Bokbåtkåseri

En liten advarsel før jeg går igang. Sjøfolk er jo kjent for å overdrive når de skal fortelle en god historie. Bibliotekarer derimot er alltid sannferdige. Dere får dermed regne med at det jeg nå skriver ligger et sted midt i mellom.

Hei, jeg heter Thomas og er bokbåtbibliotekar.

Jeg er offisiellt den mest sjøsjuke bibliotekaren som noensinne har jobbet på bokbåten.

Jeg har ikke fått det skriftlig, men har såpass mange bekreftelser fra både mannskapet ombord, fra kaptein til kokk, og andre bibliotekarer som forteller meg dette med en slik skadefryd at det må kunne anses som bekreftet. Det er ikke alltid like lett å dra grønnfargen av fjeset og troppe opp i biblioteket ombord idet langangen smeller ned på kaien og førti cherroxer dundrer ombord, men det er verdt det. Bokbåtbibliotekar er den ultimate bibliotekarjobben og jeg vil ikke bytte for all postafen i verden.

Jeg skal snakke om de evige temaene for meg som bibliotekar; Bokbåten, Livet, Havet og Døden

Første gang jeg oppdaget bokbåten var som bibliotekstudent i på universitetet i Wales, i min språklige ensomhet og med en enorm hjemlengsel gikk jeg gjennom bibliotekets katalog (dette var i 1985) og fant Norway. Der var det en post som viste at biblioteket hadde en videokassett med bilder tatt av en av foreleserene på bibliotekutdanningen i Aberystywyth, ja stedet heter faktisk det, som hadde vært med ombord i bokbåten i Norge noen dager og dokumentert ferden. Å som jeg lengtet hjem til fjell og hav, å som jeg ønsket å være ferdig utdannet bibliotekar og jobbe ombord i det kuleste biblioteket jeg noensinne hadde sett.

Det ønsket ble  til min store overraskelse oppfylt fem år senere, da  fylkesbiblioteksjefen i Hordaland så meg i øynene med sitt skarpe blikk og sa:
- Såh, tror du du klarer dette da?
Med skjelvende knær og jugekors hevdet jeg med bare litt ustø stemme at joda, det skulle jeg nok klare.

Jeg har nå jobbet på bokbåten i tre runder…

Først som vikar på fylkesbiblioteket i Hordaland i 1990 til 1991, det vi kan kalle læretiden,

så som fast ansatt i 1996-2001, en modningstid hvor det blomstret med ideer om å “friske opp” bokbåten til en moderne og tidsriktig bibliotektjeneste,

og til slutt fra 2011 som ansvarlig bokbåtbibliotekar på Lindås bibliotek, en mer erfaren og vis bibliotekar med tro på sakte endring og god kontakt med de som faktisk bruker båten.

Litt praktisk informasjon og terminologi:

Mannskapet ombord er jo bokbåtens viktigste ressurs. Vi er ikke mange, men svært så forskjellige. To hardbarkede sjøfolk, skipper og kokk/matros/motormann representerer det jordnære, praktiske og tøffe. Så har vi alltid med oss en kulturell forestilling, som teater, klovn eller en forfatter, disse kalles, kulturen(e), og representerer det kunstneriske, høytflyvende og vare (ikke alltid da). Til slutt har vi kulturens fotfolk, bibliotekarene, som er litt jordnære, litt høytflyvende, litt vare og litt tøffe, kort sagt, litt av begge verdner og brobyggerne i diskusjoner og hverdagens praktiske liv. Vi roer gemyttene på fredagskvelden når skipperen hevder at teater er bortkasta tid, og kulturen går i fistel av forargrelse. Vi sjekker at kulturen er ombord før vi går fra kai etter at vi to ganger har seilt fra mobiltelefonløs kultur som bare måtte ta en tur på den pittoreske øyen og både glemte både å si fra hvor hun gikk og at tiden går.

Så til et kjernespørsmål når man snakker om bokbåten.

Hvem er Epos?

Bokbåten Epos er en personlighet av de store. Hun er den første, og hittil eneste formålsbygde bokbåten i verden. Hun ble bygd i 1963 (like gammel som meg), og har 29 årsjubileum (igjen) i 2013! Om sommeren gjør hun seg fin for turister og blåturdeltakere, og har nok det som hovedinntektskilde. Jeg dømmer ikke. Men når september kommer, kineserene har vendt snuten hjem og vinden igjen tar seg opp så ingen fornuftig langtveisereisende begir seg ut på sjøen. Da tar hun på seg kulturkjolen og blir den vi elsker og vil leve med. Hun som bidrar til at livet på de ytterste øyer og i de dype fjordarmer blir litt mer levelig og fylt med vide perspektiv og et bredere verdensbilde. Den bok- og kulturmønstrede kjolen har hun på til hun i slutten av april igjen må tjene til livets opphold med en innsmigrende sving på hoften til tilreisende.

