Det inneber sjølvsagt å ta omsyn til privat næringsliv såvel som vanlege borgarar. Ein må også byrje å tenkje på at på internett så finst ingen grenser, så det å hindre at bøker falle i det fri kun skal vere nedlastbare innan Noregs grenser er eit døme på at nasjonale behov framstår som litt utdaterte.

Artig at fleire og fleire forlag som sel lærebøker og fagbøker no satsar på opne formater og drm frie tenester. Elsevier, Macmillan, World Scientific, Palgrave, Springer…

Public domain har eigentleg aldri hatt nokon forsvararar gjennom tidene sjølv om Victor Hugo skreiv at “The writer as a writer has but one heir – the public domain.”

og for dei som kan fransk:
Le livre, comme livre, appartient à l’auteur, mais comme pensée, il appartient—le mot n’est pas trop vaste—au genre humain. Toutes les intelligences y ont droit. Si l’un des deux droits, le droit de l’écrivain et le droit de l’esprit humain, devait être sacrifié, ce serait, certes, le droit de l’écrivain, car l’intérêt public est notre préoccupation unique, et tous, je le déclare, doivent passer avant nous.

(Victor Hugo, Discours d’ouverture du Congrès littéraire international de 1878, 1878)

Det jeg ønsker at bibliotekene skal gjøre er å se på problemstillingen fra brukernes ståsted. Forlagene (deri opptatt bokhandlene) og forfatterene har delevis kommet fram til hvilke løsninger de ønsker for å beskytte sine interesser. Legg merke til den setningen, de har ikke funnet en løsning som skal føre til mer lesing, eller lettere tilgang, nei, det det handler om er å beskytte egne interesser. Bibliotekene er den eneste større aktøren, inntil bokkjøpere og lesere organiserer seg, som kan være en motvekt til denne monopolinteressesituasjonen. Og etter at Digitalbok.no nå faller fra, så har vi defacto en monopolsituasjon i det norske ebokmarkedet. Det er langt mer uheldig på lang sikt enn fildeling noensinne kommer til å være.

Det står ikke i noen fildeler eller bibliotekars makt å undergrave den norske bokbransjen. Statstøtten er for stor til at den vil gå under på grunn av eventuell og svært hypotetisk fildeling. Det som derimot ser mer og mer sannsynlig ut er at norske ebøker blir så utilgjengelige at den engelske litteraturen kommer til å dominere den nye lesearenaen og det norske språket og den norske litteraturen blir marginalisert og mister betydning. Det tror jeg er den reelle trusselen, men kan ikke se at spesielt mange forlagsfolk eller forfattere er så veldig opptatt av den siden av saken. Noe som igjen skyldes den behagelige soveputen som statsstøtten til norsk litteratur er. Bevaring av egne interesser er viktigere enn å følge opp realitetene i de fagre taler om demokrati, norsk språk og kultur.

Jeg tror ikke at å se på bokleseres interesser som det primære fokus er navlebeskuene, men jeg kan med letthet se at det kan virke truende, og kanskje polariserende, i forhold til bokbransjen. Når vi skal sette oss ned ved bordene og diskutere dette er det viktig at bibliotekene har et standpunkt, at det er godt fundert slik at premissene ikke kun er på bokbransjens side. Jeg har ikke satt opp noen skuddsikre glassvegger, men jeg argumenterer og mener noe som er på tvers av den behagelige bokbransjesannheten, det betyr ikke at jeg ikke mener vi skal gå i dialog, men at vårt ståsted må være et annet en bokbransjens.

Uten norsk bokbransje blir det ingen norske ebøker å låne ut.

Grunnmuren i den norske litterære institusjonen er bibliotekene + bokbransjen. Når Thomas Brevik sier: “Vi bibliotekarer må nå ta vårt ansvar på alvor og finne lønsninger som er i bibliotekbrukerenes interesse, ikke i bokbransjens”, kan det fort tolkes som bibliotekarisk navleskuing. Jeg tror alla parter i denne utviklingen er tjent med å sitte sammen ved det runde bordet – og ikke sette opp skuddsikre glassvegger.

Og som man vet, deres mål er noe man tar med seg inn i forhandlinger. Og forhandlinger går ut på at begge sidene gir noe og tar noe til man kommer frem til et kompromiss. Og for første gang i Norge er bibliotekene i det hele tatt ved forhandlingsbordet. I alle andre sammenhenger (e-bøker på universiteter, BS Weblån) har bibliotekene blitt presentert en ferdig løsning – ta den eller ikke ta den, og ingen mulighet for å påvirke hverken løsningen eller finansieringsmodellen. Så ja, Buskerud gjør det helt riktig.

Men på den annen side så vil en annerledes løsning enn det eksemplarbaserte tvinge seg gjennom. En modell der hvert bibliotek på hvert nes over hele Norges land må kjøpe inn eksemplarer av e-bøker til utlån til sine egne brukere er direkte ressurssløseri og ikke i interesse for brukerne, og modellen kommer til å bli avlivet av en rasjonaliserende politiker. Og hvis ikke, så er det bibliotekene selv som nesten har plikt til å gjøre politikerne oppmerksom på dette.

Det dystre i dette er som Thomas sier at bibliotekene ikke er klare selv til å gjøre store omveltninger for å tilpasse seg den nye virkeligheten med e-bøker. En nasjonal utlånsordning vil kreve en helt annen finansiering enn slik bibliotektjenester blir finansiert nå. Ikke én kommunepolitiker vil bevilge penger til et nasjonalt anliggende. Da er mediebudsjettet i kommunene det første som kuttes.

Tror det er viktig å fokusere på at det som er tilgjengelig gjennom vår utlånsportal aldri vil bli like attraktivt som å kjøpe ebøker (eller som å abonnere gjenneom en Spotify-liknende tjeneste). Ser for meg at det legges inn sperrer på lånetid, antall samtidige lån osv. Dessuten vil bokhandlerne alltid ha penger til å bygge mer sexy distribusjonskanaler enn bibliotekene.

Både forfattere og forlag bør ha en sammenfallende interesse med bibliotekene i at norske forfattere leses så mye som mulig. Enten boka lånes ut eller selges.

Er erfaringene dokumentert noe sted? Finner ingenting på http://ebok.dbib.no/