyggerene i våre samfunn vil fortsette å oppfylle sitt samfunnsansvar ved å bevare biblioteket.

Oversatt av Thomas Brevik – CC-lisens

På tide å brette opp ermene

Etter den sure skuffelsen kommer den søte kreativiteten.

Bibliotekmeldingen er her. En første gjennomlesning var overveldende og full av spørsmålstegn og ikke minst skuffelse. Buen hadde blitt spent så høyt, Giske hadde lovet så mye, diskusjonene hadde skapt så store forventninger at det var umulig å ikke bli skuffa. Så kom meldingen, og setningen

“Det er i alle høve ein føresetnad at dei mål, strategiar og tiltak som det vert gjort framlegg om i denne meldinga, skal kunne dekkjast innanfor dei gjeldande budsjettrammer.”

landet som en våt klut over alle som forventet at nå skulle Giske trå til som han hadde gjort for filmen, rocken og andre.  “Det er jo ikke i stortingsmeldingene at pengene kommer, de kommer i budsjettene”  har jeg hørt diverse steder i helgen. Samtidig så er det lite trolig at Giske ville klart å holde tett om midler som kom om han hadde noen planer for et pengedryss. Kanskje er meningen i Kulturdepartementet at bibliotekene faktisk har nok midler og at vi bruker dem for dårlig? Det er vanskelig å være enig med det standpunktet når vi ser til våre nordiske naboland. Så den er jeg ikke med på. Norske bibliotek er underfinansiert og må få mer. En stortingsmelding som IKKE berører dette emnet og skisserer løsninger på denne helt grunnleggende problemstillingen er ikke mye verdt som arbeidsredskap for en framtidig bibliotekutvikling.

MEN dette er meldingen vi får og da får vi bruke den etter beste evne.  Jeg tror det er deler av meldingen som gjør det mulig å gjøre noe som er bra for norske bibliotek og som kan bringe oss framover. Så får resten av meldingen vente på andre krefter, utredningner og penger som sannsynligvis ikke kommer.

Innkjøpsordning for e-bøker – dette er et viktig tiltak av flere grunner. Med en slik ordning må man finne løsninger som idag ikke eksisterer på distribusjons og formidlingsfronten. Modellen som en innkjøpsordning for e-bøker velger vil bli førende for hvordan bibliotek formidler e-bøker i nær framtid. Jeg håper at det vil bli gjort et grundig arbeid, at man har fleksibilitet og endringsvilje innarbeidet i løsningen, og at bibliotekene får et ord med i laget når ordningen skal etableres.  Denne ordningen vil også være en  fot inn i døra på folkebibliotekene når det gjelder e-bøker. Her MÅ bibliotekene forholde seg til e-bøker enten de vil eller ikke.  Jeg ser nå bort fra at prinisipielt sett så kan en innkjøpsordning for e-bøker hoppe bukk over bibliotekene og tilby litteraturen direkte til brukerene. Kanskje administrert av nasjonalbiblioteket, men uten at folkebibliotekene blir sett på som et relevant formidlingsledd.  Bøkene vil jo være tilgjengelig også på biblioteket på datamaskiner etc. Fra et brukerståsted er det vel ønskelig, men for forlagsbransjen vil man kanskje heller insistere på at man MÅ være fysisk på et bibliotek for å få laste ned/lese en kulturfondebok.

Modellbibliotek – Dette er noe jeg har ivret for i mange år. Å gjøre noen bibliotek til modeller for andre har sine sterke og svake sider. Den svakeste er nok at utvelgelsen og tidshorisonten lett kommer i utakt med samtiden. Idag velger vi våre modellbibliotek etter fotavtrykkprinsippet. Dit mange går er det verdt å gå. For noen år siden ville alle til Tønsberg, idag er det Papirbredden i Drammen alle vil til og i morgen ligger nok Tromsø bibliotek godt an på folkebiblioteksiden. Fagbibliotekene reiser ofte litt ut av landet, men både BI og nye bibliotek på universitetene får sine skarer av turister.  Så utvelgelsen av modellbibliotek må være fleksibel og skiftende.

Så kan vi se på de sterke sidene ved en slik ordning.  Det kan gi støtte til enda bedre utvikling ved de utvalgte bibliotek. Om man organiserer hospitantstillinger ved modellbibliotekene, eller gjestebibliotekarordninger, slik at folk fra andre bibliotek kan være en del av organisasjonen og forhåpentligvis ta med seg både gode ideer og endringskultur tilbake til sitt bibliotek så vil mye være gjort. Det MÅ følge midler/ressurser med en slik ordning slik det gjør for universiteter og forskningssentre. 

Resten av utfordringene finner jeg utenfor bibliotekmeldinga og forholder meg heller til diskusjonen på NRKBeta og andre steder hvor medier, informasjon og bruk blir diskutert av kompetente fagfolk utenfor biblioteket.

Ebokinnkjøpsordning

Fra talerstolen på åpningen av Biblioteklederkonferansen sa statssekretær Wegard Harsvik fra Kulturdepartementet at departemenet vil starte et prøveprosjekt med en innkjøpsordning for e-bøker. Det var selvsagt svært hyggelig å høre at departementet tar e-bøker på alvor, men samtidig dukker det opp en god del spørsmål, og det er selvsagt disse et prøveprosjekt skal besvare.

Et av de store spørsmålene er selvsagt om dette er mulig slik innkjøpsordningen er lagt opp idag. Med e-bøker er det ikke mulig å køpe inn 1500 eksemplarer og så distribuere disse til landes folkebibliotek. Hvordan skal vi f.eks. takle formatjungelen, leseplatefloraen og mangelen på vidt aksepterte standarder? Hva er en e-bok? Rent tekst, tekst og bilder, tekst og lyd, tekst og video, ren lyd, hyperlenker? Nok en sak for ELINOR?