Så får vi gå over til den seriøse delen av denne lille praten, vi skal snakke om LIVET, og da spesielt om en vanlig dag på bokbåten.

Jeg våkner, på min smale skumgummimadrass, jeg kan tilføye at alle rykter om vill og uhemmet kjønnslig omgang på bokbåten bare er rykter som raskt kan tilbakevises ved å henvise til de ca 40 cm. brede madrassene vi har på lugarene. Altså, jeg våkner til måseskrik og bølgeskvulp, om idyllen skulle bli for påtrengene kan jeg legge til is på vinduene og en dusj delt på fem eller seks. Vekkerklokkeduellen eskalerer ut over i turen ettersom man stiller den fem minutter tidligere for hver dag som går for å komme først i dusjkøen. Altså, etter en forfriskende dusj, spesielt om hjelpemotoren som sørger for varmtvann har tatt seg en pause, tar man på seg praktiske, og først og fremst varme klær, og rusler inn i salongen til ferdigdekket frokostbord. Og her kommer husmorferieaspektet ved livet på bokbåten. Alle husmødre/fedres største drøm: egen kokk som disker opp med frokost og to varme måltid per dag. Ikke rart at jeg la på meg fem kilo på den første bokbåtturen jeg var med på i 1990.

Etter frokost er ikke reisen til arbeidsstedet lang. Tre skritt over dørken og ned tre trinn, så er vi i bokbåtens hjerte. Biblioteket med sine spesielle hyller, stort åpent gulv der unger sitter, står, ligger og utfører farkirkunster mens de stikker hodene ned i bøker og ivrig diskuterer nye opplevelser fra en videre verden. Og nå kommer det som gjør at jeg holder ut alt, sjøsjuke og smale madrasser, familesavn og forkjølelse. For nå kommer ungene ombord, ivrige småttiser i kjeledress og redningsvest med billedbokkassa klart i sikte,  pubertetsgutter som ivrig og kyndig diskuterer over den store dessertboken. Jeg mistenker at i år 2025 kommer kokkelandslaget til å ha et stort innslag fra Sør-Skorpo. Jentene som skal ha noe tøft, som synes at Stephanie Meyers vampyrer er for pinglete og som går fornøyd ut av båten med Edgar Allan Poe under armen. Alle får noe, vi bibliotekarer får virkelig perfeksjonert improvisasjonsevnen, å finne noe annet og like spennende, morsomt og interessant som den boka du ville ha, men som vi ikke har ombord. Her eksisterer dessverre ikke fjernlån, eller kom igjen i morgen, her må vi levere på en og en halv time, for det er et halvt år til neste gang. Og levere det gjør vi.

Så skal biblioteket ryddes, krakker settes opp, stemningen stiger etterhvert som kulturen begynner å sette opp scene eller tar fram spennende og merkelige ting som skal brukes i forestillingen. Ungene benker seg på krakker og gulv, vi har plass til ca. 80 om vi bruker all plass, men duverden så mange fler vi klarer å klemme inn om folk bare er villig til å godta ståplass til de store og oksygenmangel den siste halvdelen av programmet. Og alle er like blide og glade, for dette er omtrent den eneste levende kulturen de opplever i løpet av et vanlig skoleår.

På to timer har vi unnagjort alt og matrosen hiver langangen ombord, tar opp trossa, kapteinen gir et lite støt i fløyta og så bærer det avsted til neste stopp der hele greia gjentas med små variasjoner.

For oss ombord varierer det litt, men vanligvis klarer vi å klemme inn lunsj mellom første og andre stopp. Her kommer nok min vektøkning inn i bildet. Kolestrolnivået bør ikke måles rett etter en bokbåtperiode. Og det tar litt tid hjemme før jeg er tilbake i tralten og selv setter fram frokost og middag til familien.

Så var det HAVET
- Ved dårlig vær, surrer vi hyllene. I gamle dager trakk vi tau gjennom hull i gavlene for å sperre for at bøkene skulle hoppe ut. Det var alltid en ujevn kamp mellom behaget ved å ikke surre og bare sette seg med en god bok i salongen og håpe det beste, og ubehaget ved å vite at du må rydde 3000 bøker opp på hyllene igjen før båten legger til kai ved neste stopp om det skulle gå galt. Det er godt at vi pliktoppfyllende bibliotekarer ofte velger den smale vei og bruker det som ellers kunne være verdifull lesetid til å surre bøkene godt fast før vi legger ut i liten storm og bølgehøyde over tre meter.

