Bibliotek, forskning og bibliotekforskning

Tord Høivik har skrevet et spennende innlegg om bibliotekvitenskapens plass i forskning og utvikling. Han har satt fingeren på noe jeg har tenkt mye på men ikke klart å finne noen god måte å uttryukke. Tord har som vanlig en oppklarende og framsynt visjon om hva bibliotekfaget kan gjøre for å få en dypere forståelse av vår rolle i det vitenskaplige økosystemet.

Tord skriver om handlingsrettet forskning innenfor praksisfeltet i motsetning til teoretisk forskning som ser på praksisfeltet på avstand. Selv er jeg en sterk tilhenger av det første. Jeg tror at om ikke de ressursene som i dag brukes på forsknings og utviklingsarbeid i biblioteklandskapet blir brukt på måter som kommer fellesskapet direkte tilgode så har vi et problem. Det er selvsagt alltid for lite ressurser til forskning og utvikling, men istedet for å sette seg ned å syte over det, mener jeg vi må se på hvilken type forskning og utvikling som drives og hvordan FoU blir organisert i bibliotekvesenet.

Etter min mening er et av de største problemene med FoU i biblioteknorge at ressursene stort sett brukes til “amatørprosjekt” der enkeltbibliotek prøver ut en god ide eller en tjeneste de har hørt om. Det lite systematisk arbeid i forkant for å knytte prosjektene til annen kunnskap og utvikling, og det er veldig liten evaluering på et høyere teoretisk nivå der erfaringene blir satt inn i et større perspektiv og publisert på en slik måte at det kan ha overføringsverdi til andre bibliotek og andre virksomheter.

Organiseringen av FoU virksomheten er egentlig hovedårsaken til at dette skjer. ABM-utvikling er den eneste store aktøren i utdeling og igangsetting av FoU-prosjekt. Biblioteksentralen er en annen aktør, men har ganske klare kommersielle og kortsiktige hensikter som begrenser verdien og bredden i utviklingsarbeidet. Når det er sagt så har faktisk Biblioteksentralen stått for mye spennende utviklingsarbeid de siste årene, så det er ikke noe galt i dette, men jeg er mer opptatt av utviklingsarbeidet som springer ut av det enkelte bibliotek. Joda, jeg er klar over at det foregår utviklingsarbeid og forskning både på bibliotekutdanningsinstitusjonene og nasjonalbiblioteket, men dette arbeidet føler jeg i liten grad berører dete enkelte fag- eller folkebibliotek rundt om i landet.
Dagens organisering er fragmentert, individualisert og usystematisk. Alt dette bidrar til at vi får svært lite igjen for fellesskapets innsats av FoU-midler. FoU-midlene minner mer om statsstøtte til enkelte bibliotek, eller belønning for gode ideer, men uten oppfølging og krav til etterbruk. Etter min mening burde det jobbes aktivt for å få flere, større og mer fleksible forsknings og utviklingsmiljøer flere steder i landet.

Jeg vil foreslå å opprette regionale fou-sentre i de største byene, Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø og gi disse sentrene skikkelig ressurser til å drive systematisk fou-arbeid der resultatene er evaluert og overførbare i en grad vi bare kan drømme om idag. Slike sentre ville og gjøre det mulig å få flere ressurser ved å søke til mer forskningsrelaterte ressurskilder og i næringslivet.
Jeg vil gi et eksempel på hvordan jeg tenker:

Hanna Wiigs senter – et bibliotekutviklingssenter for vestlandet nord for Hardangerfjorden.

Hanna Wiigs senter (HWS) er et samarbeidsprosjekt mellom de største bibliotekene i Bergen, Universitetsbiblioteket, Bergen offentlige Bibliotek, Handelshøyskolens bibliotek og Hordaland fylkesbibliotek. HWS har til enhver tid fem stipendiatstillinger finansiert av norges forskningsråd og med tilhørighet både på Universitetet i Bergen og Bibliotekutdanninga på Høyskolen i Oslo. Stipendiatene driver forskning på doktorgradsnivå, men har også arbeids- og undervisningsplikt i forhold til bibliotekmiljøet. HWS har også fem ansatte som har to oppgaver, både å drifte utviklingsprosjekt hos bibliotekene, men også være vikarer for bibliotekmedarbeidere som da kan bli frigjort til eget utviklingsarbeid utenfor det daglige. Disse vikarøktene vil vare fra 3-6 måneder og gi de ansatte prosjektbibliotekarene i HWS praktisk erfaring med daglig bibliotekdrift og kontakt med det aktive bibliotekmiljøet på vestlandet. HWS stiller med ressurser som kontorplass, faglig veiledning og prosjektstøtte til de frigjorte bibliotekansatte som kan fordype seg i alle typer utviklingsarbeid, fra personlige studier til utvikling av tjenester og studier av bibliotekvirksomhet. HWS skal være garantist for at resultatene holder god kvalitet og at resultatene blir formidlet til hele det norske og internasjonale bibliotekmiljøet.

