Category: Bibliotekarer

Hvem er bibliotekarene?

Det pågår en diskusjon på den åpne epostlista BibliotekNorge. Diskusjonen startet med en reaksjon på Deichmanske bibliotek sin utlysning av fem stillinger på den nye barne- og ungdomsavdelingen på Tøyen, der ingen av stillingene krevde, eller ønsket, bibliotekutdanning i utlysningen og mange tolket det slik at bibliotekutdannede nærmest var uønsket som søkere. Den samme holdningen har mange lest inn i Morgenbladets intervju med biblioteksjefen i Oslo som på mange måter sier det samme: det trengs andre krefter i biblioteket enn bibliotekarer for å oppnå det man ønsker med biblioteket i framtiden. Fagforeningen Bibliotekarforbundet reagerer kraftig på vegne av sine medlemmer, mens andre, som Norsk Bibliotekforenings leder, Mariann Schjeide, utrykker  frykt for at hun ikke lenger kan anbefale ungdom å utdanne seg til bibliotekarer, ettersom en batchelorgrad i bibliotekfag ikke lenger er en ønsket yrkesgruppe i de store bibliotekene. Alt dette er mine tolkninger av diskusjonen slik den har gått i avisspaltene og over skjermen min de siste ukene.

Jeg sitter og tenker, hvem er bibliotekarene? Hvilke tanker har de som har lyst ut stillingene i Oslo gjort seg når de har formulert seg slik de har? Det er tydeligvis en avstand mellom hva mange mener at bibliotekarer kan og vil gjøre, og det bl.a. ledelsen på Deichmanske bibliotek mener det er behov for av kompetanse på Tøyen. Noen i diskusjonen retter skytset mot bibliotekutdanninga i Oslo, mens andre forsvarer den samme utdanninga. Studenter føler seg avvist og er frustrerte. En skikkelig suppe med andre ord. En, etter min mening, nyttig suppe.

For alle som ønsker en innsikt i noen av de prosessene og strukturene som omgir bibliotekarprofesjonen vil jeg anbefale Roma Harris sin bok Librarianship, the erosion of a woman´s professionLibrarianship ble utgitt i 1992 og har dessverre fortsatt gyldighet. Roma Harris sin analyse har mye tilfelles med den diskusjonen som nå pågår på epostlista og beskriver det som ligger under med deprimerende klarhet og framsynthet. Romas feministiske analysemetode har sine svakheter, men forskningen hennes setter fokus på mange av de utfordringene vi fortsatt kjenner igjen, vi som kjemper for at bibliotekaryrket skal anerkjennes som den kunnskapsprofesjonen den er. En kvinnedominert yrkesgruppe som stort sett jobber i det offentlige, som har en grunnleggende rolle i utviklingen samfunnets kulturelle og intellektuelle strukturer.

Jeg vil også gjerne gå litt tilbake i bibliotekhistorien og se på hvordan profesjonen har utviklet seg.

Om vi starter før siste halvdel av det 19 århundrede så var det ingen bibliotekutdanning å få. Da gikk man i lære på et bibliotek og ble bibliotekar når man var ansatt som sådan. Dette var veien for mange pionerer som Melvil Dewey,  S.R. Ranganathan, Haakon Nyhuus og Rikka Deinboll for å gi noen eksempler. Disse samme pionerene var også med å sette rammene for sin tid, og ettertidens, bibliotekutvikling og bibliotekutdanning. Bibliotekarprofesjonen springer ut av praksis og har til enhver tid tilpasset seg samfunnets utvikling. Ingen profesjon som har en tretusenårig historie og som i sin moderne versjon kan trekke tråden flere hundre år tilbake i tid kan sies å være rigid og lite tilpasningsdyktig. Vi har ikke bibliotek fordi bibliotekarene har tviholdt på arbeidsmåter og strukturer som er foreldet. Bibliotekarer var noen av de første til å ta i bruk det som engang ble kalt EDB utenfor romforskningens og universitetenes domener. Det er ikke få av norges befolkning som fikk sitt første møte med informasjonssamfunnet i form av et tastatur og en dataskjerm på et folke- eller fagbibliotek på seksti- og søttitallet.  Bibliotekarer så verdien av video i en tid der den dominerende oppfatning var at video var kulturelt søppel. Dette var det fagutdannede, høyrøstede, oppegående og vidsynte bibliotekarer som gjorde.