I vårt nå moderniserte bibliotek har vi nye hyller med en svært smart patent som gjør at et aluminiumsrør hopper ned av seg selv om båten skulle krenge så mye at det er fare for at bøkene vil ta seg en tur. NOT. Den som følger bokbåten på facebook vil raskt se at et stadig gjenvendende tema er rader av bøker som har hoppet ut av hyllene og nå ligger i varierende grad av sirlighet ut over dørken.

Vi kaller det fortsatt å surre, og vi gjør det ofte når vi går utaskjærs.

- Havet dukker opp i mange former i løpet av en tur. Fra blikkstille hav i solnedgang, til liten storm og bølgehøyder vi ikke snakker om når det er barn tilstede. Mellom disse to ytterlighetene kan det også nevnes at vannet av og til skifter karater. Det går fra en flytende form som Epos er formidabelt godt tilpasset til en hardere substans som kan skape problemer av en uventet art. Da vi i 1996 beveget oss innover fjorden mot Våga, på østsiden av Sveiolandet, dukket det opp først, små isflak, så stadig tettere is, og til slutt et tjukt islag som Epos dunket seg igjennom. Jeg sto i styrehuset og gløttet bekymret bort på skipperen. Kom dette til å stoppe oss? Neida, ta det helt med ro, vi måtte gå med sakte fart, men ville ikke bli noe særlig forsinket til stoppet. På engelsk kalles dette for “Famous last words”. For i det ordene var ute av munnen så føk temperaturmåleren på motoren over på den røde siden, lys blinket og alarmer sang og jeg fikk utvidet mitt vokabular med ord jeg ikke engang ante eksisterte. Vi hadde fått is i kjølevannsinntaket. Stoppet ble avlyst og vi fikk en stille dag i isen mens det ble pirket og dunket både innvortes og utvortes og Epos ble snudd med håndmakt og sakte haltet seg tilbake til åpent vann.

Vanligvis holder vi bibliotekarer oss på det tørre, også på bokbåten. En og annen kultur av det villere slaget tar gjerne et isbad, og matrosen må på dekk uansett værforhold, men vi kan velge selv. Kanskje vi føler oss ekstra eventyrlystne og kler oss godt og går en kveldstur i vind og regn, men med føttene godt plantet på land. Det var også min intensjon den dagen i 1996 da vi lå i vakkert vårvær på Bruntveit og jeg så for meg en gylden fotomulighet. Bruntveit ligger i en smal liten våg og jeg så for meg at om jeg kom meg over på den andre siden av vågen ville jeg få et flott bilde av Epos til kai. Jeg la i vei med kollega Eva lett skeptisk i bakgrunnen. Jeg fant selvsagt et perfekt sted for bildet. Dette var dengangen digitalkameraet var nyinnkjøpt og steindyrt. Jeg sto nesten på kanten av en liten skrent ned mot sjøen og så gjennom kameraet at om jeg bare lente meg litt fram ville bildet bli en klassiker. Tyngdekraften ville også hjelpe til, men tok litt for hardt i. Jeg kjente at skoene mistet sitt gode grep på norsk gråstein og sakte men sikker sklei jeg ned mot en vannflate som før hadde virket så pittoresk, men som nå sto for meg som gapet på en hvithai. Skoene surklet forsiktig under overflaten og fortsatt var det ikke mulig å stoppe ferden, knærene fulgte etter og jeg strakte armen med kameraet høyt opp i luften og så for meg hvordan det ville bli det siste som stakk opp over vannflaten før jeg forlot denne verden. Takket være noen steiner som naturen så velvillig hadde plasert der hvor joggeskoene mine nå prøvde ut saltvannsimpregnering ble ferden stoppet og jeg sto i vann til lårene og lurte veldig på hva som ville være neste trekk. Eva var raskt på pletten med en gren og et solid tak i et furutre og halte meg opp mens hun forgjeves prøvde å stoppe latterhikstene. Buksen og skoene havnet på akterdekket til tørk og jeg tilbrakte resten av dagen i joggebukse og en sky av skoggerlatter.

