Å bake kaker i Kigali av Gaile Parkin

Mi litterære reise har tatt meg tilbake til Afrika igjen. Kjekt besøk var det og.

Tittel: Å bake kaker i Kigali
Forfattar: Gaile Parkin

Forlag: Pax
Sider: 271
Først publisert: 2009

Sjanger: Mainstream
Terningen landa på: 5

Angel Tungaraza har nylig flyttet fra Tanzania til Rwanda med mannen Pius og de fem foreldreløse barnebarna. Angel har nok å gjøre, men setter sin stolthet i å drive sitt eget lille hjemmebakeri. Hun baker de lekreste kaker til spesielle anledninger for naboene og vennene deres, og når kundene kommer for å bestille, blir de servert te og oppfordret til å fortelle historien sin. Angel klarer sjelden å la være å engasjere seg, og trår gjerne til med et råd eller to. På denne måten knyttes sterke bånd, problemer løses, kjærlighet oppstår, bryllup arrangeres – og Angel selv får hjelp til å se i øynene en del smertefulle sannheter, blant annet om datterens død.

Nokre romanar gjer deg berre glad. Ikkje fordi dei er spesielt lystige, eller løyser store og viktige problem, men fordi dei har ein tone av håp også når det skjer triste ting. Dette er ei slik bok, og hamnar dermed i samme klasse som Damenes detektivbyrå nr. 1, Resept på et lykkelig liv og Bienes hemmelige liv.

Angel er ein utmerka hovudperson. Ho er ein person eg trur på, i ein situasjon eg trur på. Beskrivinga av både henne og dei ho møter på er prega av både velvilje og realisme. Vi møter ei god blanding av folk frå Rwanda og folk frå andre land, dei fleste med ei eller annan tilknytning til boligkomplekset Angel bur i eller folk utanfrå som er kundar av Angel, og mange av dei fortel Angel om liva sine.

Boka kjem inn på mange av problema som plagar Afrika og Rwanda i dag. Historien i boka finn stad ca. 6 år etter folkemorda i 1994 og er sjølvsagt framleis noko alle hugsar medan Rwanda prøver å komme seg på fote igjen. Mange av personane vi møter har mista delar eller heile familien.

AIDS har også ein framtredande plass i boka, og er også noko Angel og hennar familie har fått merke personleg. Det er ein av grunnane til at ho og mannen no fungerer som foreldre for barnebarna sine.

Utlendingane i Kigali har også sine problem, både kulturforskjellar, utroskap, uvelkomne frieri og diverse anna.

Angel baker kaker for dei (nesten) alle, og gjer sitt for å løyse dei problema ho får vite om. Ho kan ikkje redde verda, men ho kan iallfall gjere livet litt betre for nokon. Nokre gonger gjer ho det med gode råd (ofte kamuflert) og andre gonger ved praktisk handling.

Angel sine kaker skulle eg forresten gjerne sett og smakt. Eg hadde virkelig likt det om forlaget hadde hatt den kaka som dukka opp i kapittelet som illustrasjon på starten eller inni kapittelet ein stad. Kakene høyrest heilt fantastisk flotte ut, og Angel lagar alltid rett kake for den som bestiller. Det er igrunnen berre ei kake Angel skjemst over å ha bakt, men som de kan sjå av sitatet under så hadde ho ikkje mykje ho skulle ha sagt om korleis den skulle sjå ut:

“Som du vet, Angel” sa ambassadørfruen, “er det en tradisjon å feire sølvbryllupsdagen med en kake som er nøyaktig lik den opprinnelige bryllupskaken, Amos og jeg føler at det er så viktig å følge tradisjonene våre, særlig når vi er hjemmefra.”

“Det er sant, fru ambassadør,” svarte Angel, som selv befant seg hjemmefra. Men da hun studerte fotografiet, var hun usikker på om paret hadde tatt til seg en god tradisjon da de valgte kaken for tjuefem år siden. Den minnet ikke om noen av de tradisjonelle bryllupskakene hun hadde sett i hjembyen sin, Bukoba, vest i Tanzania eller Dar-es-Salaam i øst. Nei, denne kaken var tradisjonell for wazungu, hvite mennesker. Den var helt hvit, hvit med hvite mønstre som dekor på det hvite. Langs kanten hadde den små vite blomster med hvite blader, og tre hvite søyler oppå kaken holdt oppe enda en hvit kake som var en mindre kopi av den nederste. Det var rett og slett den minst tiltalende kaken hun noen gang hadde sett.

Vel verd å lese!

 

 

Comments

Å bake kaker i Kigali av Gaile Parkin — 2 Comments

  1. Jeg syns også at denne boken er veldig veldig bra, av de samme grunnene som deg:)
    Har du lest den Himmelen er for alle, den siste boken til Gail Parkin?
    Handlingen er lagt til Swaziland. Har ikke lest den selv.
    Hvis du har lyst til å lese flere bøker om Afrika anbefaler jeg “The Orchard of Lost Souls” av Nadifa Mohamed. Handlingen er lagt til Hargeisa (Somaliland) på slutten av 80-tallet der vi følger tre kvinner ved utbruddet av borgerkrigen. En fantastisk bok!
    Vennlig hilsen
    Elisabeth (& Savannah Bokhandel)

    • Har ikkje lest “Himmelen er for alle” enno. Kanskje seinare ein gong, eg har jo ikkje begynt på Latin-Amerika og Oceania for i år, så no må eg bytte verdsdel. 🙂