Vi har bibliotekutdanninger fordi det er det foreløpig beste svaret på samfunnets behov for bibliotek. Andre yrkesgrupper har alltid hatt en plass i bibliotekene. De siste årene har mange stillinger som litteraturformidlere uten bibliotekutdanning blitt lyst ut. Dette har som oftest vært et svar på at noen (og jeg aner virkelig ikke hvem disse “noen” er) mener bibliotekarene ikke har nok formidlingskompetanse eller fokus. Og det er noe med ordet fokus som vi må snakke om. Bibliotekaryrket er et ekstremt bredt yrke, bibliotekutdanninga reflekterer dette, en som går ut med en batchelorgrad i bibliotekfag kan brukes til utrolig mye forskjellig rett fra start. Fokuset kommer når noen av oss spesialiserer seg gjennom praksis og videreutdanning, mens andre forblir generalister og kan trø til over alt der det trengs. Siden de fleste folkebibliotek er sterkt underbemannet så er generalistene bra på en måte, driften fortsetter uansett, men det undergraver muligheten til å synliggjøre at her er det et stort behov for mer arbeidskraft. Når spesialiststillingene blir utlyst for, og besatt av, folk som ikke har bibliotekutdanning, så er kanskje det en refleksjon av at vi bibliotekarer ikke har synliggjort at mange av oss har spesialiseringen som skal til.

Sånn, nå fikk jeg ut frustrasjonen og tankene mine, og kan puste ut. Eli har skrevet en veldig bra bloggpost om dette med oppfatningen av bibliotekarer.

Alt vi trenger er 400 millioner kroner i året

Av og til slår tanken meg. Hva om vi fikk de midlene vi trengte for å få folkebibliotekene opp på et anstendig nivå rent digitalt?  Så jeg tenkte jeg skulle gjøre tankeeksperimentet. Hva ville det koste? Kan vi lage en plan sammen og få på plass alt som må til for at vi skal ha de beste digitale folkebibliotekene i verden? Bare så det er sagt, jeg mener at det er en klar sammenheng mellom et godt fysisk bibliotek og et godt digitalt bibliotek. De to variantene påvirker hverandre og uten aktivitet og gode fysiske tjenester har jeg ikke stor tro på digitale folkebibliotek.

Jeg vil påstå at den viktigste enkeltfaktoren for at vi skal få et vellykket løft for digitale folkebibliotek er bibliotekarer. Og jeg vil ha en i hver kommune. Mange kommuner, spesielt de store, har allerede mange ansatte som jobber med det digitale folkebiblioteket, men i de mellomstore og små er det svært varierende nivå på kompetansen.

Det jeg vil er å spre digital kompetanse og aktivitet likt utover hele landet. Jeg vil at Utsira skal ha like gode muligheter som Askøy. Så, jeg vil altså ansette ca. 400 bibliotekar. Jeg vil gi de et halvt års opplæring i fellesskap både med MOOC læring, fysiske samlinger og individuellt prosjektarbeid i det lokale biblioteket. Jeg vil skape et tett nettverk av mennesker som er innstilt på å jobbe sammen og løfte i lag for å få alle folkebibliotek opp på det beste nivået. Disse bibliotekarene skal jobbe sammen og utvikle digitale tjenester på folkebibliotekenes og bibliotekmedlemmenes vilkår. Fokus skal være på fri og åpen programvare, opplæring og lokal spredning av  kunnskap og kompetanse. Ikke minst vil jeg at vi sammen skal utvikle et system for formidling av ebøker som er fritt tilgjengelig og lar seg integrere med alle biblioteksystem som ønsker det og som kan formidle alle ebokformat, også de som forlagene insisterer på skal være infisert av DRM.