Så var det å få fag- og folkebibliotek til å samarbeide og legge utviklingsarbeidet sitt utenfor egen institusjon da… sukk!

2 comments

  1. Tord Høivik says:

    Det er alltid frydefullt når Thomas tar i mot en pasning og dundrer ballen videre mot mål. Jeg følger opp med en kommentar: så langt tilbake jeg kan huske (dvs. 1991) har det vært gjennomført en rekke interessante prosjekter i mange operative bibliotekmiljøer rundt om i Norge. Bare det å få en prosjektliste ville vært nyttig …

    De fleste har antagelig foregått ved enkeltbibliotek, men mange har også vært samarbeidsprosjekter – ofte med fylkesbibliotekene og ABMU (med forløpere) som støttespillere.

    Anders Ericson har – all ære verdt – gjort en stor jobb med å registrere de løpende samarbeidstiltakene:

    http://www.norskbibliotekforening.no/article.php?id=1494

    For at nyvunnet kunnskap skal bli en del av bibliotekfeltets kollektive visdom, må den bearbeides, diskuteres, kritiseres, prøves ut og videreføres. Vårt største problem i dag – vil jeg tro – er at det vi kan kalle “prosjekthukommelsen” svikter. Systemet er slik innrettet at bare korttidsminnet fungerer.

    Når det gjelder langtidsminnet, trenger vi at de sentrale institusjonene tar et ansvar. En eller flere av disse fire, kanskje: Nasjonalbiblioteket, ABMU, JBI og Biblioteksentralen.

  2. Jørn Helge says:

    Det er helt klart mange interessante prosjekter rundt om i bibliotekmiljøene i Norge, og det har helt klart kommet mye fint ut av det, særlig på utviklingssiden, og ikke så mye på forskningssiden, selv om det er to sider av samme sak. Min egen institusjon, Deichmanske bibliotek, har for eksempel alltid ett eller flere mer eller mindre avanserte utviklingsprosjekt på gang, som regel delfinansiert fra ABM-u sine prosjektmidler, men det finnes også andre finansieringsmuligheter, som den kulturelle skolesekken, Høykom, og sikkert andre også.

    Problemet her hos oss er i alle fall to ting:

    1. At pengene ikke strekker til. Det er som regel fordi at prosjektene er amisiøse at de krever minst så mange penger man budsjetterer med, og så får man som regel halvparten. Da har biblioteket selvsagt ikke på rede hånd mellomlegget, men vi legger i vei likevel, som regel med et resultat som er helt OK – men fullt av tyggegummi, hårnåler og gaffateip. Det vil si at det ikke kan brukes til noe mer enn et proof-of-concept, men det er noen ganger helt greit, og noen ganger dumt.

    2. At kompetansen ikke strekker til. Dette henger selvsagt sammen med 1, men det er likevel et mer grunnleggende problem. Vi i bibliotekvesenet har en slags merkelig schizofreni: Vi har en usvikelig tro på vår egen fortreffelighet, ofte i sammenhenger vi ikke egentlig har særlig peiling, samtidig som vi er merkelig ydmyke i andre sammenhenger. (Nok om det…) Resultatet av dette er at vi setter i gang med utvikling av noe som er en god idé, uten å ha hverken brukererfaring fra lignende ting, utviklerkompetanse til å bestille noe slikt fra en ekstern leverandør, eller kompetanse nok til å gjøre det på egen hånd heller. Eller penger nok til å kjøpe en slik kompetanse for den saks skyld.

    Løsningen på dette problemet kan være flere:

    1. At man i større grad sier i fra seg penger til prosjekter man er usikker på om man klarer å gjennomføre, selv om det betyr tap av prestisje, eller tap av «inntekt». Dette er vanskelig ser det ut til, selv om mottak av prosjektpenger som regel genererer (eller skal generere…) utgifter på minst like mye som det man har mottatt.

    2. At man i større grad knytter til seg spesialkompetanse i biblioteket, for nettopp slike formål. Det å ha en utvikler i staben konstant kan også være nyttig til andre formål, for eksempel som en kontakt til biblioteksystemene, eller som ekspert i andre sammenhenger man ofte kommer opp i. Dette er politisk vanskelig, tror jeg, men er noe som i alle fall Deichman som det største biblioteket kunne fått mye igjen for.

    Og til slutt 3. som er den modellen Thomas skisserer, med FoU-sentra, som kan knytte til seg operative bibliotek, eller omvendt. Jeg tror at mange har hatt en slags forventning til ABM-u (jfr navnet!) som en sånn institusjon, men slik oppfatter de ikke seg selv, i alle fall ikke i noen særlig grad. Kanskje biblab.no kan funke som en slags katalysator?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *