Årets påskekrim tok meg til Russland i 1953.
Tittel: Barn 44
Forfattar: Tom Rob Smith
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 463
Først utgitt: 2008
Sjanger: Krim
Terningen landa på: 5
Sovjetunionen 1953: Stalin holder befolkningen i et jerngrep. I en vellykket kommunistisk stat fins ikke kriminalitet, er en av hans doktriner. Derfor blir politimannen Leo Dermidov overrasket da han hører at familien til en ung gutt som blir funnet død ved jernebaneskinnene i Moskva, mener at gutten ble myrdet. Leo tar opp jakten på morderen til tross for at det gjør ham til en fiende av staten og setter alt han holder kjært i fare. Leo vet hvordan Staten tenker: Tillit og kontroll, men ekstra kontroll av dem vi har tillit til. Og han får et umulig valg: Sin kone eller sitt liv.
Eg les ikkje så veldig mykje krim. Stort sett fordi eg ofte syns det blir litt forutsigbart, men også fordi det er så mykje anna å lese. Det må derfor vere noko spesielt med ein krim for at den skal fange interessa mi.
Barn 44 har eg sett omtalt fleire stader, både på norsk og engelskspråklege boknettstader, og det var tid og stad som lokka meg. Ei krimforteljing som foregår i Sovjetunionen i den mest paranoide stalintida er ikkje noko eg har lest før. Omtalane var også svært positive, så eg tenkte at denne kunne vere bra som påskekrim for meg. Og det var den.
Sjølve mordmysteriet er bra, med ein passe mørk bakgrunn som går heilt tilbake til hungersnauda i Ukraina på 30-talet. Kven mordaren er var ikkje den største overraskinga, sjølv om det også rundt mordaren var det ein del overraskingar. Det er skildringa av sovjetsamfunnet som verkeleg gjer boka verd å lese. Den gjev eit fascinerande innsyn i eit samfunn totalt gjennomsyra av kontroll, svik og mangel på tillit. Dette er virkelig paranoia sett i system. Staten har ingen tillit til sine borgarar, og enkeltpersonane har med god grunn veldig liten tillit til kvarandre. Det blir veldig intens når etterforskinga skjer i ei slik atmosfære, og at det er ei etterforsking som eigentleg aldri får lov til å finne stad.
Leo Demidov og dei i kretsen rundt han er interessante bekjentskapar, og spesielt Leo gjennomgår ei stor forvandling i løpet av boka. Eg er litt ambivalent når det gjeld slutten, men det kan hende eg syns den er veldig bra når eg les neste bok i serien, og det kjem eg til å gjere. Førebels har det komt 3 bøker om Leo Demidov.
Eg likar også den språklege stilen. Med stort sett korte setningar og lite utmaling så passar den bra til ei forteljing med sovjetgrå bakgrunn og ein militært anlagt hovudperson.
Absolutt verd å lese.