Sammen skal vi lage opplegg for å lære opp unge i programmering, gamle i nettbruk og alle i nettvett. Disse bibliotekarene vil ta de digitale tjenestene ut av biblioteket, også fysisk, gjennom å være til stede på skoler og barnehager, aldershjem, sykehus og NAV-kontor. Alle steder der bibliotekarer kan bidra med sin kompetanse til å gjøre livet litt bedre for de som trenger det.

Et nettverk av bibliotekarer med digital kompetanse vil kunne få alle folkebibliotek opp på et nivå som gjør at biblioteka står sammen og fast mot forlagenes urimelige krav til hvordan bibliotek skal kunne formidle ebøker. Et nettverk av bibliotekarer som lager lokale verksteder for å skape digitalt. Med enkle midler kan alle komme inn i biblioteket og lære seg alt fra digital publisering av tekster, bilde-, lyd- og videoredigering og ikke minst det å skape kulturuttrykk selv istedet for å konsumere.

Alt vi trenger er ca. 400 millioner kroner i året. Fast.

Hva får vi ellers for 400 millioner kroner?

1/3 F35 kampfly

Litt under 1 Nasjonalbibliotek

1 NH90 helikopter

1/855 del av Facebook

Småpenger med andre ord 🙂

Noe annet vi trenger å bruke penger på? Jeg synes generelt at biblioteka i Norge burde få ca. 1. milliard mer i året. Direkte fra staten. Noen gode forslag til hva vi kan bruke de resterende 600 millionene på?

 

 

 

 

 

 

Biblioteknorge

Den siste uken har det rast en debatt på epostlista biblioteknorge som har forundret meg. Det jeg har oppfattet som rasjonelle og fornuftige mennesker har gått løs på hverandre som republikanere under nominasjonsvalgkampen. Det har både vært skremmende og oppløftende å se så mange sterke følelser og så mye engasjement komme fram på den ellers så hyggelige og faglig fokuserte lista.

Jeg har ikke klart å formulere noe innlegg i debatten, men jeg har heller prøvd å fange noe av reaksjonen min, spesielt på Odd Letnes utsagn om at diskusjonen har foregått mellom “en håndfull deltakere” på lista.

iPad i biblioteket

Lindås bibliotek er et veldig spennende sted å jobbe nå for tiden. Biblioteksjef Marit Gro Berge leder prosjektet Det skrankelause bibliotek og har fokus på litteraturformidling og et bibliotek som møter brukerne på en ny og mer inkluderende måte. I den forbindelse har jeg fått jobben med å finne teknologi som kan støtte opp under prosjektet.

Vi valgte å gi alle som jobbet mot publikum i biblioteket, bibliotekarer og andre, en iPad hver og fokusere på at de ansatte skal være online og tilgjengelige uansett hvor de er i lokalet.

– Frittgående bibliotekarer
Hovedtanken bak å gi alle som jobber ute i biblioteket iPad var at vi ønsket å være mer “frittgående” og slippe være låst til skranken for å ha tilgang på vårt viktigste verktøy, søk i katalogen og på nettet generelt. I motsetning til bærbare PCer så lar en tavlePC av typen iPad seg holde og bruke uten at det blir klumpete og vanskelig. Takket være trådløst nettverk i hele bibliotekrommet har vi alltid tilgang uansett hvor vi er. Vi ønsket også å berede grunnen for lesing av ebøker blant personalet i biblioteket. Vi ønsket erfaring både med leseopplevelsen og det tekniske med installering og nedlasting. iPad er den mest utbredte platformen for ebøker av multifunksjontavlemaskiner.

– Valg av teknisk løsning – iPad2
Vi valgte iPad2 ut fra en serie med vurderinger. Den første var rett og slett hvilken type maskinvare som passet best til å være med rundt i biblioteket. BærparePCer med tastatur, inkludert nettbøker, ble droppet pga at de i liten grad er mulige å bruke uten å sette seg ned eller ha en flate å sette maskinen på. Når vi først hadde kommet fram til at tavlePCer var løsningen hadde vi valget mellom iPad, Androidbaserte tavlePCer som GalaxyPad og windowsbaserte maskiner som Fujitsu Stylistic. Ettersom jeg har prøvd ut alle tre typer på min forrige arbeidsplass kunne jeg uttale meg om fordeler og ulemper med alle tre. Først eleminerte vi windowsbaserte maskiner som for kompliserte i forhold til behovet og at de var mindre egnet som eboklesere. Så sto det mellom iPad2 og GalaxyTab. Vi ønsket et operativsystem som var trygt og ga personale med mindre erfaring med teknologi muligheten til å prøve seg uten form høye krav om teknisk kunnskap. Jeg mener at Apples iOS leverer dette. For folk med ønske om høyere teknisk kontroll vil kanskje Android være et bedre valg. Den høyeste terskelen var at hver enkelt måtte installere iTunes privat på egen PC og selv opprette konto og legge inn personlig- og kredittkortinformasjon. Vi diskuterte dette på forhånd og det var ingen motstand mot dette. I andre institusjoner kan man enten finne andre løsninger, eller velge f.eks. Android. Vi har og valgt å holde iPad’ene helt utenfor det kommunale nettverket. Disse maskinene logges kun på det åpne trådløse nettverket på biblioteket.

– Installering og opplæring
Vi fikk maskinene første uke i august og har brukt tiden på å lære opp de ansatte i bruk og valg av applikasjoner (apps) vi mener passer best til vår bruk. I første omgang har vi konsentrert oss om å finne nettsider vi trenger å ha rask tilgang til og legge disse som ikoner på hjemmeskjermen. Vi har også begynt å se på ebokapplikasjoner og har lagt inn gratis PDF-baserte bøker i iBooks for å få erfaring med det. Vi startet med Det Leservennlige bibliotek som er utgitt av Nasjonalbiblioteket.

– Praktisk erfaring så langt
Jeg har hatt med meg iPad på to informasjonsvakter til nå. Det har fungert over all forventning. Noen av de som kommer inn på biblioteket tar det tydligvis som en selvfølge at bibliotekaren har informasjonen klar på armen uansett hvor han er i biblioteket, mens andre (spesielt yngre) synes det er kult og kommenterer positivt om at dette var kult. Det har vært befriende å vandre rundt for å finne litteratur og hele tiden ha katalogen tilgjengelig, kunne følge spor og justere underveis, og ikke minst innhente informasjon om tema som ikke er dekket i vår egen samling.
Mange av de ansatte er fortsatt på utprøvingsstadiet når det gjelder å bruke iPad’en mens de er ute i bibliotekrommet, men alle er positive og jobber med opplæring og utprøving. Jeg har vært overrasket over hvor godt egnet iPad har vært i forhold til de behovene jeg opplever som mest tydelige i referansearbeidet.

– Veien videre
Neste steg blir å finne nyttige applikasjoner. Allerede har vi oppdaget at Google Maps er ypperlig til å vise veien når folk kommer for å spørre om hvor institusjoner og adresser er i nærområdet.
Jeg ser og at vi kan bruke iPad’ene aktivt når vi skal formidle ebøker når det engang måtte komme. Da kan vi iallefall vise fram bøkene til de nysgjerrige.
Vi skal ogå skifte biblioteksystem i oktober, fra Aleph til Mikromarc 3. Dette ser vi på som en mulighet til å tilpasse katalogen til mer tavle-vennlig format. Håper vi får en god dialog med BibITS om dette.

Konklusjonen etter to uker er utelukkende positive. Det eneste ankepunktet man godt kan ha til iPad er at hver maskin blir knyttet til en ansatt om man ikke kan opprette institusjonelle kontoer på iTunes. Jeg ser egentlig positivt på dette ettersom det gir de ansatte et sterkere eierforhold til maskinene.

Ebøker i bibliotek – på tide å starte?

Biblioteksentralen venter med å lansere BS-weblån til de kan fylle tilbudet med bøker fra norske forlag og bokskya. Det er en fullt forståelig vurdering, men jeg lurer på om Biblioteksentralen burde tenke om. En av grunnene til at ebøker har blitt en suksess i den engelskspråklige verden er at det finnes veldig mye gratis materiale som en leser kan fylle sitt ebokleseapparat med og dermed få mulighet til å prøve ut uten å risikere så veldig mye. Veien fra å venne seg til å lese på skjerm til å kjøpe ebøker er deretter ganske kort.