Apropos det å tørke buksene på akterdekket. Absolutt et fornuftig tiltak når vi er innaskjers og det er solskinn og stille. Midtfjords i stiv kuling er det en mer risikabel aktivitet og en kultur måtte se sin nyinnjøpte olivengrå bukse fyke akerover og over relingen en lørdag i april 1998.
Kulturene som ikke er gjengangere på bokbåten slik vi bibliotekarer er og kjemper ofte litt for å tilpasse seg livet ombord. For mange er det en periode med ro og oppfeting etter lange turneer rundt om i landets gymsaler med mye soving i varebiler og et lite sunt kosthold på gatekjøkken og veikroer. For noen kulturer er det å opptre på bokbåten en øvelse i å tilrettelegge for vesentlig mindre forhold enn de er vant til og med svært begrenset tilgang til teknisk støtte. Så også i 1996 da vi hadde dukketeater ombord med integrert musikk i forestillingen. Problemet var bare at den musikken plutselig ikke ville starte automatisk slik dukkeføreren hadde lagt opp til. Bibliotekarer er alltid velvillige og vi ble rekruttert som lydannlegg. Ved et signal fra dukkefører skulle vi trykke på knappen og stykket skulle bli beriket med toner fra et diskret stereoanlegg styrt av bibliotekarer forfremmet til dukketeaterassistent. Det var bare en bitteliten hake. Den ene dukketeaterassistenten er totalt fri for for rytme og timing, i tillegg til å være tonedøv. (Jeg har nesten attest på det også, jeg har blitt kastet ut av to kor). Så forestillingen forløp omtrent slik:
Dukkefører: Signal! – stillhet…, SIGNAL! – stillhet… Thomas!
Dukketeaterassisten: Åh, ja, okei,
og så kunne stykket fortsette i en ny retning. Mangt et barn har nok gått fra båten med et inntrykk av at dette stykket tok i bruk nye dramatiske metoder og kanskje var inspirert av dramatikeren Dario Fo i sine brudd med flyt og forestillingen om teaterstykkets integritet.

Vi som jobber på bokbåten er ikke fremmede for å synes i massemedia. Vi har reportasjeteam ombord fra lokalTV og radio, regionsendigene til NRK og jeg har bidratt til reportasjer i VGs helgemagasin og Snilstveitøys nettavis. All presse er jo god presse, men noen medieopptredner er jeg mindre stolt over enn andre. NRK Hordalands morgensending er ikke min favoritt når vi er til sjøs. Først og fremst på grunn av sendingstidspunkt og morgenverter som på død og liv skal ringe bokbåten og snakke med bibliotekaren klokka 7 om morgenen. En morgentrøtt bibliotekar er ikke noe ideellt intervjuobjekt og da spørsmålene kom i rask rekkefølge, hvor er dere på vei nå? Det spørsmålet klarte jeg med et kjapt blikk bort på ruta som hang på veggen. Så kom neste spørsmål, i hvilken kommune er dere nå? Da ble jeg svar skyldig. Så kom ånden til Harald Heide Steen Jr. over meg og jeg svarer.

- Vi kan ikke se kommunegrensene til sjøs.

Intervjuet ble deretter raskt avsluttet og jeg har ikke blitt oppringt av den morgenverten igjen.

Så kommer vi til det som uvergelig er slutten på alle historier, til DØDEN
I mitt tilfelle møtte jeg døden, eller noe som lignet, utenfor en øy som heter Hernar, nord for Øygarden og vest for Bergen. Hernar ligger midt ute i havgapet og er nok det stedet vi oftest må avlyse på grunn av været. Denne spesielle dagen hadde vi allerede lagt ut og var langt ute på fjorden da det blåste opp og jeg fikk mitt livs første møte med en ekte orkan. Da det begynte å huske som verst var det å hive seg rundt, løpe ned i biblioteket og surre etter beste evne. Når man samtidg tar min stadig økende sjøsjuke med i betraktningen var dette noe jeg kun kan omtale som en surrealistisk skrekkhistorie. Etter vel å ha surret, bar det opp i styrehuset for å se på forholdene. Stemningen var det vi kan kalle lettere anstrengt. For første gang så jeg skipperen ha begge hendene på roret og knokene var hvite. Vi hørte på VHFen at skyssbåten ikke ville legge ut og at redningsskøyta lå i høyeste beredskap. Vi var kommet for langt ut til å kunne snu, bølgene gikk nå over fordekket og salongen. Der nede satt en svært forskrekket kultur bredbent og tviholdt på fruktbollen som var det eneste knuselige som var igjen etter et raid fra kokken da alvoret ble klart. Jeg så meg rundt på bleke fjes og ut på en sjø hvor rokket sto så tett at vi ikke lenger så vårt mål for turen. Da fattet jeg en beslutning. Jeg balanserte med grønnskjær i alle kroppsdeler ned i biblioteket.  La meg forsiktig på rygg på gulvet med armene strekt ut til siden og så hvordan bok etter bok hoppet over tauet og dalte i et litteraturens fossefall ned på dørken. Så lukket jeg øynene igjen og tenkte det jeg trodde ville bli min siste tanke:

Nå dør jeg som en ekte bibliotekar

Takk for meg