Redd filialer?

Overskriften til denne posten skulle iallefall ha en dobbel betydning. Jeg har lenge ønsket å kommentere ABM-utviklings bibliotekutredning Bibliotekreform 2014 og har gjort mange forsøk på altomfattende oppsummeringer. Til nå har jeg kommet på alt for mange innganger og mulige vinklinger som både spriker og er til tider motstridende, så nå vil jeg heller prøve å skrive litt om hovedinntrykkene mine og heller kommentere enkelttiltak og saker senere.

Mitt første inntrykk etter å ha lest både del 1 og del 2 er at dette er en bibliotekutredning av, for og med bibliotekarer. Utredningen besvarer og omfavner veldig mange av de utfordringene som har fulgt norsk bibliotekvesen de 18 år jeg har vært bibliotekar. Her er mange viktige fanesaker fra de siste tiårene hevet opp og tiltakene er i stor grad rettet mot å løse strukturelle og faglige utfordringer for norsk bibliotekvesen.

Dette er utredningen og tiltakene vi skulle ha hatt i 1996, ikke 2006, men slik er det vel ofte med utredninger og statlige innsatser, de møter og søker å løse etablerte og forståtte utfordringer. Men jeg vil helt umiddelbart si at det er utrolig bra at utredningen tar opp de faglige utfordringene og setter dem inn i en helhet.

Del 1 av utredningen er på mange måter den læreboken vi burde hatt på bibliotekutdanningen
i forrige årtusen. Den gir et overblikk og innsikt jeg savnet dengang jeg prøvde meg som bibliotekstudent.

Del 2 er en flott ønskeliste for alle bibliotekarer med mer enn 5 års fartstid i bransjen. Her er alle de problemene og frustrasjonene vi føler i vårt faglige virke adressert, og selv om det er uenighet om tiltakene er det ingen diskusjon om utvalget av utfordringer. Det bekymrer meg.

Dette er en utredning der brukerene i svært liten grad har spilt noen rolle, ikke som medspillere i prosessen, ikke som fokus for utredningen i del en og ikke som fokus for tiltakene i del to. Jovisst, alt vi gjør er jo for brukerenes beste…, men har vi virkelig spurt dem? Scenarioprossen som gikk forut for utredningen var skapt av et konsulentfirma, ikke av en bred og stor spørreundersøkelse rundt bibliotekbruk, eller med henvisninger til andre store undersøkelser som OCLCs environmental scan.

Vi mangler en god del kunnskap om bibliotekbrukere og ikke minst en god del kompetanse på hvordan vi skal tolke den kunnskapen. Uten dette tror jeg vi får et stort legitimitetsproblem i forhold til tiltak som i stor grad er rettet mot bibliotekenes bevarelse og ikke mot å levere de tjenester det er behov for i befolkningen. Spesielt når utredningen i svært liten grad stiller det grunnleggende spørsmålet om hvorfor vi har bibliotek og hvordan behovet i dag er for de oppgavene bibliotekene tradisjonelt har utført eller hvilke utfordringer bibliotek (om vi nå skal ha dem) skal være svaret på.

Så tilbake til tittelen på dette innlegget. Et av de mest kontroversielle punktene i utredningen var den såkalte strukturendringen eller sammenslåingen av bibliotek til faglig sterke enheter. Mange har vært urolige for hva dette egentlig vil bety for små bibliotek i utkantstrøk eller filialer i alle fasonger og størrelser. Strukturendringen eller konsolidiriseringen er en del av en herskende tankegang i store deler av det ledende biblioteksfaglige miljøet.

Det kan virke som mange er redde for filialene, og ser de som en ressursslukende
del av strukturen. Samtidig har man ikke gjort forsøk på å utrede alternativ, f.eks. at filialer og små avdelinger kan drives på andre måter enn dagens “2 timer åpningstid i uka”-løsninger.
Dagens teknologiske muligheter gir anledning til mange nye måter å drive filialer på.

Et alternativ jeg ville tenkt på idag om jeg var biblioteksjef i en liten kommune med mange filialer var å legge opp til betjening av filialen fra hovedbiblioteket med videokommunikasjon via nettet og nettbaserte løsninger for alt fra veiledning til utlån. Dette vil være mulig mange steder der den sosiale kontrollen er bedre enn i storbyer der kontroll og beskyttelse av bibliotekets lokale og ressurser må stå mer i sentrum. Her er det andre muligheter, som spesialisering (Serieteket på Grünerløkka filial av Deichmanske bibliotek er et godt eksempel) eller en sterkere integrering i eksisterende virksomheter som bibliotek-i-butikk og andre alternativ som ikke har vært utredet som alternativ til den faglige “samling i bånn” som utredningen ser ut til å ha som formål med strukturendringsforslagene.

Så, som tidligere biblioteksjef i en liten, grisgrendt og svært spredt befolket distriktskommune vil jeg derfor heve fanen for den andre betydningen av tittelen på dette innlegget: REDD FILIALER! Det er gode grunner til å se på alternative driftsformer framfor den sentraliseringen som faktisk vil fjerne biblioteket fra brukerene. Det er ikke noe fokus på bedre brukertjenester, bare bedre situasjon for bibliotekarene (Noe jeg ikke er imot, men som ikke må være førsteprioritet i en slik utredning).

Jeg vil avslutte med å sitere Svein Arne Tinnesand på bloggen Politisk kalender:

I folkebiblioteka er folk er viktigare enn bibliotek og bibliotek viktigare enn bibliotekarar.