For bibliotek tror jeg det på mange måter vil være på samme måte. Om norske bibliotek skal satse på BS-weblån, men må betale full pris fra første ord kan det bli en forsiktig og nølende start for det som skal bli den norske bibliotekebokeventyret.  Hva med å fylle BS-weblån med gratis bøker? Det er nok å ta av. Prosjekt Runeberg og Bokhylla.no er fulle av eldre tekster det er mulig å bruke.

Kjære Biblioteksentralen. Lag en prøveløsning med mulighet til å laste ned ebøker og prøve ut i biblioteket. Da blir det en lavere terskel for bibliotekene å ta det i bruk og det blir lettere å eksperimentere og skaffe seg erfaringern for bibliotekansatte rundt om i landet.

Bibliotek er ikke i bokbransjen

En artikkel i Bok og Samfunn omtaler det etterhvert svært kontroversielle e-bokprosjektet i Buskerud.

Ikke så veldig overraskende at både forlag, forfattere og Biblioteksentralen føler seg lettere truet av støtten ABM-utvikling har gitt til dette prosjeket. Det er lett å glemme, når man ser stappfulle bokyller i landets bibliotek, at bibliotek IKKE er i bokbransjen. Boken er det medium bibliotekene har brukt til kjernevirksomheten, å koble mennesker med relevant og kvalitetssikret informasjon til faglig eller rekreasjonell bruk. På mange måter har bokens hegemoni gjort bibliotekarstanden litt slapp i de faglige musklene. Systemet har vært så etablert og ryddig at det ikke har vært så vanskelig å nettopp kvalitetssikre informasjonen. Så når nettet og digital informasjon nå skyller over oss tviholder bokbransjen på den gamle forretningsmodellen med eksemplarer og forhåndsbetaling, mens E-bokprosjektet ser framover og har fingeren på pulsen til hva som er forventningene til alle lesere rundt om i de tusen PCer. De ser at kunstige begrensninger som eksemplar, ventelister og DRM er forbrukerfientlig, i utakt med tiden.

Vi bibliotekarer må nå ta vårt ansvar på alvor og finne lønsninger som er i bibliotekbrukerenes interesse, ikke i bokbransjens. Igjen må vi, som for 100 år siden se på hvilke modeller og strukturer som trengs for å lage de beste bibliotekene for norges befolkning. Det innebærer å se med åpne øyne på hva som tjener leserene best, ikke hva forlagene og forfatterene tjener best på. Bibliotek er ikke til for å skape et marked for forlagene og forfatterene. Bibliotek må framover se formatfritt på hva slags innhold det skal være i biblioteket og selv utvikle systemer som passer til behovene, ikke la (som vi i alt for lang tid har gjort) de kommersielle interessene få avgjøre hvordan løsningene skal se ut.

Hva om forlagsbransjen, forfatterene og Biblioteksentralen brukte ressursene og sin ikke helt ubetydelige intelektuelle kraft på å finne nye forretningsmodeller for e-boka? Å forsøke å bringe fortidens forretningsmodell gjennom et paradigmeskifte har en tendens til å mislykkes, så jeg skal ikke engang forsøke å spå hva som blir skjebnen til Biblioteksentralens BS-weblån om de ikke snur rundt. Buskerudmodellen er langt mer attraktiv for både brukere og bibliotek. Jeg er sikker på at bokbransjen kunne lære mye, om de var villige til å høre, av erfaringene fra Buskerudprosjektet.

Grunn til bekymring

Innlegget under er en kommentar jeg skrev til et innlegg på Norsk Bibliotekforenings nettside om statsbudsjettets satsing på bibliotek og at mye av midlene gikk til Nasjonalbiblioteket.

Grunn til bekymring.

