Category: Bibliotekjobber

Hvem er bibliotekarene?

Det pågår en diskusjon på den åpne epostlista BibliotekNorge. Diskusjonen startet med en reaksjon på Deichmanske bibliotek sin utlysning av fem stillinger på den nye barne- og ungdomsavdelingen på Tøyen, der ingen av stillingene krevde, eller ønsket, bibliotekutdanning i utlysningen og mange tolket det slik at bibliotekutdannede nærmest var uønsket som søkere. Den samme holdningen har mange lest inn i Morgenbladets intervju med biblioteksjefen i Oslo som på mange måter sier det samme: det trengs andre krefter i biblioteket enn bibliotekarer for å oppnå det man ønsker med biblioteket i framtiden. Fagforeningen Bibliotekarforbundet reagerer kraftig på vegne av sine medlemmer, mens andre, som Norsk Bibliotekforenings leder, Mariann Schjeide, utrykker  frykt for at hun ikke lenger kan anbefale ungdom å utdanne seg til bibliotekarer, ettersom en batchelorgrad i bibliotekfag ikke lenger er en ønsket yrkesgruppe i de store bibliotekene. Alt dette er mine tolkninger av diskusjonen slik den har gått i avisspaltene og over skjermen min de siste ukene.

Jeg sitter og tenker, hvem er bibliotekarene? Hvilke tanker har de som har lyst ut stillingene i Oslo gjort seg når de har formulert seg slik de har? Det er tydeligvis en avstand mellom hva mange mener at bibliotekarer kan og vil gjøre, og det bl.a. ledelsen på Deichmanske bibliotek mener det er behov for av kompetanse på Tøyen. Noen i diskusjonen retter skytset mot bibliotekutdanninga i Oslo, mens andre forsvarer den samme utdanninga. Studenter føler seg avvist og er frustrerte. En skikkelig suppe med andre ord. En, etter min mening, nyttig suppe.

For alle som ønsker en innsikt i noen av de prosessene og strukturene som omgir bibliotekarprofesjonen vil jeg anbefale Roma Harris sin bok Librarianship, the erosion of a woman´s professionLibrarianship ble utgitt i 1992 og har dessverre fortsatt gyldighet. Roma Harris sin analyse har mye tilfelles med den diskusjonen som nå pågår på epostlista og beskriver det som ligger under med deprimerende klarhet og framsynthet. Romas feministiske analysemetode har sine svakheter, men forskningen hennes setter fokus på mange av de utfordringene vi fortsatt kjenner igjen, vi som kjemper for at bibliotekaryrket skal anerkjennes som den kunnskapsprofesjonen den er. En kvinnedominert yrkesgruppe som stort sett jobber i det offentlige, som har en grunnleggende rolle i utviklingen samfunnets kulturelle og intellektuelle strukturer.

Jeg vil også gjerne gå litt tilbake i bibliotekhistorien og se på hvordan profesjonen har utviklet seg.

Om vi starter før siste halvdel av det 19 århundrede så var det ingen bibliotekutdanning å få. Da gikk man i lære på et bibliotek og ble bibliotekar når man var ansatt som sådan. Dette var veien for mange pionerer som Melvil Dewey,  S.R. Ranganathan, Haakon Nyhuus og Rikka Deinboll for å gi noen eksempler. Disse samme pionerene var også med å sette rammene for sin tid, og ettertidens, bibliotekutvikling og bibliotekutdanning. Bibliotekarprofesjonen springer ut av praksis og har til enhver tid tilpasset seg samfunnets utvikling. Ingen profesjon som har en tretusenårig historie og som i sin moderne versjon kan trekke tråden flere hundre år tilbake i tid kan sies å være rigid og lite tilpasningsdyktig. Vi har ikke bibliotek fordi bibliotekarene har tviholdt på arbeidsmåter og strukturer som er foreldet. Bibliotekarer var noen av de første til å ta i bruk det som engang ble kalt EDB utenfor romforskningens og universitetenes domener. Det er ikke få av norges befolkning som fikk sitt første møte med informasjonssamfunnet i form av et tastatur og en dataskjerm på et folke- eller fagbibliotek på seksti- og søttitallet.  Bibliotekarer så verdien av video i en tid der den dominerende oppfatning var at video var kulturelt søppel. Dette var det fagutdannede, høyrøstede, oppegående og vidsynte bibliotekarer som gjorde.

Vi har bibliotekutdanninger fordi det er det foreløpig beste svaret på samfunnets behov for bibliotek. Andre yrkesgrupper har alltid hatt en plass i bibliotekene. De siste årene har mange stillinger som litteraturformidlere uten bibliotekutdanning blitt lyst ut. Dette har som oftest vært et svar på at noen (og jeg aner virkelig ikke hvem disse “noen” er) mener bibliotekarene ikke har nok formidlingskompetanse eller fokus. Og det er noe med ordet fokus som vi må snakke om. Bibliotekaryrket er et ekstremt bredt yrke, bibliotekutdanninga reflekterer dette, en som går ut med en batchelorgrad i bibliotekfag kan brukes til utrolig mye forskjellig rett fra start. Fokuset kommer når noen av oss spesialiserer seg gjennom praksis og videreutdanning, mens andre forblir generalister og kan trø til over alt der det trengs. Siden de fleste folkebibliotek er sterkt underbemannet så er generalistene bra på en måte, driften fortsetter uansett, men det undergraver muligheten til å synliggjøre at her er det et stort behov for mer arbeidskraft. Når spesialiststillingene blir utlyst for, og besatt av, folk som ikke har bibliotekutdanning, så er kanskje det en refleksjon av at vi bibliotekarer ikke har synliggjort at mange av oss har spesialiseringen som skal til.

