From March 2007

Det problematiske med Google og NB (digitaliseringsdebatten)

Jeg sitter og leser siste nummer av tidsskriftet til Bibliotekarforbundet – Bibliotekaren. Dette nummeret, 3/2007, fokuserer på digitalisering med en større artikkel om Googles digitaliseringsprosjekt. Artikkelen om Google er svært godt skrevet med personlige innfallsvinkler som gir gode knagger å henge de større realitetene på. Samtidig har jeg oppdaget en liten feil, og den er det forfatteren Eirik Newth som står for. Han poengterer at det mest problematiske med Googles prosjekt er at Google blir den eneste inngangen til det digitaliserte materialet. Dette er delevis riktig, de institusjonene som lar Google scanne materiale får en digital kopi til bruk innenfor institusjonen, typisk et universitetsbibliotek, så studenter og ansatte på et av Googles partnerbibliotek vil få tilgang til fulltekst også via bibliotekets katalog. Men, Eirik har helt rett i at det er svært problematisk at det på verdensbasis bare skal finnes en inngang til dette materialet.
Artikkelen om Nasjonalbibliotekets digitaliseringanstrengelser er mer begredelig lesning, ikke for at artikkelen er dårlig skrevet, men på grunn av den svært avventende og passive holdningen på NB til opphavsrettigehetshaverenes svært skvetne og reaksjonære holdning. Rettighetshaverenes insistering på lukkethet og kontroll er det absolutt motsatte av hva et hvert bibliotek står for, også NB, og det er trist at NB har latt seg presse opp i en så restriktiv situasjon. Saken er faktisk den at de som har mottatt statsstøtte i form av kulturfondinnkjøp, forfatterstipend og andre støtteordninger finansiert av det offentlige nå setter seg på baken når det offentlige ønsker å gjøre dette materialet bedre tilgjengelig! Forfattere og forlag står i denne saken fram som grådige, redde og kunnskapsløse (med unntak av Eirik Newth selvsagt:-))

Jeg har ivret for digitalisering og tilgjengeliggjøring i mange år. Dette er et av de områdene biblioteket kunne ha vært en spydspiss som ville sørget for lik og uavhengig tilgang. I dag er situasjonen at det er det private næringsliv som styrer utviklingen, enten det er Google, forfatterene og deres organisasjoner eller forleggerene. Jeg tror at den eneste måten vi kan motvirke denne privatiseringen av det som burde være et offentlig gode, digital tilgang til litteratur er å være krystallklare overfor alle aktører om hvor et samlet bibliotekvesen står, og gå klart ut i den større offentlige arena som forkjemper for alle innbyggeres rettigheter i en situasjon som kan føre til svært store begrensninger på tilgang og bruk (bare så det er sagt, jeg er ikke ute etter at bibliotekene skal ha ansvar for at nye bestselgere skal digitaliseres og legges ut). Derfor vil jeg påstå at to ting bør tenkes igjennom.

1. Skal norske bibliotek henge seg på Googles digitaliseringsintitiativ? Det ser bra ut på overflaten, men som en vis mann en gang sa: Om det ser ut til å være for godt til å være sant, så ER det for godt til å være sant. Den eneste som virkelig tjener på digitaliseringsprosjektet er selvsagt Google, og om de inngår avtaler med forlag og forfattere, så er det deres sak, men bibliotekene har en annen rolle som handler om å være en offentlig instans for formidling og tilgjengeliggjøring av litteratur og annet egnet materiale til alle. Dette blir ikke oppfylt gjennom Googles prosjekt.

2. Skal bibliotekene, inkludert NB, gå inn i noe samarbeid med forlag og forfattere om scanning av litteratur må det være på bibliotekenes premisser når det gjelder løsninger for tilgjengelighet og kontroll. DRM er vår tids pest og et hinder for fri bruk og utveksling av litteratur. Det er på tide at bibliotekfolk i fellesskap og offentlig tar et klart og utvetydig stanpunkt i forhold til DRM og fri og uavhengig tilgang til bibliotekmateriale. Dette har vært gjort av Norsk Bibliotekforening (NBF) (Stor applaus til denne organisasjonen), men det er fortsatt et stykke igjen til alle bibliotek og bibliotekfolk er like tydelige som NBF. (og så var det denne kompetansen da. Kanskje NBF skulle gå i bresjen for å få ut litt tydelig og lettfattelig informasjon om dette emnet (som er sinnsykt komplisert)?)

Oppdatering: Peter Brantley har noen lignende tanker 

Redd filialer?

Overskriften til denne posten skulle iallefall ha en dobbel betydning. Jeg har lenge ønsket å kommentere ABM-utviklings bibliotekutredning Bibliotekreform 2014 og har gjort mange forsøk på altomfattende oppsummeringer. Til nå har jeg kommet på alt for mange innganger og mulige vinklinger som både spriker og er til tider motstridende, så nå vil jeg heller prøve å skrive litt om hovedinntrykkene mine og heller kommentere enkelttiltak og saker senere.