Å gå løs på prioriteringene i Statsbudsjettet med utgangspunkt i at Nasjonalbiblioteket (NB) får for mye er etter min mening å skyte seg selv i foten. Et av særtrekkene til den norsk bibliotekdiskusjonen ser ut til å være at det er lettere å være misunnelig på de som får til noe enn å prøve å få noe til selv.
Jeg blir flau over at norske bibliotekfolk angriper et av de mest ambisiøse digitaliseringsprosjektene i verden. Vi burde juble over at den ene institusjonen som faktisk har muskler til å klare et slikt prosjekt setter seg så store og høye mål, og ikke minst får noe til. Jeg er uenig i Tord Høivik sine tanker om at trafikktelling og statistikk skal avgjøre hva som skal digitaliseres. NB har et ansvar for hele den norske teksten, og det de nå gjør er å føre dette ansvaret inn i framtiden. Det er ingen tvil om at dette vil bli satt pris på i lang tid framover, når helheten i den norske teksten framstår i digitalisert form. I et folkebibliotek er det viktig å se på trafikk og tilpasse seg reell bruk. For NB bør det være andre prioriteringer, og ikke minst må det helhetlige ansvaret NB har for hele tekst
NB er også de eneste som har fått til en avtale med rettighetshaverene. Javisst er den dyr, men den er et skritt fram, ikke et hopp på stedet. NB har faktisk brutt gjennom en mur som hittil har stoppet det norske bibliotekvesen fullstendig. Det er også viktig å tenke på at digitaliseringen NB nå gjennomfører kommer resten av det norske bibliotekvesen til gode. Kanskje en mer konstruktiv vinkling ville være å se på hvordan NB sitt arbeid kan brukes i alle norske bibliotek? Det ville f.eks. være fantastisk om det digitaliserte materiale som i dag kun er tilgjengelig i NBs lokaler i Oslo, f.eks. også kunne være tilgjengelig i samtlige norske bibliotek.
Jeg har vært kritisk til NB av mange grunner, først og fremst for manglende vilje til kommunikasjon og dialog med resten av bibliotekvesenet. Men når jeg ser kommentarene her så forstår jeg bedre  hvorfor NB holder igjen.
NB får det de får fordi de er flinke! Det burde vi i andre deler av biblioteklandskapet glede oss over og kanskje prøve å kopiere.
Jeg blir bekymret over at norske bibliotekfolk ikke ser framover mot neste budsjett og ikke fokuserer på hva vi vil ha og hvordan vi skal få det til. Store hårete prosjekt som NBs digitaliseringsprosjekt er det få av, men vi får alle nytte og glede av det i lang tid framover. Kan vi si noe lignende om mange andre prosjekt i biblioteksektoren?
Jeg vil også si at alle som setter sin lit til at statsbudsjettet skal redde en skakkjørt folkebiblioteksektor bør ta en liten realitetssjekk. Med mindre folkebibliotekene blir nasjonalisert (noe jeg egentlig er veldig for) så ligger ansvaret pulverisert og drysset ut over det ganske land og de mange kommunebudsjett. Samtidig er det helt klart at nye teknologiske løsninger og muligheter legger til rette for flere tjenester på nasjonalt nivå, som Ønskebok og Biblioteksvar. Men før de får de midlene de fortjener MÅ en samlet sektor gå til stortinget og departementet og SI klart å tydelig at det er dette vi vil ha.

Giske på bibliotekmøtet

Åpningen av bibliotekmøtet (som er en av tre åpningshappeninger under disse dagene) var en oppløftende kulturell opplevelse med flott dansing og sang fra barn og ungdom i “Fargespill” (med Ole Hamres kyndige og kreative hånd på trommene) og sang og underholdning fra Queendom, en gruppe jeg inderlig håper jeg hører igjen.

Derimot var talen fra kulturminister Trond Giske mer preget av lunken velvilje, men liten vilje. Bibliotek er hyggelig, bibliotek er bra, vi har viktigere ting å tenke på.

I en pause diskuterte jeg biblioteksektorens enorme trang til å vente på statlige løsninger på lokale problem og hvordan håpet ser ut til å leve evig. Etter tjue år i bibliotekbransjen har jeg kommet til at skal det skje noe så må det skje lokalt. Av og til er det mulig å få ut penger fra statlige forsøksmidler, og det er utrolig hyggelig å ha de komptente og akk så bakbundne folka på ABM-utvikling som diskusjonspartnere, men skal det skje noe må du gjøre det sjæl. Men, ved hvert bibliotekmøte jeg er på så er håpet like lysegrønt, hva vil ministeren si? Får vi noen tydelige signaler? Får vi en kraftfull og god statlig bibliotekpolitikk? Og fra hvert bibliotekmøte går vi skuffede og bitre og sverger på aldrig mer å tro på staten som problemløser for våre lokale problem, i to år, så er det på a´n igjen:-)

Den digitale generasjonen?