Sånn, nå fikk jeg ut frustrasjonen og tankene mine, og kan puste ut. Eli har skrevet en veldig bra bloggpost om dette med oppfatningen av bibliotekarer.

Alt vi trenger er 400 millioner kroner i året

Av og til slår tanken meg. Hva om vi fikk de midlene vi trengte for å få folkebibliotekene opp på et anstendig nivå rent digitalt?  Så jeg tenkte jeg skulle gjøre tankeeksperimentet. Hva ville det koste? Kan vi lage en plan sammen og få på plass alt som må til for at vi skal ha de beste digitale folkebibliotekene i verden? Bare så det er sagt, jeg mener at det er en klar sammenheng mellom et godt fysisk bibliotek og et godt digitalt bibliotek. De to variantene påvirker hverandre og uten aktivitet og gode fysiske tjenester har jeg ikke stor tro på digitale folkebibliotek.

Jeg vil påstå at den viktigste enkeltfaktoren for at vi skal få et vellykket løft for digitale folkebibliotek er bibliotekarer. Og jeg vil ha en i hver kommune. Mange kommuner, spesielt de store, har allerede mange ansatte som jobber med det digitale folkebiblioteket, men i de mellomstore og små er det svært varierende nivå på kompetansen.

Det jeg vil er å spre digital kompetanse og aktivitet likt utover hele landet. Jeg vil at Utsira skal ha like gode muligheter som Askøy. Så, jeg vil altså ansette ca. 400 bibliotekar. Jeg vil gi de et halvt års opplæring i fellesskap både med MOOC læring, fysiske samlinger og individuellt prosjektarbeid i det lokale biblioteket. Jeg vil skape et tett nettverk av mennesker som er innstilt på å jobbe sammen og løfte i lag for å få alle folkebibliotek opp på det beste nivået. Disse bibliotekarene skal jobbe sammen og utvikle digitale tjenester på folkebibliotekenes og bibliotekmedlemmenes vilkår. Fokus skal være på fri og åpen programvare, opplæring og lokal spredning av  kunnskap og kompetanse. Ikke minst vil jeg at vi sammen skal utvikle et system for formidling av ebøker som er fritt tilgjengelig og lar seg integrere med alle biblioteksystem som ønsker det og som kan formidle alle ebokformat, også de som forlagene insisterer på skal være infisert av DRM.

Sammen skal vi lage opplegg for å lære opp unge i programmering, gamle i nettbruk og alle i nettvett. Disse bibliotekarene vil ta de digitale tjenestene ut av biblioteket, også fysisk, gjennom å være til stede på skoler og barnehager, aldershjem, sykehus og NAV-kontor. Alle steder der bibliotekarer kan bidra med sin kompetanse til å gjøre livet litt bedre for de som trenger det.

Et nettverk av bibliotekarer med digital kompetanse vil kunne få alle folkebibliotek opp på et nivå som gjør at biblioteka står sammen og fast mot forlagenes urimelige krav til hvordan bibliotek skal kunne formidle ebøker. Et nettverk av bibliotekarer som lager lokale verksteder for å skape digitalt. Med enkle midler kan alle komme inn i biblioteket og lære seg alt fra digital publisering av tekster, bilde-, lyd- og videoredigering og ikke minst det å skape kulturuttrykk selv istedet for å konsumere.

Alt vi trenger er ca. 400 millioner kroner i året. Fast.

Hva får vi ellers for 400 millioner kroner?

1/3 F35 kampfly

Litt under 1 Nasjonalbibliotek

1 NH90 helikopter

1/855 del av Facebook

Småpenger med andre ord 🙂

Noe annet vi trenger å bruke penger på? Jeg synes generelt at biblioteka i Norge burde få ca. 1. milliard mer i året. Direkte fra staten. Noen gode forslag til hva vi kan bruke de resterende 600 millionene på?

 

 

 

 

 

 

Internasjonal bibliotekarrekruttering

I disse IFLAmøtetider er det interessant at det har dukket opp et rekrutteringsnettsted for jobber innenfor Bibliotek- og informasjonsfeltet. Global info jobs er et nettsted der man kan legge ut CV om man ønsker å bli rekruttert, eller kan kikke på jobbmuligheter i andre land. I disse tider hvor det er langt mellom jobbene her på berget er kanskje noen år med erfaring fra andre land et godt alternativ, og kanskje tidene blir bedre også i vår bransje?
For å sitere den amerikanske bibliotekforeningen: Libraries will get you through times of no money better than money will get you through times of no libraries.