Mitt første inntrykk etter å ha lest både del 1 og del 2 er at dette er en bibliotekutredning av, for og med bibliotekarer. Utredningen besvarer og omfavner veldig mange av de utfordringene som har fulgt norsk bibliotekvesen de 18 år jeg har vært bibliotekar. Her er mange viktige fanesaker fra de siste tiårene hevet opp og tiltakene er i stor grad rettet mot å løse strukturelle og faglige utfordringer for norsk bibliotekvesen.

Dette er utredningen og tiltakene vi skulle ha hatt i 1996, ikke 2006, men slik er det vel ofte med utredninger og statlige innsatser, de møter og søker å løse etablerte og forståtte utfordringer. Men jeg vil helt umiddelbart si at det er utrolig bra at utredningen tar opp de faglige utfordringene og setter dem inn i en helhet.

Del 1 av utredningen er på mange måter den læreboken vi burde hatt på bibliotekutdanningen
i forrige årtusen. Den gir et overblikk og innsikt jeg savnet dengang jeg prøvde meg som bibliotekstudent.

Del 2 er en flott ønskeliste for alle bibliotekarer med mer enn 5 års fartstid i bransjen. Her er alle de problemene og frustrasjonene vi føler i vårt faglige virke adressert, og selv om det er uenighet om tiltakene er det ingen diskusjon om utvalget av utfordringer. Det bekymrer meg.

Dette er en utredning der brukerene i svært liten grad har spilt noen rolle, ikke som medspillere i prosessen, ikke som fokus for utredningen i del en og ikke som fokus for tiltakene i del to. Jovisst, alt vi gjør er jo for brukerenes beste…, men har vi virkelig spurt dem? Scenarioprossen som gikk forut for utredningen var skapt av et konsulentfirma, ikke av en bred og stor spørreundersøkelse rundt bibliotekbruk, eller med henvisninger til andre store undersøkelser som OCLCs environmental scan.

Vi mangler en god del kunnskap om bibliotekbrukere og ikke minst en god del kompetanse på hvordan vi skal tolke den kunnskapen. Uten dette tror jeg vi får et stort legitimitetsproblem i forhold til tiltak som i stor grad er rettet mot bibliotekenes bevarelse og ikke mot å levere de tjenester det er behov for i befolkningen. Spesielt når utredningen i svært liten grad stiller det grunnleggende spørsmålet om hvorfor vi har bibliotek og hvordan behovet i dag er for de oppgavene bibliotekene tradisjonelt har utført eller hvilke utfordringer bibliotek (om vi nå skal ha dem) skal være svaret på.

Så tilbake til tittelen på dette innlegget. Et av de mest kontroversielle punktene i utredningen var den såkalte strukturendringen eller sammenslåingen av bibliotek til faglig sterke enheter. Mange har vært urolige for hva dette egentlig vil bety for små bibliotek i utkantstrøk eller filialer i alle fasonger og størrelser. Strukturendringen eller konsolidiriseringen er en del av en herskende tankegang i store deler av det ledende biblioteksfaglige miljøet.

Det kan virke som mange er redde for filialene, og ser de som en ressursslukende
del av strukturen. Samtidig har man ikke gjort forsøk på å utrede alternativ, f.eks. at filialer og små avdelinger kan drives på andre måter enn dagens “2 timer åpningstid i uka”-løsninger.
Dagens teknologiske muligheter gir anledning til mange nye måter å drive filialer på.

Et alternativ jeg ville tenkt på idag om jeg var biblioteksjef i en liten kommune med mange filialer var å legge opp til betjening av filialen fra hovedbiblioteket med videokommunikasjon via nettet og nettbaserte løsninger for alt fra veiledning til utlån. Dette vil være mulig mange steder der den sosiale kontrollen er bedre enn i storbyer der kontroll og beskyttelse av bibliotekets lokale og ressurser må stå mer i sentrum. Her er det andre muligheter, som spesialisering (Serieteket på Grünerløkka filial av Deichmanske bibliotek er et godt eksempel) eller en sterkere integrering i eksisterende virksomheter som bibliotek-i-butikk og andre alternativ som ikke har vært utredet som alternativ til den faglige “samling i bånn” som utredningen ser ut til å ha som formål med strukturendringsforslagene.

Så, som tidligere biblioteksjef i en liten, grisgrendt og svært spredt befolket distriktskommune vil jeg derfor heve fanen for den andre betydningen av tittelen på dette innlegget: REDD FILIALER! Det er gode grunner til å se på alternative driftsformer framfor den sentraliseringen som faktisk vil fjerne biblioteket fra brukerene. Det er ikke noe fokus på bedre brukertjenester, bare bedre situasjon for bibliotekarene (Noe jeg ikke er imot, men som ikke må være førsteprioritet i en slik utredning).

Jeg vil avslutte med å sitere Svein Arne Tinnesand på bloggen Politisk kalender:

I folkebiblioteka er folk er viktigare enn bibliotek og bibliotek viktigare enn bibliotekarar.