Jill Walker holder i dag et foredrag på konferansen Fleksibel læring i Oslo. Hun har lagt ut presentasjonen sin på slideshare, og der er det mye interessant for bibliotekarer. Selv om ungdom i dag behersker den digitale teknologien så har de like liten kunnskap om kildekritikk og søkemetodikk som tidligere generasjoner. Så vi kan vel si at behovet for den kompetansen bibliotekarer har er like stor, om ikke større enn før, men er bibliotekene og bibliotekarene klare for denne utfordringen? I dag er fortsatt bibliotekene og bibliotekansatte orientert mot papirparadigmet og selv om det er en bevegelse mot det digitale, så har denne utfordringen i liten grad ført til endringer i arbeidsmetoder, fokus og ressursprioriteringer.

Følg med på bloggen til Jill! Der har hun bl.a. skrevet godt om hvordan man skal lære bort kildekritikk i barneskolen. Definitivt mye å hente for barnebibliotekarer her!

Europeisk bibliotekblogging

Den tyske bibliotekbloggen Infobib.de har satt igang en stafett der bibliotekbloggere fra alle land i Europa skal skrive en kort oppsummering av bibliotekbloggsituasjonen i sitt eget land. Jeg har blitt utfordret til å skrive noe om den norske bibliobloggsfæren og har sendt avgårde mitt bidrag. I dag, på St. Georgs dag og verdens bokdag er det selvsagt en katalansk bibliotekblogger som er først ute!

Redd filialer?

Overskriften til denne posten skulle iallefall ha en dobbel betydning. Jeg har lenge ønsket å kommentere ABM-utviklings bibliotekutredning Bibliotekreform 2014 og har gjort mange forsøk på altomfattende oppsummeringer. Til nå har jeg kommet på alt for mange innganger og mulige vinklinger som både spriker og er til tider motstridende, så nå vil jeg heller prøve å skrive litt om hovedinntrykkene mine og heller kommentere enkelttiltak og saker senere.

Mitt første inntrykk etter å ha lest både del 1 og del 2 er at dette er en bibliotekutredning av, for og med bibliotekarer. Utredningen besvarer og omfavner veldig mange av de utfordringene som har fulgt norsk bibliotekvesen de 18 år jeg har vært bibliotekar. Her er mange viktige fanesaker fra de siste tiårene hevet opp og tiltakene er i stor grad rettet mot å løse strukturelle og faglige utfordringer for norsk bibliotekvesen.

Dette er utredningen og tiltakene vi skulle ha hatt i 1996, ikke 2006, men slik er det vel ofte med utredninger og statlige innsatser, de møter og søker å løse etablerte og forståtte utfordringer. Men jeg vil helt umiddelbart si at det er utrolig bra at utredningen tar opp de faglige utfordringene og setter dem inn i en helhet.

Del 1 av utredningen er på mange måter den læreboken vi burde hatt på bibliotekutdanningen
i forrige årtusen. Den gir et overblikk og innsikt jeg savnet dengang jeg prøvde meg som bibliotekstudent.

Del 2 er en flott ønskeliste for alle bibliotekarer med mer enn 5 års fartstid i bransjen. Her er alle de problemene og frustrasjonene vi føler i vårt faglige virke adressert, og selv om det er uenighet om tiltakene er det ingen diskusjon om utvalget av utfordringer. Det bekymrer meg.

Dette er en utredning der brukerene i svært liten grad har spilt noen rolle, ikke som medspillere i prosessen, ikke som fokus for utredningen i del en og ikke som fokus for tiltakene i del to. Jovisst, alt vi gjør er jo for brukerenes beste…, men har vi virkelig spurt dem? Scenarioprossen som gikk forut for utredningen var skapt av et konsulentfirma, ikke av en bred og stor spørreundersøkelse rundt bibliotekbruk, eller med henvisninger til andre store undersøkelser som OCLCs environmental scan.

Vi mangler en god del kunnskap om bibliotekbrukere og ikke minst en god del kompetanse på hvordan vi skal tolke den kunnskapen. Uten dette tror jeg vi får et stort legitimitetsproblem i forhold til tiltak som i stor grad er rettet mot bibliotekenes bevarelse og ikke mot å levere de tjenester det er behov for i befolkningen. Spesielt når utredningen i svært liten grad stiller det grunnleggende spørsmålet om hvorfor vi har bibliotek og hvordan behovet i dag er for de oppgavene bibliotekene tradisjonelt har utført eller hvilke utfordringer bibliotek (om vi nå skal ha dem) skal være svaret på.

Så tilbake til tittelen på dette innlegget. Et av de mest kontroversielle punktene i utredningen var den såkalte strukturendringen eller sammenslåingen av bibliotek til faglig sterke enheter. Mange har vært urolige for hva dette egentlig vil bety for små bibliotek i utkantstrøk eller filialer i alle fasonger og størrelser. Strukturendringen eller konsolidiriseringen er en del av en herskende tankegang i store deler av det ledende biblioteksfaglige miljøet.

Det kan virke som mange er redde for filialene, og ser de som en ressursslukende
del av strukturen. Samtidig har man ikke gjort forsøk på å utrede alternativ, f.eks. at filialer og små avdelinger kan drives på andre måter enn dagens “2 timer åpningstid i uka”-løsninger.
Dagens teknologiske muligheter gir anledning til mange nye måter å drive filialer på.

Et alternativ jeg ville tenkt på idag om jeg var biblioteksjef i en liten kommune med mange filialer var å legge opp til betjening av filialen fra hovedbiblioteket med videokommunikasjon via nettet og nettbaserte løsninger for alt fra veiledning til utlån. Dette vil være mulig mange steder der den sosiale kontrollen er bedre enn i storbyer der kontroll og beskyttelse av bibliotekets lokale og ressurser må stå mer i sentrum. Her er det andre muligheter, som spesialisering (Serieteket på Grünerløkka filial av Deichmanske bibliotek er et godt eksempel) eller en sterkere integrering i eksisterende virksomheter som bibliotek-i-butikk og andre alternativ som ikke har vært utredet som alternativ til den faglige “samling i bånn” som utredningen ser ut til å ha som formål med strukturendringsforslagene.

Så, som tidligere biblioteksjef i en liten, grisgrendt og svært spredt befolket distriktskommune vil jeg derfor heve fanen for den andre betydningen av tittelen på dette innlegget: REDD FILIALER! Det er gode grunner til å se på alternative driftsformer framfor den sentraliseringen som faktisk vil fjerne biblioteket fra brukerene. Det er ikke noe fokus på bedre brukertjenester, bare bedre situasjon for bibliotekarene (Noe jeg ikke er imot, men som ikke må være førsteprioritet i en slik utredning).

Jeg vil avslutte med å sitere Svein Arne Tinnesand på bloggen Politisk kalender:

I folkebiblioteka er folk er viktigare enn bibliotek og bibliotek viktigare enn bibliotekarar.

Bibliotekarer skulle være mer sexy!

En britisk politiker har laget litt røre på den andre siden av nordsjøen med uttalelser om at “Librarians ‘should be sexier'”

Greit, og morsomt nok, men det er kommentarene som virkelig varmer et bibliotekarhjerte (og viser at sunn fornuft faktisk er rimelig godt tilstede i befolktningen:-)

This seemed a great way of getting pro-library articles in the press! If a spin doctor tells me it’s sunny, I carry a raincoat; if they say a politician has the full support of the prime minister, I know a change is on the way; and if they say librarians aren’t sexy enough, I know where I’m going to be spending my lunchtimes!

From personal experience, some of the best looking and fun people I know work in library services.

So I know that if I spend time in the library I’ll meet great people. (and absolutely no spin doctors!)

– Chris, London, UK

Fra LISnews